Fossekallen ble kåret til Norges nasjonalfugl allerede i 1963, etter en avstemning blant NRKs lyttere. Mange mente at denne karakteristiske svarthvite hardhausen, som finner mat på bunnen av kalde elver med rennende vann, var en verdig representant for nasjonen. Dessuten er den lille spurvefuglen utbredt over store deler av Norge.
En gruppe forskere har nå studert hvordan det vil gå med fossekallen når klimaet i Norge etter alt å dømme blir varmere fram mot 2050. Hovedkonklusjonen er at det blir mer fossekall, kanskje med unntak av i enkelte lavlandselver som kan gro igjen når temperaturen stiger. Fossekallen er nemlig avhengig av åpent, rennende og rent vann for å opprettholde en livsstil der den leter etter vårfluelarver og annet smågodt mellom steinene på bunnen av elva.
Men bestandene av fossekall vil ikke øke jevnt og trutt, for det vil jo fortsatt komme strenge vintre av og til – selv om klimaet i hovedsak blir varmere.
– I disse strenge vintrene vil elvene fryse mer igjen, slik at det blir mindre områder med åpent, rennende vann hvor fossekallen kan finne mat. Dette vil kunne gå hardt ut over de økte bestandene av fossekall, forteller professor Tore Slagsvold ved Institutt for biovitenskap og Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) ved UiO, som ledes av professor Nils Christian Stenseth.
Studerer effektene av klimaendringer
Tore Slagsvold og forskerkollegene har studert fossekallen i blant annet Lyngdalsvassdraget, som har sitt utspring langt nord i Hægebostad kommune og renner ut i Lyngdalsfjorden i Vest-Agder. Resultatene er antagelig gyldige for fossekall-bestander over hele Norge. Forskerne har benyttet en ny modellbasert metode som er utviklet for å studere effektene av klimaendringer på ulike dyrearter.
– Det har vært vanskelig å beregne hvordan den globale oppvarmingen påvirker bestander i naturen, for det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Men vi trenger slike beregninger, hvis vi skal drive med forvaltning og konservering av bestander. Den nye metoden bringer denne forskningen et langt skritt videre, mener Slagsvold. Han forteller at forskerne i den samme modellen har sett på værforhold, bestandenes størrelse og aldersstruktur og fuglenes opprinnelse.
Forskerne har brukt klimascenarier fra Meteorologisk institutt og kombinert med store datamengder fra kartleggingen av fossekallbestanden i Lyngdalsvassdraget. På den måten har de beregnet at antallet hekkende fossekallpar langs en strekning i vassdraget vil kunne øke fra ca. 50 i dag til omtrent det dobbelte i 2050. Men modellen viser også at effekten av de kalde vintrene som vil komme innimellom, rammer hardere enn tidligere hvis fossekallbestanden er stor.
Lyngdalsvassdraget er velegnet for slike studier fordi vassdraget har mye åpent vann i en normal vinter. Men feltarbeiderne med ornitologen Kurt Jerstad i spissen har studert fossekallbestanden i elva i mer enn 30 år, og de har således også fått med noen strenge vintre hvor store deler av elva frøys til.
I forbindelse med en kuldeperiode for noen år siden registrerte Jerstad et 20-talls fossekaller på en svært begrenset strekning nedenfor innsjøen Lygne i Hægebostad. I mangel av større byttedyr hentet de sultne fossekallene mosedotter, der de plukket ut små byttedyr som knott og fjærmygg. I slike perioder blir utvilsomt konkurransen også med fisk viktig. Det hører med til historien at de fleste fossekallene strøk med.
Vil du ha flere forskningsnyheter om realfag, miljø og teknologi? Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev eller følg oss på Facebook.
Streng vinter rammer store bestander
– En streng vinter vil ha mye større effekt på en stor bestand enn på en liten bestand. Hvis mesteparten av elva fryser igjen, betyr ikke det så mye hvis bestanden er liten – for de få fossekallene vil fortsatt klare å finne mat i de åpne strekningene som er igjen. Men hvis bestanden er stor, blir det ikke nok åpent vann til at alle fuglene kan finne den maten de trenger når elva fryser til. I slike vintre vil relativt store deler av bestanden dø, forteller Slagsvold.
Immigranter er en fordel
Forskerne har også studert vekselvirkningene mellom fossekaller som er født i elva og immigrantene – som kan komme trekkende fra ganske fjerntliggende områder.
– De unge fossekallene som allerede holder til i vassdraget, har antakelig et forsprang på immigrantene når det gjelder å finne de beste hekkeplassene. For øvrig ser vi at antallet immigranter varierer fra år til år. Noen år er det nesten ikke plass til dem – men hvis store deler av bestanden har dødd i løpet av vinteren, kan det være plass til nye fugler. Jeg tror for øvrig at en viss immigrasjon kan være en fordel fordi det reduserer risikoen for innavl, sier Slagsvold.
Professor Tore Slagsvold og CEES-forskerne har samarbeidet med blant annet professorene Steinar Engen og Bernt-Erik Sæther ved Senter for Biodiversitetsdynamikk (CBD) ved NTNU i Trondheim, som har utviklet raffinerte statistiske metoder for å studere dyrebestander. Samtidig er han imponert over den enorme jobben som er utført av ornitologen Kurt Jerstad og en liten hærskare med lokale hjelpere langs Lyngdalsvassdraget. De har hatt økonomisk støtte fra Miljødirektoratet, men har også brukt store deler av sin egen fritid.
– Kurt Jerstad og de andre har utført et ekstremt krevende feltarbeid, hvor de for det første har fanget nesten alle voksne fugler og ringmerket dem. De har også saumfart elva hvert år og funnet alle reirene, som ofte ligger bak fossene hvor eggene og ungene er beskyttet mot reirrøvere – både fugler og pattedyr. Du kan selv tenke deg at et slikt feltarbeid er både kaldt og bratt. I reirene har de talt antallet unger og ringmerket dem, forteller Slagsvold.
Blir sjelden eldre enn fire år
Feltarbeiderne bruker ringmerking med ulike farger for å unngå strevet med å fange de samme fuglene flere ganger og for å minske stresset for fuglene. Etter den første merkingen kan de isteden bruke kikkerten og studere ringene, for å finne identiteten til fuglen for å se om den er ett, to, tre år eller eldre.
– De fleste blir ikke mer enn fire år gamle før de blir tatt av rovfugl eller dør av andre årsaker. Fossekaller lever sjelden lenge nok til at de begynner å skrante på grunn av alderen, forteller Slagsvold.
Professor Slagsvold konstaterer at fossekallen er en blant flere arter på våre breddegrader som i hovedsak har fordel av klimaendringene. Selv om bestandene vil rammes hardt i sporadiske kalde vintre, er det usannsynlig at de kommer til å dø ut.
– Og selv om en bestand i en elv skulle bli helt borte under en uvanlig streng vinter, vil det sannsynligvis alltid finnes individer som kan komme trekkende langveisfra og fylle opp territoriet igjen, sier Slagsvold.
Overvintring lønner seg
Fossekallen har dermed den samme fordelen som mange andre overvintrende fugler i Norge. Bestandene av for eksempel meisefugler øker dels på grunn av de milde vintrene og dels fordi folk mater dem.
Mange bestander av trekkfugl ser derimot ut til å bli redusert, mye fordi de voksne fuglene ikke har forstått at våren kommer tidligere i Norge enn for noen tiår siden. Dermed kommer de for sent til det store matfatet med alle insektlarvene som klekkes om våren, for «matfatet» blir redusert når larvene faller eller krabber ned på bakken og forpupper seg. Men det er en annen historie.
Vitenskapelig artikkel:
Marlène Gamelon et al.: Interactions between demography and environmental effects are important determinants of population dynamics. Science Advances 01 Feb 2017: Vol. 3, no. 2, e1602298.
