Hvis fiskebæsjen stort sett havner på bunnen, er det godt nytt for klimaet. Det betyr nemlig at fisk i stor grad bidrar til karbonsyklusen ved å sende CO2 til bunns.
Jesper Nilsen Negård er masterstudent ved Universitetet i Oslo. Han studerer biovitenskap og har fått i oppdrag å finne fiskens bidrag til karbonsyklusen.
– Jeg skal se på torsk, sei og sild i Oslofjorden, sier han.
Fiskeriene er selv ansvarlige for at fisken er mindre og bestandene krympende
To av faktorene han skal undersøke, er i hvilken grad avføringen løser seg opp på veien ned og dermed også hvor mye som egentlig når bunnen og blir der. I tillegg skal han se om fiskens størrelse har noe å si.
Underveis i prosjektet har han deltatt på flere ekspedisjoner på forskningsfartøyet Trygve Braarud. Det han har sett, skremmer ham.
– Vi har sett en nedgang i fiskebestanden i fjorden, konstaterer Negård. Både i antall og i størrelse.
– Fiskebestandene og fiskens størrelse har gått ned gjennom flere tiår. Mye lengre enn overvåkningsprosjektet i Oslofjorden har pågått, legger Negårds veileder, postdoktor Olli Petteri Hyvärinen til.
Negård forklarer at deler av grunnen til dette kan skyldes et fenomen som har fått navnet «Fishing down the food web». Det betyr at fiskerier i første omgang tar for seg de største fiskene. Etter hvert som det blir tomt, sikter de seg inn på mindre og mindre fisker.
– Da ser vi at fiskene blir mindre, og det igjen påvirker karboneksporten den bidrar med, sier Negård.
Fiskens bidrag til karbonsyklusen kan være svært viktig – men ingen har tall på det
Fenomenet med karbontransport via avføring, er kjent hos hoppekreps og dyreplankton forteller Negård.
– Globalt er det antatt at dyreplankton bidrar med å lagre opptil 6,5 gigatonn karbon hvert år, det er en slags naturlig klimaløsning, sier han.
Dette er grunnen til at de nå skal se nærmere på fiskenes bidrag.
– Fisken bidrar til karbonlagringen, men vi vet ikke hvor mye, så målet er å få et tall på det, sier Negård.
Bestanden er så liten at det er utfordrende å studere torsk på en masteroppgave
Det betyr at Negård håper å kunne måle fiskeindustriens karbonavtrykk – ikke i form av utslipp fra båter, men av fraværet av store fisker.
– Dessverre er dette allerede blitt vanskeligere å finne ut. Det er blitt mye mindre fisk i Oslofjorden. På en av tråleturene fanget vi bare én torsk. Og den var ikke stor. Det er veldig lite, sier Negård.
Han forteller at det generelt er mye fisk i Oslofjorden, men at forskerteamet har fanget så lite torsk på de to siste toktene at det kan være utfordrende for ham å skrive en mastergrad basert på denne arten.
– Så vi skal også se på sei og sild. Sei har likt levevis som torsken, og så kan vi sammenlikne med sild, som det er mye av, sier Negård.
Slik måler de fiskebæsj-synking
– Å finne synkesatsen er veldig enkelt. Vi har en sylinder med filtrert sjøvann. Deretter slipper vi avføringen ned og ser hvor lang tid det tar, forteller Negård.
Å få tak i råmaterialet til eksperimentet er derimot litt mer komplisert.
– Vi tar med fisken i et badekar og lar den gjøre sitt. En sikrere metode er å dissekere fisken og hente det ut fra magesekken, sier Negård.
Oppløsningsraten er mer komplisert.
– Vi må først se hvordan vi kan holde bæsjen flytende. Over tid skal vi se hvor mye av karbonet som går ut i vannet, og hvor mye som gjenstår. I tillegg skal vi se på bakterienes bidrag til nedbrytningen og måle CO2-utslippet underveis. Det vil gi en oss en pekepinn om nedbrytningsprosessen, forklarer Negård.
Det kan lønne seg å bevare fiskebestanden, også for klimaet
Negård forklarer at det kunne ha vært interessant å ta prøver fra bunnen, men ifølge ham kan det være vanskelig å skille fiskens karbonbidrag fra andre arter.
Om prosjektet:
Oppgaven er en del av et større prosjekt, kalt Coastal Ecosystem Dynamics Under Anthropogenic Pressures, et samarbeid med flere aktører blant annet ser på områder i Skagerrak, Kattegat og Oslofjorden (SKO) for å få en bedre forståelse av dynamikken i kystområder.
Et av pionerene bak metodene Negård bruker, er samarbeidspartneren Angela Martin ved Universitetet i Agder.
– Det som kalles marin snø, små pellets fra hoppekreps og ulike fisk, er en del av karbonet på bunnen. Noe kommer jo også fra mennesker, så det er mye forskjellig der nede. Det er vanskelig å skille hvem som har bidratt med hva, sier han.
Han håper at dersom folk innser at fisk har et viktig klimabidrag vil det bli en egeninteresse i å bevare bestandene.
– Vi trenger å lagre karbon. Det for mye av det i atmosfæren. Da teller alt. Dette er kanskje også en billigere måte å ta vare på klimaet på, avslutter Negård.
