Verdenshavene er i ferd med å bli både surere og varmere på grunn av klimaendringene, samtidig som vannmassene kontinuerlig forurenses av enorme mengder plastavfall, næringsstoffer og miljøgifter. 17 nordiske forskere har derfor gått sammen om å rope varsko:
– Havet er en livslinje for menneskets eksistens, men med dagens praksis risikerer vi å underminere havets bærekraft, skriver forskerne i en perspektiv-artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS).
– Det er ikke nok at vi reduserer forurensningene og andre menneskelige påvirkninger ned til den tålegrensen havområdene har i dag, påpeker Øyvind Paasche ved Bjerknessenteret for klimaforskning.
– Det er enda viktigere at vi tilpasser oss havet på lang sikt. Havet er nemlig både stort og tregt, og det vi gjør i dag kan få konsekvenser om kanskje 100 år fra nå, tilføyer han.
Det finnes håp!
Selv om forskerne advarer, understreker de samtidig at det fortsatt finnes håp. Det som trengs, er at forskere, politikere, interessenter og nasjoner utvikler et tettere samarbeid basert på dialog og kunnskap. Dette høres vanskelig ut, men i Norden har vi faktisk drevet med dette ganske lenge.
– Vi har fortsatt store problemer med blant annet forurensning og tidvis overfiske også her i Norden, men samtidig er det slik at de nordiske landene har en lang tradisjon for å samarbeide om forvaltningen av havet som en ressurs. På den måten kan mange andre land og regioner lære mye av det vi har fått til i Norden, sier professor Nils Chr. Stenseth ved UiO.
Professor Stenseth minner om at Den norske Nordhavsekspedisjon, ledet av Henrik Mohn og Georg Ossian Sars, begynte med avansert havforskning allerede på 1870-tallet. Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjoner på 1890-tallet styrket det internasjonale samarbeidet og innledet en ny utforskning av nordområdene. Og i 1902 – tre år før Norge ble selvstendig – var fire nordiske land med på å stifte Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).
– ICES samlet internasjonal ekspertise i et forsøk på å forstå og forvalte marine ressurser bedre. I dag er ICES en enda viktigere aktør som har vokst til å omfatte 20 medlemsland, tilføyer Stenseth.
Stabilitet og samarbeid
De nordiske landene har en lang tradisjon for å samarbeide om forvaltningen av havet som en ressurs, påpeker professor Nils Chr. Stenseth. Foto: UiO
UiO-forskeren Joël Durant tilføyer at de nordiske statene er en liten gruppe nasjoner med en lang tradisjon for stabilitet.
– Det er lenge siden vi lå i krig med hverandre, og denne stabiliteten har gjort det mulig å utvikle et godt samarbeid med både våre nordiske naboland og Russland, påpeker Durant.
Nils Chr. Stenseth tilføyer at han ser på Det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som ble lansert av statsminister Erna Solberg i 2018, som en oppskalert versjon av det nordiske samarbeidet. Statsminister Solberg understreket ved lanseringen at havet har et enormt potensial for å møte verdens ressursbehov og skaffe arbeidsplasser og økonomisk og sosial utvikling og sa at hun ønsket å bruke de norske erfaringene med å både verne og bruke havet i en internasjonal sammenheng.
Store problemer i Østersjøen
De nordiske forskerne er altså enige om at Norden har solide tradisjoner og ligger langt framme når det gjelder havforvaltning og mellomstatlig samarbeid. Men også Norden har havområder som er i ferd med å bli surere og varmere og som har endringer i saltgehalt, primærproduksjon og artssammensetning. Marinbiologen Erik Bonsdorff fra Åbos Akademi trekker fram Østersjøen som et trist eksempel.
– Flere fiskebestander i Østersjøen er drastisk redusert på grunn av havets dårlige tilstand og overfiske. Likevel har politikerne bevilget fiskekvoter langt over de grensene som den vitenskapelige ekspertisen har bedømt som trygge, påpeker Bonsdorff.
I dag dekker de oksygenfrie områdene på bunnen av Østersjøen et areal som er større enn Danmark, forteller professor Erik Bonsdorff. Foto: Åbos Akademi, Finland.
Den gode nyheten er at politikerne har greid å bremse de store utslippene av miljøgifter som preget Østersjøens tilstand for noen tiår siden. Men havområdet er fortsatt sterkt belastet på grunn av blant annet intens skipsfart, tallrike byggeprosjekter i sårbare områder langs kysten og – ikke minst – avrenning fra landbruket.
"Overgjødslingen på grunn av avrenning fra landbruket i kombinasjon med klimaendringene som har ført til økende vanntemperaturer, har ført til at det har oppstått store områder med oksygenmangel både i de dype områdene og langs kystene i Østersjøen. I dag dekker de oksygenfrie områdene på bunnen av Østersjøen et areal som er større enn Danmark", skriver Bonsdorff i en kronikk i Vasabladet.
– Dialogen mellom forskerne og samfunnet må utvides, for at samfunnsutviklingen og miljøvernet skal bygge på kunnskap istedenfor på antakelser, understreker han i et intervju med Hufvudstadsbladet.
Oslofjorden har mistet torsken
Østersjøen er for all del ikke det eneste nordiske havområdet som er påvirket. Oslofjorden er for eksempel under press på grunn av forurensning og befolkningsvekst, og bestandene av torsk og flere andre arter er drastisk redusert.
– Vi vet ikke nok om hva som forårsaker disse endringene i Oslofjorden, og vi vet heller ikke nok om hvordan klimaendringer, forurensning og overfiske påvirker de tilstøtende områdene i Skagerrak og Kattegat. Derfor er det veldig positivt at seks norske forskningsinstitusjoner er blitt enige om å forske mer i dette området, tilføyer Stenseth.
Mens torskebestanden i Oslofjorden og langs kysten av Sør-Norge har gått tilbake, har torskefisket i Nord-Norge vært veldig bra i flere år. Det skyldes en kombinasjon av god forvaltning og et klima som er gunstig for torsken i Nord-Norge og Barentshavet.
Joël Durant tilføyer at torsken gjør det bra nå i Nord-Norge, men det trenger ikke vare til evig tid.
I dag er det jo slik at store mengder skrei («vandrende torsk») beiter i Barentshavet og vandrer til Lofoten for å gyte, men dette kan forandre seg hvis vanntemperaturene langs norskekysten fortsetter å øke.
– Det er allerede observert skrei-vandringer til Kvitsjøen i Russland, påpeker Stenseth.
Havet skapte rikdom langs kysten
Professor Stenseth tilføyer at Norge i sin tid ble et rikt land på grunn av torskefisket, og så ble vi enda rikere da oljen kom.
– Det var selvfølgelig ikke alle som ble rike langs kysten, men det er åpenbart at verdiene fra havet har skapt mye av den velstanden som preger Norge i dag, påpeker han.
Slik er det også i de andre nordiske landene.
Men hvis vi vil beholde havet som en kilde til rikdom, er det altså på tide å tenke mer langsiktig. Havet har vært en redningsline for våre samfunn i uminnelige tider, og nå må vi tenke på hvordan vi kan forvalte havet slik at det kan være bærekraftig også i framtida.
– Vi har tatt havet for gitt i veldig lang tid. I den norrøne mytologien har vi dette bildet av havet som renner ut over kanten på en flat jord, og det bildet antyder at den hydrologiske syklusen er åpen og at havet er utømmelig. Men i mer moderne samfunn har vi skjønt at denne syklusen er lukket; at plast og annet ikke forsvinner når vi kaster det i havet. Havets ressurser er ikke utømmelige, påpeker Øyvind Paasche.
– Det er en av de viktigste beskjedene i artikkelen vår: Fordi vi må tilpasse oss havet også på lang sikt, trenger vi å undersøke mulighetene for en ny, dynamisk havrett og havforvaltning som er enda mer proaktiv enn den vi har i dag, tilføyer han. Med mange aktører blir utfordringene store, men ikke desto mindre er det viktig å gå løs på dem.
Tre viktige punkter
De 17 nordiske forskerne oppsummerer sine konklusjoner i tre punkter. Forskerne påpeker blant annet at hvis det ikke finnes langsiktige overvåkingsdata, oppstår det risiko for at risikable beslutninger blir tatt på grunnlag av naturlige variasjoner.
– Hvis de nordiske landene ikke hadde startet datainnhenting i havområdene våre for lenge siden, hadde det vært utrolig vanskelig å forstå noen av de endringene vi ser i dag. Blant forskere er dette en «no-brainer», men det er dessverre ofte veldig vanskelig å få konsesjon og penger for å opprettholde og videreføre lange måleserier. Men jo lengre en måleserie går, jo mer blir den verdt, og jo mere får samfunnet igjen for den, understreker Paasche.
Det andre oppsummeringspunktet er at myndigheter og beslutningstakere har stort behov for gode råd fra etablerte vitenskapelige miljøer. Myndigheter som ikke kan støtte seg til solid kunnskap, risikerer å ta uheldige beslutninger på grunnlag av innspill fra enkeltstående rådgivere med egeninteresser.
Det er også svært viktig at det eksisterer en tillit mellom forskersamfunnet og myndighetene. Hvis ikke, kan tilpasningen til et hav i endring ble preget av tilfeldige beslutninger med uforutsette og negative ringvirkninger.
Den politiske Interessen for marine saker har økt i løpet av de siste årene, forteller stortingsrepresentant Svein Harberg (H). Foto: Stortinget
Nordiske politikere lytter
Når det gjelder tillit mellom forskere og politikere, står det bedre til i Norden enn i mange andre land og regioner. De nordiske landene er blant annet preget av forholdsvis kort avstand mellom forskere og politikere. Dessuten har den marine forskningen kommet høyere på den politiske agendaen, i alle fall i Norge, forteller stortingsrepresentant Svein Harberg (H).
– Foran en panelsamtale under Arendalsuka for åtte-ni år siden ville jeg forberede meg ved å søke opp hva som var skrevet i både stortingsdokumenter og partidokumenter om marin forskning, aktivitet eller utvikling. Jeg var da ikke i stand til å finne noe om dette, forteller Harberg.
Han tilføyer at han ikke kunne søke i alle dokumenter som fantes fra Stortinget eller partiet, men «stikkprøven» ga likevel et interessant resultat. I dag er situasjonen uansett en helt annen, fordi den politiske interessen for området har økt.
– I dag er det treff på "marin" i svært mange dokumenter, spesielt der det er snakk om klima og miljø, næringspolitikk, verdiskaping og utvikling, oppsummerer Harberg.
Joël Durant, som opprinnelig er fransk, forteller at i hans hjemland skjer det nesten aldri at en forsker spiser middag med en sentral politiker.
– Men her i Norden er det forholdsvis lett å få kontakt med politikerne, og da er det også lettere å gi viktige beskjeder, forteller Joël Durant.
– Men det som er globale politikeres utfordring nå, er å utvikle en fornuftig politikk med visjoner og ambisjoner om en forståelse av et hav som er bevegelig – i overført betydning. Havets bærekraft er ikke den samme i dag som for ti år siden, og bærekraften vil ikke være den samme om ti år – eller om hundre år! – som den er i dag. Derfor er det veldig vanskelig å vite hvor mye ressurser vi kan ta ut av havet på en forsvarlig måte, påpeker Øyvind Paasche.
Norden som rollemodell
De nordiske forskerne som har skrevet artikkelen i PNAS, har en tverrfaglig bakgrunn innen biologi, fysikk, oseanografi, geologi, klimaforskning og fysiologi. NordForsk, som er en nordisk organisasjon som finansierer og tilrettelegger for nordisk samarbeid innen forskning og forskningsinfrastruktur, har finansiert et prosjekt som gjorde det mulig for de 17 forskerne fra fem land å møtes til en serie med arbeidssesjoner.
– De nordiske landene er ganske små hver for seg, men hvis du legger sammen Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island, er vi plutselig en betydelig aktør som har kommet ganske langt innen forskning og utdanning. Når vi legger ressursene våre sammen, begynner vi å nærme oss den kritiske massen som trengs for å gå løs på noen av de virkelig store utfordringene som følger av et hav i hurtig endring. Vi ser for oss at mange andre land, det være seg i Asia, Afrika eller Sør-Amerika, kan oppnå mye ved å søke liknende klyngedannelser, kommenterer Paasche.
Vitenskapelig artikkel:
Nils Chr. Stenseth, Mark R. Payne, Erik Bonsdorff, Dorothy J. Dankele, Joël M. Durant, Leif G. Anderson, Claire W. Armstrong, Thorsten Blenckner, Ailin Brakstad, Sam Dupont, Anne M. Eikeset, Anders Goksøyr, Steingrımur Jonsson, Anna Kuparinen, Kjetil Våge, Henrik Österblom, and Øyvind Paasche: Attuning to a changing ocean. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS), August 25, 2020, 117 (34) 20363-20371.
Les mer om temaet:
Erik Bonsdorff: Östersjön i går, i dag, i morgon – kan vi påverka utvecklingen? Vasabladet 04.09 2020
Peter Buchert: Forskarupprop: För att lösa miljöproblem behövs mer dialog – "inte självklart att forskare vill gå i debatt med politiker". Hufvudstadsbladet 21.08 2020
Pressemelding: Havsdialog kan påverka beslutsfattande. Åbo Akademi
