UiO-professor Nils Chr. Stenseth og en gruppe forskere fra Afrika og Nord-Amerika publiserte nylig en kommentarartikkel i tidsskriftet Nature som har vakt stor interesse. Budskapet var at det er på høy tid å satse mer på forskning og høyere utdanning i Afrika, blant annet fordi folketallet i Afrika har økt fra ca. 200 millioner i 1950 til 1,25 milliarder i 2018. Hvis veksten fortsetter i samme tempo, vil folketallet firedobles i løpet av neste hundre årene.
Samtidig ventes klimaendringene å føre til temperaturøkninger på mellom 3 ℃ og 4 ℃ i Afrika, heter det i artikkelen. Resultatet blir mer tørke, flere oversvømmelser, flere konflikter og tap av artsmangfold.
"Afrika trenger egne forskere både på grunn av klimaendringene og for å få bukt med den sterke befolkningsveksten og mange andre store utfordringer både Afrika og resten av verden står overfor. Men de afrikanske forskningsmiljøene er i dag ikke i stand til å takle slike utfordringer – til tross for at verdensdelen har et rikt tilfang av talenter", skriver forskerne.
Den etiopisk-fødte CEES-forskeren Addisu Mekonnen var en av medforfatterne i Nature-artikkelen.
– Da jeg selv og min landsmann Anagaw Atickem kom til Universitetet i Oslo for å jobbe med doktorgrader i økologi og populasjonsgenetikk, hadde vi aldri satt våre ben i et genetisk laboratorium før. Vi hadde aldri sett en PCR-maskin, og vi hadde ikke engang brukt en PC i forbindelse med forskerutdanningen og analyse av data, forteller Mekonnen i Nature-artikkelen.
Dårlig stell med forskningen
– Addisu Mekonnens historie er dessverre ganske typisk. Selv de beste universitetene i Afrika har ofte lærere som stort sett ikke er i den internasjonale forskningsfronten. Det store flertallet av studenter i Afrika får kanskje gode kateter- og tavleforelesninger, men når det kommer til praktisk arbeid med PC og laboratorier er det dårlig stell, kommenterer professor Nils Chr. Stenseth.
Den dårlige afrikanske forskerutdanningen fører blant annet til at de studentene som er så talentfulle at de kan komme til Vesten for å utdanne seg videre, stiller med et handicap. Denne situasjonen er i dag så alvorlig at vi kan snakke om en afrikansk tragedie, mener Stenseth.
– Vi snakker om en verdensdel med over 1,2 milliarder mennesker, med en forskerutdanning som er gjennomgående svært dårlig. Det betyr at et uhørt antall store forskertalenter aldri får anledning til å utvikle seg faglig. Dette er folk som kunne bidratt til å løse de store problemene som mange land i Afrika sliter med. Men dette handler ikke bare om å hjelpe Afrika, sier Stenseth.
Hjelpe Afrika, hjelpe kloden
Vi hjelper nemlig ikke bare Afrika hvis vi klarer å løfte den afrikanske forskerutdanningen.
– Vi hjelper isteden også hele kloden! En firedobling av folketallet i Afrika vil jo gjøre det mye vanskeligere å få bukt med de globale klimaendringene. I tillegg vil et økt antall konflikter i Afrika føre til nye flyktningestrømmer, påpeker Stenseth.
Forskerne bak artikkelen i Nature presenterer en oppskrift på hvordan vi kan hjelpe den afrikanske forskningen. De mener blant annet at insentivstrukturene i vestlige forskermiljøer bør endres, slik at det blir mer attraktivt å samarbeide med afrikanske forskere. De vestlige forskningsinstitusjonene bør skreddersy mastergrads- og doktorgradsutdanningene sine slik at de blir bedre tilpasset afrikanske studenter – for eksempel slik det er blitt gjort ved Noragric ved NMBU.
I tillegg er det helt nødvendig å støtte forskningsmiljøene i Afrika slik at de blir bedre i stand til å tiltrekke seg kvalifiserte forskere og undervisere. En undersøkelse fra 2010 viste at bare 20 prosent av dem som underviste ved etiopiske universiteter hadde en mastergrad, og færre enn 4 prosent hadde en doktorgrad. En forsker med doktorgrad ved Universitetet i Addis Abeba tjener ca. 500 dollar i måneden, og det dekker så vidt husleien for en toromsleilighet i nærheten av campus.
De dårlige lønningene kan dessuten friste mange afrikanske forskere til å satse på en karriere i Vesten isteden, hvor mulighetene er mye større.
Afrikanske talenter, sterke miljøer
Professor Stenseth understreker at Afrika er et stort og mangfoldig kontinent.
– Men det er i alle fall én ting som ikke varierer mellom de ulike landene, og det er talenter! Dem finner du mange av over hele Afrika – ja, i hele verden, sier han.
Stenseth har gjort seg mange tanker om hvordan den afrikanske forskningen kan løftes fram, og han legger ikke skjul på at det vil bli nødvendig med store investeringer og ressurser. Men det kan bli enda mer kostbart å la den afrikanske forskningen seile sin egen sjø.
– Det som er grunnleggende, er å bygge opp sterkere akademiske miljøer som kan jobbe med dette fra «innsiden» i Afrika, understreker Stenseth – og får støtte fra UiOs rektor Svein Stølen.
– Jeg er enig i at dette er en viktig problemstilling. Nils Chr. Stenseth og de andre forfatterne tar blant annet til orde for å bygge stabile og sterke institusjoner, slik at de afrikanske landene kan utdanne sine egne forskere og unngå brain drain. Det er et syn vi i rektoratet deler fullt og helt, sier Stølen.
Svein Stølen tilføyer at UiO allerede jobber aktivt med å styrke afrikansk forskning og høyere utdanning på mange måter.
– For å bidra til å bygge sterke institusjoner jobber vi gjennom The Guild, som er en nettverksorganisasjon for forskningsintensive universiteter i Europa, forteller han. The Guild har i dag 19 universiteter i 14 europeiske land som medlemmer.
– I The Guild har vi blant annet tatt et initiativ og gått foran i arbeidet for å skape en kobling til det som heter African Research Universities Alliance (ARUA). Tanken er at vi skal bruke det europeiske universitetsnettverket vårt for å skape koblinger til det afrikanske nettverket. Målet er akkurat det samme som Stenseth og kollegene fremhever, nemlig å bidra til å bygge sterke institusjoner i Afrika, tilføyer Stølen.
– Vi må samtidig passe oss for ikke å svartmale situasjonen i Afrika. Det er i dag mange gode universiteter i de afrikanske landene, og det må vi anerkjenne dersom vi skal få tillit i arbeidet. Men det er fortsatt viktig å videreføre innsatsen i den samme retningen. Derfor er vi veldig glade for at temaet ble satt på dagsordenen i et så viktig tidsskrift som Nature, understreker UiO-rektoren.
Rike mennesker kan også bidra
Stenseth understreker at de afrikanske miljøene må få økonomisk støtte fra oss, men på en slik måte at det er afrikanske forskere som finner løsninger på afrikanske problemer.
– Det må ikke bli slik at vi i den rike delen av verden skal fortelle de afrikanske forskerne hva de skal jobbe med. Da har jeg mer tro på den filosofien som ligger bak Kavli-stiftelsen. Fred Kavli ga penger til lovende forskningsmiljøer uten å stille andre betingelser enn at de skulle levere fremragende forskning, understreker Stenseth.
Han ser også for seg at andre aktører enn universitetene kan spille en rolle.
– Jeg tror for eksempel det bør være mulig å identifisere rike mennesker, gjerne afrikanere som er blitt rike utenfor den hjemlige verdensdelen, og be dem donere penger til universiteter i hjemlandene. Det finnes også mange rike mennesker i vår del av verden som har «falt» for Afrika og som bruker veldedige penger blant annet til store helseprosjekter. Det er veldig flott, men jeg hadde gjerne sett at «rikingene» også støttet mer grunnleggende forskning, sier Stenseth.
Microsoft-grunnleggeren Bill Gates er den mest kjente vestlige mangemilliardæren som står bak veldedige prosjekter i Afrika. Gjennom Bill og Melinda Gates-stiftelsen finansieres en rekke prosjekter som kan bekjempe sykdommer i den tredje verden.
Den mindre kjente forretningsmannen Gregory C. Carr står bak et prosjekt som likner mer på det Stenseth tenker på. Carr har nemlig finansiert restaureringen av Mosambiks berømte Gorongosa National Park, som var blitt rasert etter mange år med borgerkrig og miljøødeleggelser.
– Men han har ikke bare finansiert selve parken, han har også bevilget mye penger til laboratorier som blir brukt til utdanning av unge forskere. De har blant annet et fantastisk genetisk laboratorium der, og det er akkurat sånne fasiliteter Afrika trenger, mener Stenseth.
– Sats på fremragende forskning
Nils Chr. Stenseths medforfattere i Nature-artikkelen er gode eksempler på hva afrikanske forskere kan oppnå. Addisu Mekonnen har blant annet dokumentert at de unike bale-apene som lever på et lite område i det sørlige høylandet i Etiopia kan reddes fra utryddelse, hvis de nasjonale myndighetene evner å iverksette de riktige tiltakene. Det kan du lese mer om i denne artikkelen.
Medforfatterne Anagaw Atickem og Afework Bekele markerte seg som forskere da de i 2011 oppdaget en helt ny dyreart i Etiopia. Da de analyserte arvestoffet hos en art som var antatt å være en slags sjakal, viste det seg nemlig at det var snakk om en ulv isteden: en nær slektning av den indiske, himalayiske og nord-europeiske ulven. Anagaw Atickem er nå ansatt som forsker ved Universitetet i Addis Abeba.
– Disse eksemplene viser hva afrikanske forskere kan oppnå hvis de får de rette mulighetene. Afrikanske forskermiljøer må bygges opp til at de kan bli verdensledende på utvalgte områder, og da vil mange flere forskere bli med i det globale forskersamfunnet. Hvis vi klarer å utvikle den afrikanske forskningen, vil det bidra til økt politisk og økonomisk stabilitet for hele kloden, mener Stenseth.
Forskernes artikler:
Anagaw Atickem, Nils Chr. Stenseth, Peter J. Fashing, Nga Nguyen, Colin A. Chapman, Afework Bekele, Addisu Mekonnen, Patrick A. Omeja & Urs Kalbitzer: Build science in Africa. Nature Comments, 20 June 2019.
Addisu Mekonnen, Peter J Fashing, Afework Bekele, R. Adriana Hernandez-Aguilar, Eli Knispel Rueness, Nga Nguyen & Nils Chr. Stenseth (2017): Impacts of habitat loss and fragmentation on the activity budget, ranging ecology and habitat use of Bale monkeys (Chlorocebus djamdjamensis) in the southern Ethiopian Highlands. American Journal of Primatology 79:e22644
Addisu Mekonnen, Peter J Fashing, Afework Bekele, R. Adriana Hernandez-Aguilar, Eli Knispel Rueness & Nils Chr. Stenseth (2018): Dietary flexibility of Bale monkeys (Chlorocebus djamdjamensis) in southern Ethiopia: effects of habitat degradation and life in fragments. BMC Ecology 18:4
Addisu Mekonnen, Peter J. Fashing, Eric J. Sargis, Vivek V. Venkataraman, Afework Bekele, R. Adriana Hernandez-Aguilar, Eli K. Rueness and Nils Chr. Stenseth (2018): Flexibility in positional behavior, strata use, and substrate utilization among Bale monkeys (Chlorocebus djamdjamensis) in response to habitat fragmentation and degradation. American Journal of Primatology 80:e22760. https://doi.org/10.1002/ajp.22760
Rueness m.fl.: The Cryptic African Wolf: Canis aureus lupaster Is Not a Golden Jackal and Is Not Endemic to Egypt. PLoS ONE 6(1): e16385, doi: 10.1371/journal.pone.0016385.
Mer informasjon:
Helge Kjøllesdal: Sjakal ble ulv. Publisert i Forskning.no 3. februar 2011
