Image
Bjørn Jamtveit og Jens Feder i 2002

Bjørn Jamtveit og Jens Feder i 2002, kort tid etter at de hadde fått SFF-penger fra Forskningsrådet. Foto: Anita Thorolvsen Munch.

– En ny generasjon forskere som kan forandre verden

– Vi leverte en ny generasjon unge forskere med unik bakgrunn og kvalifikasjoner. Men det var mye motstand i starten, forteller Bjørn Jamtveit om SFF-ordningen.

– I løpet av ti år med PGP leverte vi en ny generasjon unge forskere med en unik bakgrunn, oppsummerer Bjørn Jamtveit. Foto: Hilde Lynnebakken/UiO

Den unge geologi-professoren Bjørn Jamtveit var en av vinnerne da Norge fikk sine første 13 Sentre for fremragende forskning (SFF) i juni 2002. Sammen med fysikkprofessoren Jens Feder hadde Jamtveit søkt om SFF-bevilgning til et senter som skulle hete Geologiske prosessers fysikk (PGP), og han måtte klype seg i armen da søknaden gikk inn og Norges forskningsråd bladde opp 14 millioner kroner i året i ti år. Historien om hvordan SFF-ordningen ble til for ca. 20 år siden er beskrevet i denne artikkelen.

Forskningsrådet har senere gjennomført flere evalueringer som hver gang har vist at PGP ble en stor suksess. Et internasjonalt gjennombrudd kom allerede i 2004, da seniorforsker Henrik Svensen og kolleger ved senteret, inkludert Jamtveit, publiserte en oppsiktsvekkende artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

PGP-forskerne hadde oppdaget at magma som for ca. 55 millioner år siden trengte inn i sedimentbassengene som lå langs plategrensen mellom Grønland og Nord-Europa, hadde varmet opp organisk materiale. Dette førte til at enorme mengder av drivhusgassen metan ble frigjort gjennom pipestrukturer i sedimentene og gikk videre opp i atmosfæren. Resultatet ble en av de største globale oppvarmingene i jordens historie, og den hadde naturen skapt selv.

– I dag slipper menneskeheten ut klimagasser med minst like stor hastighet som den vulkanske aktiviteten forårsaket den gangen. Når naturlige utslipp for 55 millioner år siden førte til klimaendringer, må vi selvsagt også regne med klimaendringer når vi gjør det samme i dag, kommenterer Jamtveit.

Ville forstå geologiske prosesser

Telemarkingen Bjørn Jamtveit er sønn av en gravemaskinfører som tjente til livets opphold ved å grave i bakken, sprenge fjell og lage veier. Han fikk dermed en praktisk tilnærming til geologien, og da han ble professor i en alder av bare 32 år, hadde han utviklet et brennende ønske om å forstå mer av de prosessene som har gitt oss den geologien vi vandrer på i dag.

Men for 25 år siden hadde geologene få verktøy til å beskrive komplekse naturlige prosesser på en kvantitativ måte, og derfor kontaktet Jamtveit fysikerne Jens Feder, Torstein Jøssang og Paul Meakin – som jobbet med kaos og fraktaler og ulike former for mønsterdannelse i porøse medier. Norges forskningsråd ga i 1997 den nye alliansen støtte til et såkalt Strategisk universitetsprosjekt (SUP) – som handlet om å støtte tverrfaglige prosjekter – og så var de i gang.

– SUP-prosjektet varte i fire år, og det siste året tilbrakte vi ved det som da het Senter for høyere studier (nå Senter for grunnforskning). Der fikk vi lov til å fordype oss i et prosjekt som skulle studere dynamikken av overflater mellom fluider og bergarter, og vi brukte deler av det siste halvåret til å skrive en søknad til den nylig vedtatte SFF-ordningen, forteller Jamtveit.

CAS var blitt etablert som et tidlig eliteforskningssenter i 1992, etter et initiativ fra Arbeiderparti-politikeren, sosiologiprofessoren og den senere statsråden Gudmund Hernes.

Fikk mye kjeft

Bjørn Jamtveits og Jens Feders «SUP» var et av de første virkelig tverrfaglige prosjektene ved fakultetet, men det møtte mye motstand internt på UiO.

– På mitt eget institutt var det mye motstand mot at jeg skulle bruke forskningsmidler på fysikere. Det vanket mye kjeft og baksnakking både på meg og mine studenter! Derfor ble jeg veldig glad og lettet da Forskningsrådet ga oss SFF-bevilgningen i 2002, forteller Jamtveit.

Motstanden skyldtes til dels at flere av de tidlige tverrfaglige prosjektene ble oppfattet som «lette», og Jamtveit innrømmer i dag at han følte seg litt på tynn is i starten.

– Det tok da også litt tid før vi fikk fast grunn under føttene, sier Jamtveit, uten egentlig å tenke over at metaforen er svært geologisk.

– Men jeg fulgte hele tiden magefølelsen som sa at dette var riktig å gjøre, tilføyer han. I dag har motstanden mot tverrfaglig forskning langt på vei fordampet, og det er Jamtveit glad for.

Programerklæringen ble innfridd

Da Jamtveit ble intervjuet etter tildelingen i 2002, kom han med en programerklæring:

"Målet vårt er å få tilstrekkelig forståelse av geologiske prosesser til at vi kan beskrive dem kvantitativt. Da vil vi også kunne si noe om fremtidig utvikling. Oppnår vi det, vil relevansen av forskningen vår øke kraftig på mange områder", sa han.

18 år senere mener han at PGP har innfridd – og mere til. De samarbeidende geologene og fysikerne er nå i stand til å forstå mange geologiske prosesser på en kvantitativ måte, slik at de kan uttrykkes matematisk. Dermed kan de lage matematiske modeller som kan brukes til å skru tiden fremover; ikke bare bakover.

– Vi har levert en ny generasjon unge forskere med en unik bakgrunn til å jobbe i tverrfaglige team som kan angripe krevende vitenskapelig problemstillinger med ukonvensjonelle metoder, oppsummerer Jamtveit.

Priser og anerkjennelse

De faglige resultatene fra PGP er blitt viden anerkjent, som da Jamtveit ble tildelt Nansen-belønningen i 2010 for fremragende forskning. Under pristildelingen i Vitenskapsakademiet, mens Nansen kikket ned på ham med sitt strenge blikk fra portrettet på veggen, tenkte Jamtveit på de mange samarbeidspartnerne som hadde brakt ham dit.

"Jeg visste at det var mange som hadde sin del av æren for prisen jeg mottok", sa Jamtveit i et intervju med Forskningsrådets daværende organ, Bladet Forskning.

I 2012 vanket det en ny pris for fremragende forskning, denne gangen fra Norges forskningsråd. Prisen, som også blir kalt «Årets Møbius», belønner forskning av høy kvalitet nasjonalt og internasjonalt. Den ble gitt på grunnlag av dokumenterte resultater og skulle være en inspirasjon til videre innsats, sto det i pressemeldingen fra Forskningsrådet.

Mange gjorde karriere

Bjørn Jamtveit selv er mer opptatt av alle de andre forskerne som har gjort karriere gjennom PGP og SFF-bevilgningen. Mange av samarbeidspartnere i både det tidlige SUP-prosjektet og PGP sitter nå sentralt plassert i viktige stillinger. Som for eksempel professor Anders Malthe-Sørenssen: Han deltok i PGP fra start til mål og leder nå CCSE – et Senter for fremragende utdanning (SFU) – ved UiO.

Professor Trond Torsvik er et annet eksempel: Han kom fra Norges geologiske undersøkelser (NGU) til UiO og PGP gjennom en Statoil-finansiering etter at PGPs styre hadde ryddet plass til ham. Da Torsvik kom til PGP, var det allerede klart at han hadde tenkt å søke om en ny SFF, og da søknaden gikk inn, ble Senter for Jordens utvikling og dynamikk (CEED) opprettet i 2013.

PGP-forskeren Francois Renard er et tredje eksempel: Han skal overta som leder for det tverrfaglige Njord-senteret, som ble etablert i 2018, fra 1. januar 2021. Fram til da blir senteret ledet av Bjørn Jamtveit, som tiltrer som prodekan for forskning ved MN-fakultet ved årsskiftet. Njord-senteret inneholder en delvis videreføring av PGP.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Fortellinger om forskning

Da SFF-ordningen ble innført, stilte Forskningsrådet krav om at de nye forskningsmiljøene skulle bruke ressurser på formidling. Det førte til at PGP ansatte en person i halv stilling til å jobbe med utadrettet virksomhet, og mange av miljøets forskere ble etter hvert svært flinke til å fortelle om forskningen.

Den allerede nevnte Henrik Svensen fikk for eksempel Forskningsrådets formidlingspris i 2017, som belønning for lang og trofast formidling innen vulkanisme, klimakatastrofer og geologi generelt. Og i 2018 fikk fysiker Anja Røyne Brage-prisen for debutboka si, om Menneskets grunnstoffer.

Bjørn Jamtveit er også svært fornøyd med at mange av studentene fra SFF-miljøet ved Institutt for geofag og Fysisk institutt er blitt belønnet med H.M. Kongens gullmedalje. Den foreløpig siste var Audun Skaugen i 2019.

– Vi representerer bare ca. 4 prosent av den fast ansatte staben på fakultetet, men i løpet av de siste ti årene har vi fått nesten 40 prosent av gullmedaljene. OK, det er små tall å lage statistikk på, men dette bekrefter likevel at nivået på studentene har vært veldig bra, smiler Jamtveit – og oppsummerer:

– Vi har i det hele tatt levert en hel generasjon med studenter som har tverrfaglig bakgrunn og som kanskje kommer til å påvirke verden mer i fremtiden enn det vi gjorde med PGPs egne forskningsresultater!

SFF skapte skarpere konkurranse

To av SFF-ordningens «fødselshjelpere», Kari Kveseth og Viggo Mohr, har lagt vekt på at SFF-ordningen ble etablert uten at det ble brukt penger som ellers ville gått til andre prosjekter. SFF ble nemlig finansiert med penger fra det nye Fondet for forskning og nyskaping, som var blitt opprettet i 1999, med en startkapital på tre milliarder kroner fra salget av statlige aksjer.

Men SFF-enhetene ble jo fort veldig sterke, og det ble bestemt at de skulle stå fritt til å konkurrere om fremtidige bevilgninger fra Forskningsrådet.

– Derfor varte det ikke lenge før de forskningsmiljøene som ikke fikk penger fra SF, møtte sterkere konkurranse om de frie forskningsmidlene, påpeker Jamtveit.

I 2015 ble Bjørn Jamtveit den tredje ERC Advanced Grant-vinneren på Institutt for geofag. Her er han sammen med de to andre: Trond Helge Torsvik og Andreas Kääb, samt instituttleder Brit Lisa Skjelkvåle. Foto fra 2015: Gunhild M. Haugnes/UiO

Bjørn Jamtveit og PGP er et godt eksempel på dette: Senteret hadde som nevnt en grunnbevilgning på 14 millioner kroner i året, men da SFF-perioden tok slutt ti år senere, viste regnskapene at PGP hadde fått inn enda mer i nye bevilgninger fra blant annet Forskningsrådet, NordForsk og EU-systemet. Jamtveit selv fikk i 2015 et stort Advanced Grant fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). Dette er bevilgninger som gis til etablerte forskere som skal lede banebrytende grunnforskningsprosjekter, og støttebeløpet var på hele 2,9 millioner euro.

Videreføring, men ikke fredning

Da den første generasjonen av SFF-enheter skulle avsluttes i 2013, vedtok universitetsstyret at PGP og de andre førstegenerasjons SFF-ene ved UiO skulle støttes med to millioner kroner i året i ytterligere fem år. Pengene skulle brukes til forskning, og kuttet fra SFF-perioden medførte blant annet at PGP ikke lenger kunne ha sin egen administrasjon.

– Vi måtte isteden støtte oss på instituttene, og dette ble løst ved at det opprinnelige PGP ble delt organisasjonsmessig. Geo-delen av PGP ble til en egen seksjon på Institutt for geofag, mens fysikkdelen ble en del av Seksjon for kondenserte fasers fysikk ved Fysisk institutt. Men i praksis satt vi fortsatt sammen og drev på med tverrfaglig forskning, forteller Jamtveit.

Slik gikk det i fem år, og så vedtok styret ved Det matematisk-naturfaglige fakultet på UiO i 2017 å opprette Njord-senteret som et nytt tverrfaglig senter fra 1. januar 2018. Njord består nå av forskningsgruppen PGP, som altså stammer fra Norges første generasjon med Sentre for fremragende forskning (SFF), og Oslo-delen av den nye SFF-en PoreLab, som startet opp i 2017 og ledes av fysikkprofessor Alex Hansen ved NTNU.

– Har UiO og de andre universitetene gjort en god jobb med å følge opp SFF-miljøer etter at den tiårige finansieringen tar slutt?

– Jeg er litt ambivalent til det spørsmålet. Det er jo rimelig at SFF-enhetene får anledning til å fortsette i en eller annen form. Men hvis du freder en tidligere SFF for all fremtid, kan det lett bli til hinder for at nye og fremtidsrettede miljøer kan dukke opp og etablere seg. Det er viktig å beholde et mangfold og en fleksibilitet i organisasjonen, slik at det alltid blir plass til å slippe fram unge forskere med nye ideer, svarer Jamtveit.

– Jeg synes ikke at tidligere SFF’er skal fritas fra konkurranse med nye miljøer etter SFF-periodens utløp, tilføyer han.

Byråkrati-forskeren blir dekan

Da Jamtveit hadde ledet PGP noen år, ble han bedt om å holde et foredrag om forholdet mellom forskning og administrasjon. Han forberedte seg så grundig at han også ble byråkrati-forsker, i alle fall på deltid.

"Det jeg fant, var at forskningsinstitusjoner både i Norge og resten av Europa følger den samme matematiske potensloven: Når de tidobler antall forskere, ansetter de tjue ganger flere i tekniske-administrative stillinger", fortalte Jamtveit til Bladet Forskning i 2012. Resultatene ble også publisert i det anerkjente forskningstidsskriftet PNAS.

Senere analyserte han epost-kommunikasjonen ved UiO i tre måneder og fant ut at nesten all kommunikasjon gikk enten oppover eller nedover i organisasjonen, men svært sjelden på tvers. Ikke særlig tverrfaglig, altså.

Jamtveit dokumenterte også at fusjoner som regel fører til en økning av andelen administrativt ansatte, blant annet fordi støttepersonellet må være til stede lokalt i organisasjoner for å være nyttige for forskerne.

– Men for et par år siden så jeg på sykehusreformen, og da viste det seg at de hadde gått bort fra dette prinsippet. Der er det isteden sånn at sykehusene i Norge har omtrent den samme prosentandelen støtteapparat, uavhengig av størrelsen! forteller Jamtveit. Artikkelen som beskriver dette funnet sto å lese i tidsskriftet Samfunnsøkonomen i 2018.

– Problemet med dette er at de store enhetene i helsesektoren sentraliserer administrasjonen og får for lite lokale støttefunksjoner. Det kan se ut som en effektivisering på papiret, men resultatet blir at helsepersonellet – leger, sykepleiere, psykologer, jordmødre osv. – selv må bruke mer tid på administrasjon enn de ellers ville gjort. Dette kom med den siste sykehusreformen, tilføyer han.

Fra 1. januar 2021 tiltrer Bjørn Jamtveit som visedekan for forskning ved UiOs matematisk-naturvitenskapelige fakultet, og de tidligere byråkrati-studiene er noe av motivasjonen for dette karriereskiftet.

– Kan vi vente noen byråkrati-reduserende utspill fra deg i den nye stillingen?

– Det viktigste i min jobb som forskningsdekan er å bidra til at vi får best mulig forskning. Når det gjelder byråkrati, er det slik at universitetene allerede sliter med gjennomføringen av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen) svarerhan og tilføyer:

– Budsjettene våre er i ferd med å bli veldig trange, til de grader at noen institutter bruker ekstern finansiering for å dekke lønn til fast ansatte. Det oppfatter jeg som en slags risikosport, for den eksterne finansieringen varierer jo fra år til år. ABE-reformen er nå i ferd med å gå ut over forskning og undervisning og vår evne til å følge opp egen strategi med å støtte nye og spennende forskningsinitiativer, advarer Jamtveit.

Les mer på Titan.uio.no:

Etterskjelv sparker hardt ned mot jordens dyp

Vann forvandler grå larvikitt til rød tønsbergitt

Eldgamle jordskjelv har satt vakre spor etter seg

Europamestere i geofag

Mer informasjon:

Bjørn Jamtveit, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Torgeir Bruun Wyller: Utvikling i andel administrativt ansatte i norske helseforetak. Samfunnsøkonomen Nr. 6 2018, side 17.

UiO: NFRs formidlingspris til Henrik Svensen. Publisert 29. september 2017

Siw Ellen Jakobsen: Steingod på tvers. Portrettintervju av Bjørn Jamtveit, Bladet Forskning Nr. 1/2012

Forskning.no: SFF: Vil ha orden i kaoset. Publisert 7. november 2002

Vitenskapelige artikler:

Henrik Svensen, Sverre Planke, Anders Malthe-Sørenssen, Bjørn Jamtveit, Reidun Myklebust, Torfinn Rasmussen Eidem & Sebastian S. Rey: Release of methane from a volcanic basin as a mechanism for initial Eocene global warming. Nature, 03 June 2004.

Bjørn Jamtveit, Espen Jettestuen, and Joachim Mathiesen: Scaling properties of European research units. Proceedings of the National Academy of Sciences, Aug 2009.