«Mens næringslivet og skolene nærmest roper etter flere realister og teknologer, når rekrutteringen et kritisk nivå. Stadig færre velger utdanning som gjør at de blir realfagslærere».
Det er budskapet rektorene Svein Stølen ved Universitetet i Oslo og Anne Borg ved NTNU, sammen med NHO-direktør Ole Erik Almlid, har frontet i media den siste tiden.
– Realfagskrisen kan stoppe det grønne skiftet i Norge, advarte de i et innlegg i avisen Khrono.
Gryende realfagskrise
For å utdanne framtidens realister, trenger vi flere gode realfagslærere i skolen, og tid til å utforske fagene. Men på ungdomstrinnet har norske elever i snitt bare 2 timer og 10 min naturfagundervisning i uken, langt mindre enn i andre nordiske land. Er det nok til å stimulere nysgjerrighet og utforskertrang?
PODKAST
Denne artikklene er basert på en episode av podkasten Læring der realistene Tone Gregers (biolog), Merethe Frøyland (geolog) og Andreas Haraldsrud (kjemiker) forteller om fagene de elsker og hvordan de arbeider med å få unge nordmenn til å forelske seg i realfagene.
– En time naturfag ekstra i uka hadde gjort enormt for engasjement for fagene og, på sikt, for rekrutteringen, tror Tone Gregers, biolog og faglig leder for realfag ved Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.
Gullstandarden: tid til å utforske
Merethe Frøyland, instituttleder ved Naturfagsenteret, illustrerer hva den ekstra skoletimen kan brukes til:
– Vi vet at det som skal til for å få elever til å elske realfag, er at de får utforske fagene. Hva krever så det av en lærer? Tid! Og ikke bare det, læreren må også ha kunnskap og engasjement både i fagdisiplinen og i rollen som underviser, sier hun.
Frøyland husker godt sin gamle naturfaglærer Strøm i åttende klasse, som busset hele klassen ut for å studere fjell, bergarter og effektene av isen som hadde ligget der ti tusener av år tidligere. Lektor Strøm stilte noen spørsmål og antydet noen svar, men var aller mest opptatt av å la elevene selv få undre seg, tenke og spørre. Metoden gjorde et sterkt inntrykk på unge Frøyland.
– Ingenting dreper nysgjerighet mer enn å få beskjed om alt vi skal lære.
– Men da jeg begynte å studere geologi på universitetet noen år senere, ble ikke vitebegjæret løftet videre, jeg ble snarere slått i bakken av all informasjonen jeg fikk servert, forteller hun.
Kombinasjonen av Strøms metode og universitetes belæring gav næring til det som skulle bli Frøylands bane i akademia; den doble rollen som geolog og geologilærer. Og: Hun endte opp med en doktorgrad om hvordan vi kan lese de geologiske historiene i fjell.
– Ingenting dreper nysgjerighet mer enn å få beskjed om alt vi skal lære. Vi må få mulighet til å finne litt ut av hva vi lurer på selv, sier Tone Gregers.
Tett på faget og forskningen
Gregers er også enig med Frøyland i at skolen trenger realfagslærere som er sterke i begge disipliner.
– Det kule med vårt lektorprogram er at studentene kommer veldig tett på fagene. Alle disiplinfagene, biologi, matematikk, kjemi, geologi og fysikk, tas ved Matematisk-Naturvitenskapelig fakultet, og da følger lektorstudentene de ordinære emnene sammen med de ordinære displinstudentene. Profesjonsfagene tar de ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, forteller hun.
Slik får lektorstudentene det beste fra to verdener. Studentene undervises av professorer som forsker på fagene og kommer dermed også tett på forskningsfronten. Av og til får de være med på studentforskningsprosjekter.
– Den faglige ballasten lektorstudentene våre får, gjør at de blir tryggere lærere i klasserommet. De slipper å bekymre seg for det faglige nivået. Og vi vet at de er populære. Våre studenter kommer seg fort i arbeid etter studiene.
Lektorkallet holder ham gående, hele livet
Men hvorfor skal realister søke seg til klasserommet når det er så mye annet spennende de kan gjøre? Hvorfor forblir for eksempel lektor Andreas Haraldsrud, kjemiker og programmeringsekspert, i yrket?
Haraldsrud mener å stimulere til undring er det aller beste med yrket. Alle de gode spørsmålene han får fra elevene stimulerer også til egen læring.
– I tillegg er ikke samfunnsoppdraget vårt blitt mindre akutt med årene. Å bidra til at vi får flere fagfolk inn i arbeidslivet som kan løse de store utfordringene vi står overfor – klima, bærekraft, artsmangfold, sykdom, pandemier – det gir mening. Det er det ekstremt viktig at noen har verktøy til å ta tak i disse utfordringene, sier Haraldsrud, – og at noen bryr seg om dem, ikke minst.
