Kapteinen på «Planet Earth»

Arthur Holmes' medalje, UiOs forskningspris, Nansen-heder. Prestisjetunge priser hagler over Trond Torsvik, en av verdens ypperste forskere innen geofag.

Selv mener han det er tilfeldighetenes spill som har ført ham inn i forskningens elitedivisjon. Lite tydet på at en toppforsker var i emning under oppveksten i Fana utenfor Bergen. Han var ingen typisk «flinkis».

Matematikk og historie

Det begynte lovende. På barneskolen likte han matematikk og historie - to svært ulike fag som siden skulle komme til å spille nøkkelroller i hans yrkesliv.

– Men på gymnaset mistet jeg all interesse for skolen. Jeg hadde neppe kommet inn på noen studier i realfag i dag med de karakterene jeg fikk.

Han lot seg imidlertid fascinere av farens skipskonstruksjoner, med geometri, kurver og det hele. Det var noe der.

Likevel var det sjøen i seg selv som lokket mest. Målet var å bli kaptein på båt, og Sjøkrigsskolen ble et opplagt valg.

– Jeg stortrivdes med å navigere og å sitte på broen i mørket med en kaffekopp i hånden, sier han mens han ser drømmende ut i lufta inne på det store, lyse kontoret på UiO.

Men det ble det med to år på broen. Torsvik likte ikke inspeksjoner på lugaren og mye av det andre som fulgte med militæret.

– Blikket landet på geofysikk

Så startet jakten på et studium som ikke krevde gode karakterer, som samtidig var interessant og hvor hans navigasjonsbakgrunn kunne komme til nytte.

– Det var ikke noe internett den gangen, så jeg bladde gjennom en svær katalog fra Universitetet i Bergen. Blikket landet på geofysikk, noe jeg aldri hadde hørt om før.

Det handlet om jordens fysikk - jordens indre, oseanografi og mange andre ting Torsvik var blitt interessert i mens han var til sjøs.

Han oppdaget også raskt en sammenheng med det han hadde lært på Sjøkrigsskolen.

– Skipsnavigasjon minner mye om jordplatenes bevegelser. Det er samme prinsipp. Det handler om sfærisk geometri, det vil si å navigere på ei kule – i dette tilfellet jordkloden. Disse tingene lærte vi ikke grundig på universitetet. Oppholdet på Sjøkrigsskolen ga meg en fordel.

Jordmagnetisme på Oxford       

Unge Torsvik spesialiserte seg på jordmagnetisme – ikke minst fordi han lot seg inspirere av professor Karsten Storetvedts store engasjement for faget. Så gikk det slag i slag fram til en doktorgrad.

En av opponentene på disputasen, Jim Briden fra Leeds University, tok kontakt etterpå og ba Torsvik ringe hvis han ønsket seg et forskeropphold i England.

– Da jeg ringte noen måneder senere, hadde Briden begynte å jobbe på University of Oxford.

Slik slumpet han til å få sin første forskerjobb på et svært prestisjetungt universitet. 

Et lykksalig «uhell»     

Torsvik fikk et faglig løft på Oxford, men fant ut at han ikke ville være der hele livet.

– Miljøet var litt innadvendt. Hver og en holdt på med sitt, det var lite rom for samarbeid.

NGU (Norges geologiske undersøkelse) i Trondheim ble neste stopp. Her ble han i 20 år og har fortsatt en 20 prosent stilling. Det var her han ved et «uhell» begynte å forske på det som skulle gi ham de store resultatene.

«Uhellet» var et samarbeid med Kevin Burke, en engelskmann i Amerika, som sto fjernt fra ham faglig. Men duoen begynte å forske på et nytt felt – nemlig sammenhengen mellom platebevegelser og vulkanisme på jordens overfalte og prosessene i jordens indre.  

Han ble bare mer og mer fascinert av jordens geologi og historie.

Spørsmålene var mange. Hvordan beveger jordplatene seg, hva skjer i jordens dyp, hva er koblet sammen med hva? Og ikke minst det aller største spørsmålet: Hva er det som driver det hele, hva trigger prosessene?

Jorden som matematisk modell

Fortsatt vet vi lite om dette, men Torsvik har utviklet modeller som forklarer koblingen mellom de dype lagene av jordens indre og jordskorpen.

Dette har han kommet fram til ved å studere store vulkanutbrudd 500 millioner år tilbake i tid.

Han fant blant annet at de fleste utbruddene skyldes varmesøyler (plumes) som kommer fra spesielle områder i jordens indre. Denne sammenhengen gjelder også for aktive varmepunkter (hotspots) - som Hawaii, som ligger midt på Stillehavsplaten, hvor det ikke burde være vulkanisme.

EU-stipend og senter

Arbeidet vakte stor oppmerksomhet internasjonalt. Og Torsvik ble den første nordmannen i geofagene som i 2010 fikk tildelt det høythengende EU-stipendet ERC Advanced Grant.

I 2013 fikk han gjennomslag for å etablere et Senter for fremragende forskning (SFF) ved UiO, med navnet CEED – også det for å prøve å avsløre flere av jordens hemmeligheter. Og CEED-forskerne har allerede  funnet ut mye.

I fjor ble ERC-prosjektet avsluttet. Samtidig overlot Torsvik sjefsstolen i CEED til Carmen Gaina. Selv dro han på sabbatsår til Berlin for å friske opp matematikken.

– Jeg er for snill

– Jeg tror jeg passer bedre som forsker enn som sjef. Jeg er for snill, liker ikke å kjefte på folk og styrer helst unna konflikter, sier Torsvik. Han er tilfreds med den høye kvinneandelen ved CEED.

Berlin-året nærmer seg slutten, og han er aktuell med den illustrative boken «Earth History and Palaegeography», som han har skrevet sammen med den britiske paleontologen L. Robin M. Cocks fra Naturhistorisk museum i London.

– I innspurten av bokprosessen møttes vi én eller to ganger i måneden i Oslo. Det var lange dager og kvelder, mye rødvin og synging til Frank Sinatra. Noen ganger ble det for mye for madammen, og vi måtte leie oss en leilighet, smiler han.

«Madammen» er Stephanie Werner, som også er geofysiker og kollega ved UiO og CEED. Mens hun forsker på geologien på planeter i verdensrommet, holder Torsvik seg til jorden.

Historisk klima

De senere årene har han også begynt å interessere seg for klima.

– Mange av dem som uttaler seg om historisk klima, vet ikke hva de snakker om.

– Så du vil hekte deg på klimadebatten?

– Nei, det blir for kortsiktig. Jeg er mest opptatt av klimaet for flere hundre millioner, for ikke så si milliarder, år siden. Sannsynligvis er klimaendringene vi har sett de siste 50 årene i stor grad menneskeskapt. Samtidig mener jeg debatten kan ha nytte av mer kunnskap om hvordan jordens klima har utviklet seg uavhengig av mennesker. Det gjelder å se det store bildet.

Det er liten tvil om at langsomme platebevegelser på jordens overflate har påvirket plante- og dyrelivet, klima og havnivå. Samtidig har det også vært flere brå hendelser, som et voldsomt vulkanutbrudd i Sibir for rundt 250 millioner år siden – som utryddet nesten alt liv.

– Vi lever for tiden i en istidsperiode, men jordens naturlige tilstand er faktisk et drivhus. Det er kun tre kjente istider de siste 500 millioner årene, påpeker Torsvik.

For ambisiøs for EU

Han søkte derfor ERC-midler for å forske på jordens geologiske historie, klima og havnivåforandringer én milliard år tilbake i tid.

– EU syntes det var for ambisiøst, og søknaden ble avslått. Så neste år får jeg forsøke meg med klimaet "bare" 500 millioner år tilbake i tid, humrer han.

– Madammen syntes jeg tok avslaget med uvanlig stoisk ro. Men jeg nærmer meg 60 og har oppnådd mye. Jeg har ikke mer å bevise.

I forbindelse med 60-årsdagen i oktober utgir magasinet Tectonophysics et spesialnummer med tittelen "Linking Plate Tectonics and Volcanism to Deep Earth Dynamics – a tribute to T.H. Torsvik".

Han blir også å se på nederlandsk TV i juni, i dokumentarserien «The Mind of the Universe». Torsvik er blant en liten, eksklusiv gruppe forskere som ble håndplukket - og han ble fløyet til Island for å fortelle om arbeidet sitt.

Innslaget med Torsvik vil bli vist på Universitsbiblioteket 24. august.

Men ligger allerede på Youtube.

– Vitenskapen lar seg ikke planlegge

Med priser i fleng og en aldersmessig milepæl som snart er nådd, tar Torsvik seg tid til å reflektere over vitenskapen og fremtiden.

– For meg er ikke vitenskap et prosjekt. Den lar seg ikke planlegge med tidshorisonter, målestokker og det hele. Man må være åpen for det uventede, det er ofte da de store tingene skjer.

Men en plan har han lagt. Han vil gi plass for unge forskere og pensjonere seg når han er 67 år - eller kanskje tidligere. Han vil absolutt ikke støve ned på et emeritus-kontor.

– Selv kan jeg tenke meg å bosette meg på et småbruk. Da skal jeg ha full frihet og bare tenke på meg selv, stå opp når jeg vil og forske på det jeg vil når det passer meg.

Men det blir en stund til det. Timeplanen er full, med forskning og undervisning i det nye emnet «Jordens utvikling», som skal kombinere geologi, geografi og klima.

Porsche og seilbåt

Torsvik er fortsatt glad i sjøen, men da det ble snakk om å kjøpe seilbåt, endte det i stedet med innkjøp av en Porsche.

– Ja, vi fant ut at det blir fort mye styr med båter. Og jeg liker å suse rundt i sporty biler. Min første Porsche kjøpte jeg i 1989, den ruller fortsatt rundt i Trøndelag, men vi skaffet oss en ny i fjor, sier han.

– Har du noen sære hobbyer, eller har du gjort noe annet spesielt?

– Nei, men jeg samler på whisky og har etterhvert fått en anselig mengde eksotiske whiskyflasker. Vi drikker veldig lite av den selv, kanskje én nightcap i uka. Men vi har whisky-pub når vi har gjester, noe som faller i smak.

– Du har fått mange priser, hvilken setter du høyest?

– Det er prisen jeg fikk i fjor, Arthur Holmes gullmedalje - som er det fremste man kan få innen geofagene.

– Hvilken pris mangler i skapet?

– Nobelpris kan man ikke få innen geofag, men det hadde vært fint med den svenske Crafoord-prisen. Den er på seks millioner svenske kroner, det er vel nesten på linje med Nobelprisen. Det hadde vært noe.

Reportasjen på nederlandsk TV (Torsvik opptrer første gang ca. 14 minutter ut i innslaget):