— Jeg må innrømme at jeg sjekker hver dag, forteller professor Svein-Erik Hamran ved Institutt for teknologisystemer ved Universitetet i Oslo leder RIMFAX-prosjektet.
I februar 2021 landet NASAs marsrover Perseverance på den røde planeten. Oppdraget er å se etter tegn til liv. Om bord hadde den syv ulike instrumenter. Ett av dem er utviklet og bygget i Norge.
Instrumentet Hamran og kollegene har utviklet er georadaren RIMFAX. Det er et instrument som bruker elektromagnetisk stråling (radiobølger) til å se nedover i bakken. Bølgene reflekteres fra ulike tettheter i bakken. Det er samme type teknologi som er brukt til å finne vikingskipet på Gjellestad.
— På jorden er det mye vann i bakken. Vannet begrenser hvor dypt ned man kan se med en georadar. På Mars har mye av vannet fordampet slik at det er mulig å se hele 20 meter ned, forteller Hamran.
Her kan du høre hele samtalen mellom Svein-Erik Hamran og Marianne Vinje Tantillo i en podkastepisode om det norske bidraget til marsforskningen:
Der det har vært vann, kan det ha vært liv
I skrivende stund er RIMFAX festet til marsroveren Perseverance. Den befinner seg i et krater på Mars, litt over en kilometer fra der den landet for 180 dager siden. Foreløpig undersøker den kraterbunnen, blant annet med mål om å finne ut når det ble dannet. Når krateret er ferdig undersøkt skal Perseverance kjøre ut og følge det som ser ut som et elvedelta. Der skal de se etter sedimenter, løst materiale, som har samlet seg i bunnen av den uttørkede elva.
— På jorden samler vannet organisk materiale og konsentrerer det i elvesedimenter, forklarer professor Hamran.
Målet er å finne ulike mineraler der det er karbon. Karbon er et grunnstoff som er viktig for alt liv på jorden. Dersom forskerne finner karbon vet de at grunnstoffene som trengs for liv er til stede. Enkelte karbonstrukturer er også mer interessante med tanke på liv.
— Det er to typer liv man kan finne og det er såkalte algematter og mikrober, sier Hamran.
Algematter er et sammenhengende lag av alger. Det er ikke mulig å se hver enkelt alge, men når laget dekker store arealer kan du se laget som helhet. En stein med en slimete overflate kan for eksempel være dekket av et lag med alger.
Bare science – ikke fiction
Alle strukturene de forventer å finne er for lengst blitt til stein. Selv om ingen forventer å finne noe levende er det likevel stor spenning knyttet til resultatene. Foreløpig er det kun data som kan sendes elektronisk som har kommet tilbake.
— Det er en stor ingeniørbragd å hente prøvene hjem, forteller Marianne Vinje Tantillo ved Norsk romsenter. De har allerede jobbet 10-15 år med å prøve å finne ut hvordan man kan gjøre det på lurest mulig måte.
Hun er ansvarlig for bemannet og robotisk romfart ved den Europeiske romfartsorganisasjonen ESA (European Space Agency). ESA og NASA skal samarbeide om å sende opp til sammen tre fartøyer for å få prøvene hjem. Det første fartøyet skal sende er en rover til Mars som skal hente prøvene. Roveren må plukke opp prøvene der Perseverance la dem og kjøre dem til en rakett. Der vil en robotarm plassere prøvene i en sølvkule som så skytes opp i bane rundt Mars. Der vil den gå i bane til en annen farkost fra ESA skal plukke den opp.
— Dette er en sølvkule på størrelse med en stor fotball mot en bakgrunn av stjerner. Det er ikke bare lett å finne den igjen, forteller Vinje Tantillo.
Dersom den blir funnet vil den fanges inn av romfartøyet og lukkes inn i en egen kapsel. Alt som har vært i kontakt med overflaten på mars må forsegles slik at prøvene ikke kontamineres. Like viktig er det at ikke noe som har vært på Mars slippes ukontrollert ut på jorden. Romfartøyet må klare hele ferden tilbake til jorden og deretter slippe en kapsel med en fallskjerm gjennom atmosfæren.
Hva skjer hvis vi finner liv?
— Å finne liv på mars er så stort og eksistensielt viktig at da tipper jeg at de store romorganisasjonene sender alt de kan dit, og kanskje til og med fremskynder det å sende mennesker dit, sier Vinje Tantillo.
Den langsiktige planen er å sende mennesker til Mars. Selv om det er langt frem i tid er det flere som jobber for at dette skal bli mulig. På veien til Msars er det flere steg, og ett av dem er å sende mennesker til månen igjen.
Et av målene mange drømmer om er å kunne spalte måneregolitt eller måneis til oksygen og hydrogen. Deretter er det mulig å sette dette sammen på nytt til H2O2 som kan brukes som rakettdrivstoff. Hvis forskerne i tillegg får til å 3D-printe rakettdeler som kan settes sammen vil det gjøre ferden videre ut i rommet veldig mye enklere.
— Her har vi tyngdekraften, forklarer Vinje Tantillo. På månen har de en sjettedel av tyngdekraften.
Dermed kan det fort bli en konkurranse om å være først ute til å få til dette. Når det er sagt er jus knyttet til romspørsmål på ingen måte avklart. Dermed er det ikke visst om det for eksempel er mulig å eie månen.
Veien videre er tverrfaglig
Romjus er bare ett eksempel på et fag som det i fremtiden vil være større behov for. Både Vinje Tantillo og Hamran kommer med flere eksempler på fag det vil være behov for knyttet til utforskningen av verdensrommet, slik som biologi, medisin og geologi, for å nevne noen.
— ESA skal ansette 100 nye ingeniører i året i en periode fremover, forteller Vinje Tantillo.
Hamran og hans kolleger er på sin side i ferd med å etablere en spesifikk utdanning rettet mot romteknologi ved Institutt for Teknologisystemer. Sjansene er store for at et slikt studieprogram kan bli populært.
23 000 søkere hadde svart på ESAs astronaututlysning da søknadsfristen gikk ut i juni i år. Det er mye som tyder på at mange synes det er spennende å jobbe med romteknologi. Dette gjelder også private selskaper, slik som Elon Musks SpaceX.
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet, produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv. Du finner Universitetsplassen i alle podkastapper, inkludert iTunes/Apple podcasts og Spotify.
