Nærbilde av Susanne Viefers med LSK-skjerf.

Susanne Viefers har bakgrunn fra kvanteteknologi og forskning på utdanning. Nå skal hun lede UiOs fysikere. LSK-skjerfet er flittig i bruk på fritiden. Foto: Hilde Lynnebakken/UiO

– Nesten all teknologi stammer fra "unyttig" forskning

Fra uskarp verden i to dimensjoner til mangedimensjonal ledelse. Susanne Viefers er UiO-fysikernes første kvinne i lederstolen.

Av Hilde Lynnebakken
Publisert 12. mai 2020

I kvantefysikken – naturlovene som hersker på de minste skalaene vi kjenner til – hører det til regelen at ting ikke er helt forutsigbare.

Om de nye undersåttene hennes er like uforutsigbare som kvantefysikken skal være usagt, men den nye lederen for fysikerne ved UiO er ihvertfall spesialist på kvantesaker og får et pent knippe usikkerheter på pulten når hun starter som første kvinnelige leder for Fysisk institutt.

Fakta

Susanne F. Viefers

Født: 1970. Kommer fra Moers ved Duisburg i Tyskland. Bor på Rodeløkka i Oslo.

Bakgrunn: Dr. scient fra UiO i 1997. Postdoktor ved Nordita i København, Jyväskylä og Chalmers i Göteborg. Fast ansatt ved Fysisk institutt på UiO i 2002, professor fra 2007.

Aktuell: Ny instituttleder ved Fysisk institutt på UiO.

Koronaviruset har jaget Susanne Viefers hjem i mer enn en forstand, så vi møtes i behørig avstand til en prat i bakgården.

– Både fastlegen min og jeg mistenker at jeg har hatt Covid-19, forteller hun.

Det er nesten to måneder siden hun ble syk, men fremdeles kan det være slitsomt å snakke. Forelesningene hennes i Matematiske metoder i fysikk går derfor ikke live, men spilles inn på forhånd. I tilfelle pusten skulle svikte.

I sin delvis selvpålagte karantene har hun rukket å fylle 50 år (“inntil videre, til jeg får feiret skikkelig, er jeg 49”). Dagen etter ble hun innstilt til jobben som instituttleder ved Fysisk institutt.

– Jeg har alltid sagt at en må være over 50 for å fylle en sånn rolle, ler hun.

– Et universitet må ledes nedenfra

Hun går på som leder uten for mye agenda, ifølge henne selv:

– Det er viktig for universitetet at det ledes nedenfra og bygger på de ansattes egen kompetanse slik at vi beholder den indre motivasjonen. En av ledelsens viktigste oppgaver blir å fange opp nye, spennende fagfelt og ideer og støtte opp under dem, mener hun.

Men én ting er hun klokkeklar på: Vi må verne om grunnforskningen.

– Det er den grunnleggende, “unyttige” forskningen – den som vi ikke vet hva vi skal bruke til om fem år – som kjennetegner oss som universitet.


– Det er lett å glemme  hvor mye en potensielt taper på bare å satse på anvendt forskning. Alt vi har av teknologi, har jo sprunget ut av grunnleggende, fundamental utforskning av verden, sier hun.

Det er dessuten noen utfordringer som venter:

Økonomien er én. Regjeringens effektiviseringskutt innebærer ti millioner årlig i redusert tilskudd til instituttet. Koronahåndtering en annen, for hvordan skal gjenåpning av universitetet bli, og hvordan skal vi gjennomføre høstsemesteret? Her står det høyt på prioriteringslista å gjøre det best mulig for studentene.

Utdanning og kvanteteknologi

Sin egen forskning kommer hun til å måtte legge bort, men hun tar med seg faglig perspektiv og engasjement for blant annet kvanteteknologi og forskning på utdanning.

All moderne elektronikk er forsåvidt anvendt kvantefysikk, men med kvanteteknologi menes å utnytte noen av de eksotiske effektene som en ser hos enkeltpartikler. Superposisjon brukt i kvantedatamaskiner, for eksempel. Istedenfor bit, som i vanlige datamaskiner kan være enten 1 eller 0, bruker kvantedatamaskiner kvantebit, som kan være både 0 og 1 på en gang.

– For oss som har studert kvantefysikk, er kvanteteknologi kjempespennende. Tenk at alt det rare også kan brukes til noe? Og nå begynner det å bli tatt i bruk som teknologi.

Sære kvantefenomener i to dimensjoner

Viefers forsker blant annet på fenomener som oppstår dersom en lar kvanteteorien bli begrenset til én eller to dimensjoner. Da oppstår det sære effekter som ikke er tillatt i vår vanlige, tredimensjonale verden.

Det høres kanskje ut som en artig teoretisk øvelse – verden “er” jo tredimensjonal? Fram til 1980-tallet var det nettopp det: Gøy matematikk. Men på laboratorier har en etterhvert laget materialer hvor partikler er fanget i én eller to dimensjoner.

Grafén er for eksempel et todimensjonalt materiale av ett lag karbonatomer. Selv om det hadde vært teoretisk kjent i flere tiår, ble det framstilt først i 2004. Siden da har forskningen på bruk og innovasjon av materialet hatt en rivende utvikling, og the Graphene Flagship, EUs initiativ for å utvikle anvendelser, har et budsjett på én milliard euro.

Materialer for nanoteknologi

– Mange av materialene i moderne nanoteknologi vil inneholde lavdimensjonelle elementer, sier Viefers.

– Vi må utdanne folk som kan fagfeltet, blant annet for å drive innovasjon. Og når vi nå går mot et mer kvanteteknologisk samfunn, må både folk flest og politikere vite noe om kvanteteknologi. Internasjonalt er det store satsinger på kvanteteknologi, men Norge henger litt etter, mener hun.

Å dele fascinasjonen for kvantefysikk med andre, er noe hun gjør med stort engasjement og glede.

– Å ja, jeg elsker det! Jeg snakket om kvantefysikk og teknologi i Vitenskapsakademiet en gang. I salen var det stort sett ingen fysikere, bare professorer i språk og andre fagfelt. Veldig artig å få fortelle om kvantefysikk, og ikke minst er jeg veldig glad i å bli kjent med folk utenfor mitt eget fagfelt. Det er kjempegøy, bedyrer hun.

– Hvorfor fysikk er relevant i 2020? Viefers ser ut som hun nesten ikke forstår spørsmålet.

– Kandidater med fysikkbakgrunn finnes overalt i samfunnet, sier hun. Enten det dreier seg om fornybar energi, klima, miljø eller helse, er fysikk relevant kunnskap. 

– Dessuten er fysikk som vitenskap høyst levende. Det er en myte at fysikken er ferdig utviklet.

Tilfeldig fysikk

At det ble fysikk hun endte opp med som karrierevei, er et resultat av en rekke tilfeldigheter.

– På videregående likte jeg både språk og realfag like godt. Jeg tror kanskje jeg tenkte at det var lettere å få jobb med realfag og ha lingvistikk som hobby, enn omvendt.

Språkinteressen dyrkes blant annet gjennom å lese bøker i sin originale språkdrakt.

– I det siste har jeg lest How democracies fail og Humans: A Brief History Of How We F*cked It All Up. Men egentlig leser jeg mest skjønnlitteratur. Jeg holder akkurat nå på med Ditt liv och mitt av Majgull Axelsson.

– Så du leser den på svensk...?

– Ja, svensk er så vakkert! Og det er fantastisk at vi her i Norden forstår hverandres språk.

Som forsker har hun hatt lengre opphold i Stockholm, Göteborg, København og Jyväskylä og blitt noe av en “nordist”.

Bundesliga og LSK

Selv har hun en bitteliten, nesten umerkelig aksent. Susanne Viefers vokste opp i Tyskland med tyske foreldre og kom til Norge først som 15-åring.

– Den tyske delen av meg våknet igjen etter at Benjamin (sønnen på nesten ti år) begynte på den tyske skolen. Det er et eller annet subtilt annerledes. Språket såklart, men også humoren. Noen vil jo påstå at det ikke finnes tysk humor, hehe.

Hun følger Bundesliga tett, betegner seg selv som sportsidiot og underbygger det ved å hente et LSK-skjerf.
 

Men størst av alle var David Bowie

En periode fulgte hun også med på amerikansk college-fotball.

– Før så jeg på amerikansk fotball som møljegym, men etter et forskningsopphold ved Notre Dame, ble jeg hekta. Notre Dame har et av de beste college-lagene, så vi ble tatt med på kamp og lærte hva det gikk ut på, og dermed var jeg solgt.

Notre Dame ligger rett ved South Bend, Indiana, kjent for nordmenn som byen hvor Pete Buttigieg var ordfører.

– Derfor var det litt ekstra artig at “Mayor Pete” var presidentkandidat, sier Viefers, som regner amerikansk politikk som en av sine interesser. En annen lidenskap er musikk.  

– I fjor fikk jeg med meg både the Cure på Øya og New Order på PiP, så det var et godt konsertår. Men den aller største var David Bowie. Jeg rakk heldigvis mange konserter med ham.

Susanne Viefers holder foredrag hos Tekna: Introduksjon til kvanteteknologi

Emneord: Fysikk