Rampen som ble årets foreleser

– Det er ganske utrolig i grunnen. Hvert sekund strømmer milliarder av partikler gjennom kroppen. Og vi aner ikke hva det er, sier Are Raklev mens han snurrer rundt på kontorstolen og dermed setter ytterligere fart på de flyvende partiklene.

Det han snakker om er den mystiske mørke materien, som utgjør omtrent 80 prosent av universet, og som vi vet svært lite om. Tusenvis av forskere har siden 1930-tallet prøvd å løse gåten - uten å lykkes.

Partikkelakselratoren som kan løse mysterier

Men den ferske oppstarten av den nyrenoverte partikkelakselratoren LHC (Large Hadron Collider) i fysiker-mekkaet CERN bringer inn nytt håp. Ved å knuse partikler mot hverandre ved høyere energier håper man å forstå mer av hvordan universets er bygd opp.

Som så mange fysikere verden over følger Raklev ivrig med på dataskjermen – hvor partikkelkollisjonene fra CERN strømmer inn.

– Hmm, de første kollisjonene så litt spesielle ut. Her kan alt skje…

Hjemmebrent og rosa hår

Det var ikke slett ikke opplagt at det var partikkelmysterier Are Raklev skulle drive med som voksen.

Han vokste opp på Kattem i Trondheim - som ikke akkurat er Øvre Singsaker, heller det stikk motsatte. Selv var han med i en beryktet gjeng som eksperimenterte med alt fra hjemmebrent til rosa hår.

– Mange foreldre forbød ungene sine å henge med oss, humrer han.

Nå går han hver dag i dress, ofte med hatt, frisyren er glattbarbert og han er professor ved et velrennomert universitet.

– Hva skjedde?

– Noen tror jeg går i dress som et opprør mot myten om at forskere trasker rundt i hvit labfrakk med sandaler og gjerne shorts under.

Sannheten er at han begynte med dress da han var postdoktor i Cambridge.

– En gang i uka fikk vi servert en fin treretters middag i slottsomgivelser. Forutsetning var at vi var pent kledd. Jeg fant ut at det var veldig behagelig å gå i dress. Blazer var dessuten et velegnet plagg i det britiske klimaet.

– Og testing av hårfrisyrer gjorde jeg meg ferdig med i ungdomstiden.

Hawking-bok tente gnisten

På Cambridge hadde han kontor rett over Stephen Hawking. Den verdensberømte fysikeren lider av sykdommen ALS (amyotrofisk lateralsklerose) og må ha hjelp til det meste.

– Når han var på kontoret kunne jeg høre klikkene fra pustemaskinen hans, sier Raklev som aldri har hatt noen vitenskapelig prat med Hawking.

– Vi snakket litt sammen under en tilstelning vi begge deltok på, men det var om hverdagsligheter.

Men det var nettopp Hawking som åpnet fysikkens univers for den unge trønderen. Som 12-åring fikk han Hawkings “A Brief History of Time” i gave - trolig av trelasthandlerfaren.

– Far ville alltid at jeg skulle lese diverse bøker. Og denne falt virkelig i smak, den var utrolig fascinerende.

Like etter at han hadde lest Hawkings bestselger fikk Raklevs klasse besøk av daværende Trondheims-biskop Kristen Kyrre Bremer. Unggutten var i det opprørske hjørnet.

– Jeg stilte en del provoserende spørsmål om universet, Hawking og Gud. Det hang jo ikke helt på greip. Men biskopen tok det pent, smiler Raklev - som selv er ateist.

«Spik spenna gæren» fysikklærer

Det var en lærer på videregående som for alvor trakk Raklev mot en fremtid i fysikken, nemlig Carl-Axel Husberg - også kalt Kalle.

– Kalle var spik spenna gæren. Jeg lærte at fysikk er gøy og man ikke skal ta alt så innmari høytidelig. Hver dag gikk han rundt i en hvit russefrakk som et kull før oss hadde gitt ham. På den var det en tegning av Husberg og signaturen til alle i russekullet. Kalle var en stor inspirasjonskilde.

Etterpå ble det Den allmennvitenskapelige høyskolen i Trondheim, som var en del av universitetet, som ble NTNU i 1996. Etter et par år med fysikk prøvde han seg med filosofi, men det ble for ensomt.

– Det er mange som tror at vi som driver med fysikk og realfag er sære einstøinger, men det er mer sosialt enn mange humanistiske fag. Moderne fysikk er preget av utstrakt samarbeid.

– Her på Fysisk institutt er det mange kaffepauser. Det er gjerne da de beste ideene kommer. En god egenskap for en fysiker er å være glad i espresso.

– Er det bare i kaffepausene du får gode ideer?

– Nei, også når jeg er ute og går. På de 35 minuttene jeg bruker på å gå til jobb rekker jeg å få gjort utrolig mye. Jeg prøvde å sykle, men det er jo livsfarlig.

Raklev trekker fram flere lærere og spesielt Per Osland ved Universitetet i Bergen, hvor han tok doktorgraden.

– Det var Osland som gjorde at jeg ble såpass god i fysikk at jeg fikk jobb ved UiO.

Elsket av studentene

Raklevs kontor i Fysikkbygget er ryddig til å tilhøre en forsker, men så har også studentene hans hengt opp en plakat på kontordøra hvor han blir påminnet papirinnsamlingen.

I fjor ble Are Raklev kåret til årets foreleser av studentene. Maleriet av Inger Sitter som han fikk i gave står fremdeles innpakket på kontoret, men han bedyrer at det snart skal opp på veggen hjemme i stua.

– Hva er årsaken til at du ble årets foreleser?

– Det er et mysterium. Jeg sa jo til og med at jeg hater studentene, fordi de er en pest og en plage og forstyrrer forskningen. Men det er ikke ondt ment da. Jeg har nok lært mye av Kalle. Hans underholdende undervisningsstil har satt dype spor i meg. Det er viktig å ha det morsomt, det er lov å være teit og rar.

– Har du gjort noe sprøtt eller spesielt?

Raklev himler med øynene

– Hvor skal jeg begynne… Tja, en gang skulle en kamerat og jeg krysse Amerika med bil. Problemet var at ingen av oss hadde førerkort, så vi måtte være kreative. Vi jobbet underveis, blant annet vasket jeg bilene til miljøvernmyndighetene mens jeg tilbrakte nettene med en mannevond iguana. Oi, det skjedde mye på den turen, hvor god tid har du egentlig? Det er kanskje ikke alt som bør publiseres hehe…

Riving av dører og journalistisk skup

– Vent, du kan forresten få med at jeg er utrolig god til å rive dører. Den der for eksempel, den kan jeg få ned på null komma niks, sier Rakelv og peker på sin egen kontordør.

Lett humrende forteller han også at han er stolt av sin journalistkarriere – hvor høydepunktet var en avslørende artikkel om et spøkelse på rettsmuseet i Trondheim.

Han føler seg privilegert som kan tjene greit med penger på å ha det gøy.

– Jeg setter pris på å bo i et rikt land, hvor det brukes penger på vitenskap, som ikke umiddelbart har noen nytteverdi.

Fritiden hans mener han er så lite spennende at han helst ikke vil snakke om den.

– Jeg spiller litt fotball, følger med på Rosenborg, går på byen og leser bøker. Ingen gidder vel å lese om det, sier han oppgitt.

Forsker og oppdager

– Ditt største forskerøyeblikk?

– Det er den første gangen jeg oppdaget et nytt uttrykk, som ingen hadde klart å regne ut før. På skolen lærer man ting andre har funnet ut tidligere. Men som forsker er man i ukjent terreng. Den følelsen det er å gjøre noe ingen andre i hele verden har gjort før deg er fantastisk. Det vil alltid være noe spesielt med den første gangen, selv om det ikke var noen stor oppdagelse.

– Og den største forskerdrømmen, er det å løse gåten om den mørke materien?

– Nei, det viktigste er å ha det gøy. Forskning i dag handler ikke om å være en ensom ulv som sitter for seg selv og tenker glupe tanker. Et stort funn vil alltid være bygd på forskning som mange andre har bidratt til. Det er også slående at de fleste store oppdagelser har skjedd ved tilfeldigheter. Man må både være flink og ha flaks, sier Raklev som antar man vil ha de fleste svarene rundt mørk materie i løpet av 10-15 år.

Etter det regner han med det vil dukke opp nye spørsmål som forskerne kan gi seg i kast med. Han påpeker at selv om man løste mye da man fant Higgs-bosonet i 2012, så dukket det opp enda flere spørsmål. Hvorfor har det så lav vekt, er det flere typer osv. Han håper det fortsetter slik inn i evigheten.

– Tenk så kjedelig det blir hvis vi finner ut alt som er i hele verden. Hva skal de som kommer etter oss gjøre da? Være på Facebook hele tiden?