Da filmen Jurassic Park kom ut i 1993, var det nok mange kinogjengere som satt med tallerkenstore øyne klistret til lerretet mens de opplevde en verden hvor dinosaurer kom tilbake til jorden.
Forskerne i filmen ga liv til dinosaurene ved hjelp av millioner av år gammelt DNA fra dinosaurblod som var hentet fra insekter bevart i rav (forsteinet kvae fra trær) – der insektene hadde drukket blod fra dinosaurer.
Men visste du at det finnes forskere som arbeider med prosjekter som ligner det arbeidet forskerne i Jurassic Park holdt på med?
Gammelt DNA er en tidsmaskin
Nei da, det er nok ingen som klekker ut dinosauregg i rugemaskiner og fostrer opp dinosaurunger. Fint å vite for dere med frykt for Velociraptorer. Men det finnes forskere som jobber med å få DNA ut fra tusener av år gammelt materiale. Gammelt DNA er nemlig en tidsmaskin som blant annet gir innblikk i det forhistoriske artsmangfoldet og arters evolusjonære historie.
For eksempel kan forskere bruke DNA fra historiske funn som bein og tenner til å klargjøre slektskap mellom utdødde og nålevende arter, samt spore historiske migreringer. Men hvor enkelt er det å få DNA ut fra tusener av år gamle prøver?
Tiden er en fiende
Tusen år er en hodepinegivende lang tid for mange som prøver å tenke på det. Skader på DNA samler seg opp over tid etter organismers død, siden mekanismene som reparerer skader på DNA i levende celler ikke lenger fungerer. Da kan du prøve å forestille deg kvaliteten på den lille mengden DNA du kan få fra flere tusen år gamle prøver. Hint: ikke god.
Begrepet gammelt DNA eller ancient DNA brukes om DNA i dårlig tilstand, ofte sett i gammelt materiale og materiale preservert med for eksempel etanol og formalin.
Ancient DNA er naturlig nok mer krevende å arbeide med enn DNA av god kvalitet. For forskere som arbeider med gammelt DNA, er kvalitet derfor en hindring det er viktig å tenke på i arbeidet.
Ikke alt som glitrer, er gull
Så analysene dine har påvist funn av DNA? Hurra! Du bør likevel ikke selge skinnet før bjørnen er skutt.
Forskere hevdet i en vitenskapelig artikkel fra 1994 at de fikk DNA ut fra to 80 millioner år gamle beinfragmenter antatt å være fra dinosaur. Flere andre forskere som undersøkte funnet, uttrykte sin skepsis og konkluderte med at DNA-funnet fra den originale studien sannsynligvis ikke stammet fra dinosaur, men fra kontaminering (forurensning) underveis i arbeidet.
Kontaminering gir falske resultater
Dinosaur-DNA eller ikke, eksempelet over introduserer et kjempeproblem for forskere som arbeider med gammelt DNA. Farer for kontaminering lurer overalt, også på steder hvor man minst skulle vente det. Fremmed DNA sniker seg bak frontlinjene og produserer falske positive resultater. En liten hudcelle, et host. Sorry, du fikk ditt eget DNA, ikke DNA fra Tyrannosaurus Rex. Din egen plan om en Jurassic Park er dessverre knust.
Forskere må være ekstra forsiktige når de arbeider, slik at sannsynligheten for at prøver kontamineres av fremmed DNA, minskes. Kontaminering motkjempes ved at arbeid med gammelt materiale skjer med kjempestrenge rutiner under ekstra sterile forhold i laboratorier spesielt beregnet for arbeid med ancient DNA.
Skatter av kunnskap
Man kan se at forskning med gammelt DNA er krevende arbeid hvor hindre som kvalitet og kontaminering må overkommes. En virkelig Jurassic Park er nok for mye å forvente, men likevel kan man ende opp med skatter av kunnskap hvis man vet hva man driver med.
