Det finnes mange hundre ulike medisiner mot kreft, og samtidig er det slik at hver eneste kreftsvulst i prinsippet er unik. De ulike kreftformene, som brystkreft og tykktarmskreft, er nemlig ikke én sykdom slik legene trodde for mange år siden, men mange forskjellige sykdommer.
Den logiske løsningen på dette mangfoldet er å tilpasse kreftbehandlingen til hver enkelt pasient individuelt, noe som er temaet for professor Kjetil Taskéns foredrag under Oslo Life Science-konferansen 16. februar. Det er om å gjøre å finne akkurat den eller de medisinene som har best effekt mot akkurat den spesielle kreftsvulsten som den individuelle pasienten har utviklet.
You can also read this article in English
Leter etter snarveien
I de senere årene har forskere gjort en stor innsats med å helgenomsekvensere kreftsvulster for å undersøke hvilke mutasjoner som har forårsaket svulsten og forstå hvilke mekanismer på molekylnivået som gjør at det går galt i kreftcellene. Dermed kan det også indirekte bli mulig å finne ut hvilke medisiner som kan drepe svulsten. Men Taskén drømmer om å utvikle en snarvei som kan føre raskere fram til målet om en mer målrettet og effektiv kreftbehandling med færre bivirkninger.
– Vi har de siste årene utviklet en økende forståelse for at alle kreftsvulster kan være unike og at også den molekylære årsaken til kreft er forskjellig fra pasient til pasient. Det gjelder selv om årsaken ofte omfatter endringer i vekstregulering og kontroll av celledeling. I tillegg er det slik at hver enkelt svulst som regel inneholder mange andre mutasjoner som kanskje ikke har noe med sykdomsmekanismene å gjøre. Det skyldes delvis at cellene i svulsten har defekter i det «maskineriet» som skal reparere skadet DNA og derfor samler opp stadig flere mutasjoner, forteller han.
I tillegg til at hver enkelt kreftsvulst kan inneholde en lang rekke mutasjoner i arvematerialet, kan det være mye variasjon mellom modersvulsten og fjernmetastasene.
Selv unike svulster har fellestrekk
– Vi snakker altså om én eller til og med flere sykdommer hos hver pasient, men samtidig er det ikke slik at alle de mulige kreftformene totalt mangler fellestrekk. Det er isteden slik at de mange kreftformene kan ha i alle fall delvis overlappende molekylære årsaker, og det betyr i praksis at vi kan gruppere dem, forklarer Taskén.
Helgenomsekvenseringen av kreftsvulster viser at de kan ha fra noen titalls til mange tusen mutasjoner hver. Av disse er kanskje 50 til 100 ulike mutasjoner de mest relevante kandidatene til å forårsake sykdom hos hver enkelt pasient, forteller Taskén. Og bare noen få av disse mutasjonene igjen er årsaken til at pasienten har kreft; de andre kan karakteriseres som støy. Det er uansett vanskelig å finne fram til akkurat de mutasjonene som er farlige og målstyre behandlingen mot disse, men kanskje det heller ikke er nødvendig?
Interessert i flere forskningsnyheter? Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev eller følg oss på Facebook.
Kjører utenom DNA-støyen
Kjetil Taskén og kolleger ved Norsk senter for molekylærmedisin (NCMM) ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) har derfor startet et prosjekt hvor de utnytter UiOs og NCMMs nasjonale infrastruktur for biokjemisk screening. Denne infrastrukturen er satt opp for å lete etter små molekyler som kan påvirke biologiske målmolekyler i andre sammenhenger (forskningsverktøy, nye legemidler), men brukes nå også til å teste hvordan ca. 400 ulike kreft-legemidler virker når de tilsettes direkte til celleprøver fra ca. 50 individuelle kreftpasienter.
Denne testingen av kreftsvulsters følsomhet for legemidler (på engelsk: Cancer drug sensitivity screening) kan by på en rekke fordeler.
– Vi slipper å bry oss om den «støyen» som oppstår ved DNA-sekvensering. Vi kan isteden komme rett fram til det eller de legemidlene som har effekt på hver enkelt svulst, uten at vi nødvendigvis forstår de molekylære mekanismene. Vi er allerede i gang med å kjøre slike tester på prøver fra pasienter med beinmargskreft og leukemi, og vi planlegger å trekke inn flere kreftformer etterhvert, forteller Taskén.
Ser fem til ti år framover
Hvis alt går som det skal i prosjektet, håper Taskén at de nye metodene kan tas i bruk som verktøy som støtter klinikernes behandlingsvalg om ca. fem år.
– Og om ti år vet vi kanskje hvor stor helsegevinsten er og hvor mye individualisering det er fornuftig å gjøre, sier han.
Men dette blir aldri veldig enkelt. Professor Taskén ser for seg at det i framtida skal holde å teste 20-30 legemidler på vevsprøver for hver pasient, istedenfor 400-500 eller kanskje enda flere, som er situasjonen i dag. Fordelen blir uansett at kreftpasientene får en behandling som rammer akkurat den kreftsvulsten som har forårsaket sykdommen og som i tillegg har mindre bivirkninger.
– Med persontilpasset behandling ved hjelp av molekylær diagnostikk og den screeningteknikken vi er i ferd med å utvikle, kan vi vite på forhånd om pasienten vil ha effekt av en behandling, fordi vi har gjort laboratorietester. Da utsetter vi ikke pasienter for en behandling som ikke har effekt, bare bivirkninger, og vi gir ikke pasientene falske forhåpninger, påpeker han.
Utfordringen med å finne den rette medisinen mot den spesifikke svulsten, er stor nok i seg selv. Men i tillegg må forskerne håndtere opptil flere andre problemstillinger.
– Når vi ser på hver kreftsvulst som en unik sykdom, utfordrer vi både de eksisterende diagnosesystemene og metodene for dokumentasjon av medisiner. Den såkalte gullstandarden går som kjent ut på at vi gjennomfører dobbeltblinde og placebokontrollerte studier på en stor gruppe pasienter for å finne ut hvilken reell effekt en ny medisin har. Men det kan vi jo ikke gjøre når vi skal behandle hver pasient som et enkelttilfelle, påpeker Taskén.
Den nye tilnærmingen kan også utfordre den måten bruk av legemidler vanligvis reguleres på av myndighetene. Det normale er at legemidler er godkjent for bruk på én eller flere kreftformer, men her kan det fort bli snakk om å bruke legemidler også utenfor de anvendelsesområdene hvor effekt og sikkerhet er dokumentert og godkjent.
– Det er lov å gjøre slikt i Norge, det kalles «off label-bruk» og skjer på behandlende leges ansvar. Men det kan også bli snakk om å bruke flere legemidler i kombinasjon, og da blir utfordringene større. Men disse problemene bør vi kunne løse ved å holde oss til strenge, godkjente protokoller og dokumentere alt som skjer så grundig som overhodet mulig, sier Taskén.
Begynte for mer enn 20 år siden
Han tilføyer at individtilpasset kreftbehandling ikke er helt nytt.
– Utviklingen mot individuell behandling begynte egentlig for mer enn 20 år siden. Et av de første eksemplene på enkel individtilpasning av kreftbehandling var da legene begynte å teste brystkreftsvulster for å se om de hadde østrogenreseptorer. Hvis svulsten hadde slike reseptorer, kunne den behandles med antiøstrogener i tillegg til annen behandling. Hvis svulsten ikke hadde slike reseptorer, var det ingen vits i å bruke antiøstrogener. På den måten begynte man med å dele inn brystkreftpasientene i to grupper, mens vi nå er i stand til å dele dem inn i veldig mange flere grupper.
Professor Kjetil Taskén forteller mer om den nye teknikkens muligheter og problemer i et foredrag med tittelen «Future in personalised cancer therapy» 16. februar 2017, på Oslo Life Science-konferansens annen dag.
Prosjektet er støttet økonomisk av Helse sør-øst og Kreftforeningen.
