Image
Colourbox

Det finnes mange måter å benekte noe på. Vi ba språkforskeren fortelle om sine favoritter. Illustrasjon: Colourbox.

Det er mange måter å si nei på – her er noen av de fineste

Blant verdens språk er det noen som har vært mer fantasifulle enn andre når de har utviklet metoder for å si nei eller å benekte noe.

Det holder ikke med nei eller ikke. Gjennom hundre- og tusenårene utvikler et språk utallige former for benektelser, det språkforskerne kaller negasjoner.

Aldri, ingen, verken og langt ifra er noen av eksemplene vi har på norsk. Andre språk har sine varianter, noen mer morsomme enn andre.

– Jeg kunne nevnt 30 morsomme negasjoner bare på norsk, sier forsker Petter Mæhlum ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Han jobber med språkteknologi og har blant annet laget et datasett der språkalgoritmene kan øve seg på å forstå negasjoner. Mæhlum har et tettere forhold til negasjoner enn de fleste av oss, og ikke bare på de sju språkene der han kan føre en vanlig samtale.

LES OGSÅ: Ikke – et ord som skaper trøbbel for språkalgoritmene

Vi har invitert språkviteren til å plukke ut morsomme negasjoner fra verdens språk. Morsomme i denne sammenhengen må ikke tolkes som latterliggjøring. Tvert imot er det heller av kjærlighet og nysgjerrighet over språkenes mange finurligheter og tilpasninger.

– Jeg liker å tro at det er en grunn til at alle ordene i alle språk er som de er, sier Mæhlum til Titan.uio.no.

Å ikke, ikker

Den første negasjonen han trekker frem er hentet fra Norge, men ikke det norske språket.

Petter Mæhlum fra Language Technology Group (LTG) ved Institutt for informatikk. Foto: UiO

– Nordsamisk, og for så vidt også finsk, negerer sine verb med et hjelpeverb. Når man skal si jeg spiser ikke så sier man noe som minner om jeg ikker å spise.

Man bøyer å ikke til jeg ikker, du ikker, eller in og it som det heter på nordsamisk. Det ligner på det vi gjør med våre hjelpeverb på norsk, for eksempel å kunne. Vi sier jeg kan løpe, jeg kunne løpe – hjelpeverdet bøyes, mens hovedverbet blir stående i infinitiv.

Nektelksesverbet i nordsamisk har ikke noe tidsaspekt. Derfor må også hovedverbet bøyes i en spesiell negasjonsform som uttrykker tid, men som alene ikke uttrykker negasjonen.

For eksempel in boađe som betyr jeg kommer ikke. Der betyr in altså jeg ikker og boađe er negasjonsformen av boahtit, komme-verbet.

– Hovedbøyningen kommer på hjelpeverbet, som med andre hjelpeverb, og det er der negasjonen ligger. Bortsett fra finsk og de samiske språkene har jeg ikke sett mange språk som har det på samme måten, sier Mæhlum.

Hvordan klare seg uten ikke?

Ordet ikke er egentlig veldig praktisk. Det gjør det enkelt å benekte det aller meste.

– Men det finnes mange språk hvor negasjonen en bøyning av verbet. Negasjonen er ikke et frittstående ord.

Japansk er et eksempel. Taberu er det japanske ordet for spiser, skal spise eller kommer til å spise.

– Hvis man skal si spiser ikke eller kommer ikke til å spise på japansk, så sier man tabenai. Der er -nai en endelse man putter på for å si ikke, forklarer Mæhlum.

Slik bruker man den samme endelsen på alle verb.

LES OGSÅ: Telling av ord viser hvordan de endrer betydning over tid

Fransk dobbel

I det franske språket finnes en negasjon som viser tydelig hvordan språk stadig utvikler seg og tilpasser seg bruken. Je mange er jeg spiser, men hvis du skal si jeg spiser ikke, må du si je ne mange pas. Selve nektelsen består av to ord, ne og pas.

Pas betyr egentlig steg og er opprinnelig et forsterkende uttrykk for å si jeg spiste ikke noe som helst,  fra jeg gikk ikke ett steg til jeg gikk ikke noe i det hele tatt. Så har bruken av dette ordet spredt seg til alle verb, sier Mæhlum.

En periode ble denne doble negasjonen obligatorisk, men ting endrer seg.

– Det som skjer nå i moderne fransk, er at pas, som egentlig betydde steg og som forsterket negasjonen, har blitt selve negasjonen. Det opprinnelige negasjonsordet ne har blitt valgfritt i muntlig uformell fransk, så da kan man si je mange pas for jeg spiser ikke, forteller Mæhlum.

Han tror ikke ne vil forsvinne.

– Det vil nok holde på det i formell fransk, men det hjelper ikke. Her har vi en forsterkning som blir obligatorisk med negasjonen, så forsvinner den opprinnelige negasjonen, og så har du en ny negasjon. Den nye kommer også et annet sted i setningen, den kommer etter istedenfor før verbet.

Å være eller ikke være

På norsk bruker vi det samme ordet, er, både for å si at noe eksisterer og for å si noe om egenskaper. Vi sier at det er et pinnsvin på bordet og vi sier at pinnsvinet er søtt. Vi har lært oss at på engelsk må vi her bruke henholdsvis there is og it is.

– Det skillet blir enda tydeligere på enkelte andre språk, særlig når det også handler om negasjon. Både koreansk, japansk og tyrkisk har egne ord for å finnes og for å ikke finnes, for å være et sted og for å ikke være et sted.

På tyrkisk betyr at var at det finnes en hest, at det er en hest et eller annet sted. At yok betyr at det ikke finnes en hest.

– Stort sett kan man ikke negere var ved å putte på de vanlige negerende endelsene, sier Mæhlum.

Man må altså skifte ut hele ordet med et annet.

– Jeg synes disse negasjonene er veldig artige, men også litt forvirrende. De er ikke så vanskelige, men man må venne seg til at her er det et helt annet ord. Vi kan ikke som på norsk, skrive om til noe med ikke, sier Mæhlum.

Muntlig indonesisk har sin variant av dette fordi de ikke har et eget er-ord, det språkviterne kaller kopula.

– I muntlig tale på indonesisk bruker man egentlig ikke noe kopula. Hvis man skal si dette er en bok, så sier man ini buku. Direkte oversatt betyr det dette bok. Hvis jeg skal si at dette ikke er en bok, vil jeg si ini bukan buku. Bukan betyr da er ikke, forklarer Mæhlum.

LES OGSÅ: Nå er maskinene klare til å tolke hva du føler og mener

Å vite eller ikke vite

Han henter et lignende eksempel fra koreansk der de har egne ord for å vite og å ikke vite.

– På koreansk kan man ikke negere ordet alda, som er å vite, man må si moreuda, som er å ikke vite. Det er et helt annet ord, og alda og moreuda er ikke i slekt, sier Mæhlum.

Slike eksempler kan jo få noen hver til å vegre seg mot å lære seg nye fremmedspråk

– Det krever litt å bli kjent med dem. Heldigvis er det et relativt frekvent verb, så man bruker det ganske mye, men det er jo litt rart. Tenk om vi for eksempel hadde hatt et egne ord for å spise og å ikke spise, sier Mæhlum.

Ikke gjør det!

Når vi på norsk kommer med en negasjon i form av en befaling eller et påbud, en imperativ, bruker vi de samme ordene som i en beskrivelse. Vi sier ikke gjør det eller ikke gå dit.

– Vi bruker det samme ordet i jeg spiser ikke og i ikke spis! Men det er ikke så selvsagt, sier Mæhlum.

 – Veldig mange språk skiller mellom negasjonen i imperativer og i vanlige setninger. Det gjelder både koreansk, japansk, tyrkisk.

Og hindi, som er eksempelet Mæhlum har valgt seg.

– Vanlige negasjoner på hindi er nahĩ, sier han.

Det høres litt ut som vårt nei. Hindi er i slekt med norsk, de er begge indoeuropeiske språk, men Mæhlum vil ikke si helt sikkert at akkurat disse er i slekt.

– Norsk og hindi har mange likheter, men imperativen er ikke lik. De sier āp nahĩ khāte haĩ, og det betyr du spiser ikke. Men når man skal si ikke spis!, sier man mat khāo. Mat er negasjonen i imperativene.

Jeg kunne ikke la være

Det norske språket har også mange artige former for negasjon, selv om vi neppe tenker så nøye over det når vi snakker. Mæhlum er spesielt glad i la være.

– Jeg kan si La være å spise det eplet! Da skjønner man at det betyr Ikke spis det eplet.

– Det som er spennende med mange slike språklige fenomener, er at de utvikler seg. Når vi lar noe være, så er det være i betydningen eksistens. Jeg lar boka være her. Det er grunnbetydningen. Jeg lar den være der, jeg lar være å gjøre noe med den, sier Mæhlum.

Det han er mest interessert i, og som han akkurat nå forsker på, er la være brukt sammen med andre verb.

– En av de spennende tingene er at la være ser ut til å bli brukt mye når man har dobbel negasjon på norsk.

For eksempel setningen Været var så fint, jeg klarte ikke ikke å bade. Da vil vi kanskje heller si: Været var så fint, jeg klarte ikke la være å bade. På den måten slipper vi å si ikke to ganger etter hverandre, noe som kanskje kan oppleves som litt klønete.

– Men hadde det vært like klønete hvis vi ikke hadde hatt la være? Begynte man å bruke la være nettopp fordi det føltes klønete? Slike ting er interessant. Hvofor kan vi ikke bare si ikke ikke. Det høres litt rart ut, men vi klarer det fint. Vi sier Er det det det er? uten problemer, påpeker Mæhlum.

Slike spørsmål tar han med seg inn i forskningen, men også når han lærer bort norsk til fremmedspråklige.

– Vi må vite hvordan ordene brukes når vi skal lære dem bort. Jeg føler det har vært litt mangel på gode, vitenskapelige beskrivelser av negasjonsordene ett for ett, sier Mæhlum.