Image
Anneleen Kool

– Kunnskap om planter sprer seg på en liknende måte som språket vårt, forteller Anneleen Kool ved Naturhistorisk museum. Foto: Morten S. Smedsrud/Apollon

Smaker på vikingenes planter

Vikingene hadde trolig et kosthold som en vegetarianer i dag ville nikket anerkjennende til.

Plyndringstokt og handelsreiser tok vikingene til nye deler av verden. Med seg hjem igjen hadde de ukjente planter og urter som raskt ble en del av den nordiske matkulturen. 

Fakta

People and plants/
Mennesker og planter

Forskningsprosjekt i regi av Naturhistorisk museum i samarbeid med Kulturhistorisk museum 2018 – 2021.

Skal gi ny kunnskap om plantebruk i Norden fra vikingtiden til i dag.

Tildelt 8,5 millioner av SAMKUL-midlene, som er Forskningsrådets program for forskning på samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger.

Er av Kunnskapsdepartementet fremholdt som eksempel på god tverrfaglig forskning.

Samarbeidspartnere: Max Planck-instituttet, University of Bristol, Maaemo restaurant, Norges sopp- og nyttevekstforbund.

Les mer om prosjektet.

– De eksperimenterte med hva man kunne dyrke og bruke i matlagingen så langt nord, forteller førstelektor Anneleen Kool ved Naturhistorisk museum.

Den tids planter, blomster og grønnsaker er visnet hen. Men det finnes noen spor til hvordan de ble dyrket og brukt. Forskningsprosjektet «Mennesker og planter» studerer plantemangfoldet i Norden fra vikingtiden og fram til i dag. Forskerne lager nå en stor database med plantekunnskap samlet inn over hele Norden. 

– Vi har i dag 7000 eksempler på hvordan planter er brukt historisk og frem til nå. Databasen fylles stadig opp av etnobotaniske kilder, historiske kilder, norrøne tekster, ikonografisk materiale og arkeologisk materiale, forteller Kool.

Forskerne kombinerer data fra mange forskjellige fagfelt, blant annet i området der arkeologien møter botanikken, i arkeobotanikken.– Arkeobotanikere arbeider med å slå fast hvilke arter ulike sporer, pollen, frø eller treverk tilhører. For eksempel kan kullrester funnet i et ildsted si noe om hvilke tresorter som har vært hugget og brukt i nærheten av bosettingen. 

Den geniale humlen

Det er ingen myte at vikingene likte sitt øl. En sentral ingrediens i nesten all ølbrygging i dag er humle, en slyngplante som tilhører hampefamilien. 

– Humle er en genial ingrediens i øl. Den tilsetter god smak og aroma, balanserer søtheten og dreper bakterier. Der man før trengte tre ingredienser, gjør humlen alt i ett, sier Kool. 

Humle
Humle har vært dyrket i Norden siden førkristen tid, så det er neppe riktig at munkene var de første ølbryggerne. Foto: Wouterhagens/Wikipedia

Så viktig ble humlen i vikingtiden og senere at det i en av Norges eldste lovtekster, Frostatingsloven, særlig slås fast at man vil få bøter for å stjele annen manns humle. 

Humlen ble dyrket, men vokste også vilt i Norden. Hvordan slå fast at humlefunn i dag stammer fra ølbrygging? – Det er bare hunnplanten som brukes til brygging av øl. Dersom den har vokst vilt i området vi undersøker, vil vi finne like mange hann- som hunnplanter. Hvis det er overvekt av hunnplanter, har den vært dyrket, forteller Kool.

Det pågår stadig en kulturkamp om ølets opprinnelse. Mange vil ha det til at ølbrygging med humle ble oppfunnet av munker. Det stemmer ikke, viser nyere forskning. – Det er gravd opp humle fra vikingtid i byen Ribe på Vest-Jylland og i Hedeby i Nord-Tyskland, på det historiske markedet Kaupang nordøst for dagens Larvik og på andre steder i Sør-Norge, i noen tilfeller i øsekar. Dette viser at humle ble brukt, kanskje også til ølbrygging, i Norden før området ble kristnet, mener Kool. 

Humlegårder måtte inn på kartet

Humlen var så viktig at humlegårder på 1600-tallet dukket opp på strategiske, militære kart.  Øl var såpass viktig som en type «flytende brød» at humle trengtes for å unngå sult blant befolkningen og i hæren.

Da landet ble kristnet, videreførte vikingene kjente ritualer samtidig som de ble gitt nytt innhold.

– Ølets betydning i overgangsritualer var viktig i førkristen praksis, men ble opprettholdt også i kristne ritualer og velsignelser, forteller Karoline Kjesrud ved Kulturhistorisk museum. 

For eksempel sendte erkebiskopen i Nidaros i 1242 et brev til Paven, der han lurte på om det var greit å bruke øl til dåpsritualet. Det falt ikke i god jord hos Guds stedfortreder i Roma. 

– Det ble blankt avslått, smiler Kjesrud.

Hjelp fra tyske lingvister

For å kartlegge hvordan kunnskapen om bruken av planter kan ha spredt seg i middelalderen, har botanikere og andre forskere sett utenfor sitt eget fagområde. For å forstå plantekunnskapens «evolusjon», samarbeider forskerne ved Naturhistorisk museum med lingvister ved Max Planck-instituttet i Jena i Tyskland. 

– Tanken er at kunnskap om planter sprer seg på en liknende måte som språket vårt. Kollegaene ved Max Planck-instituttet i Jena har utviklet et slektstre for språk som viser hvordan nordiske språk har utviklet seg, forteller Kool. 

Forskerne bruker så dette slektstreet til å analysere hvor og når visse typer plantebruk har oppstått. For eksempel dersom en plante er brukt som mat i Norge, på Færøyene og på Island, men ikke i Sverige og Danmark. 

– Hvis den samme planten i tillegg dukker opp som matplante i sagaene, i arkeobotaniske funn på Sørlandet og i norrøne kilder, blir det mulig å følge bruken av planten gjennom tiden. Vi kan da regne ut sannsynligheten for at denne måten å bruke planten på har oppstått i Norge for deretter å spre seg vestover. Dette blir enda mer interessant om man så sammenligner det med populasjonsgenetiske data fra samme plante.

Er du interessert i forskningsnyheter om planter, realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt

Plantebasert kost

Kvann
Planten kvann forsvant fra middagsbordet etter vikingtiden, men er i dag på vei tilbake gjennom fenomenet «new nordic cuisine», eksemplifisert ved restauranter som Maaemo i Oslo. Foto: UIO

Det er lett å se for seg at de krigerske vikingene spiste seg inn til margen og beinet på dyrene de felte eller holdt som husdyr. Sannheten er at de sannsynligvis hadde et kosthold som en vegetarianer i dag ville nikket anerkjennende til.

Fakta

Kvann og slaget ved Svolder

Kvann er av få planter som blir omtalt i sagaene.

Ifølge Snorre ga Olav Tryggvason en kvannstilk til sin frue, Tyra. Den danske kongsdattera ga ham prompte beskjed om heller å komme seg sørover og hente arvegodset hennes og antydet at Olav var redd for broren hennes, danskekongen. Det kunne ikke Olav leve med, og han dro mot Danmark.

Kongen fant sitt endelikt i slaget ved Svolder, overfalt av en allianse der blant andre Tyras bror, Svein Tjugeskjegg, deltok.

En av plantene som sto høyt på vikingmenyen, er kvann – senere katalogisert som Angelica archangelica. I vikingtiden var kvann en av landets viktigste viltvoksende og dyrkede mat- og medisinplanter.

– Kvann forsvant etter hvert fra matlagingen hos de fleste, men er i ferd med å gjeninnføres gjennom den stadig voksende interessen for «new nordic cuisine», eksemplifisert gjennom restauranter som Maaemo i Oslo, forteller Kool. 

Særlig tiltalende var den nederste delen av bladstilken. 

– Den var «the sweet bite». De spiste den omtrent som vi i dag spiser epler. I dag steker man også røttene til kvann og bruker frøene i matlaging. Samene og islendingene spiser fortsatt stilken rå. 

Vikingene tok etter alt å dømme med seg kvann som de plantet på nye bosteder.

– Den ble mest sannsynlig fraktet til Island og Grønland på skip. Det inuittiske navnet er også ganske likt, kuannit. Det kan selvfølgelig hende at kvannen fantes der fra før og at det kun er navnet de har importert, men det ser vi på som mindre sannsynlig, sier Kool. 

Også kvann ble tidlig lovregulert. 

– Det fantes egne lovtekster for hva man kunne gjøre hvis noen tok den fra gården din. Noe av grunnen var at planten egnet seg til mer enn matauk. Kvann ble blant annet brukt som medisin mot den fryktede pesten.

Humlens hemmelige liv

Gjennom databasen blir det mulig for forskerne å sammenligne data fra ikonografiske kilder med de arkeobotaniske kildene og moderne plantebruk og få et helhetlig overblikk over hvordan plantene kan ha vært brukt. Noen ganger gjør de funn som er egnet til direkte, naturvitenskapelig undersøkelse. 

– I de tilfellene vi finner fysiske rester av humle fra tidsperioden vi undersøker, ønsker vi å DNA-teste dem, forteller Kool.

Ved å finne ut mer om for eksempel humlens genetiske historie og gjennom å sammenligne moderne humle med de gamle restene, håper forskerne å finne ut om humlen vokste naturlig i Norden eller om den er importert fra sydligere strøk og i så fall når omtrent.

– Vi jobber med denne metoden, men det er en tidkrevende og kostbar prosess, så resultatene ligger litt fram i tid.

Artikkelen ble først publisert i Apollon

Les mer om dette prosjektet på Titan.uio.no: