Image
Petter Bøckman. Foto: Lisbet Jære

Universitetslektor og zoolog Petter Bøckman. Foto: Lisbet Jære

Skjeletter og død kan fortelle oss om livet

En hodeskalle er et synlig bevis på død. Men det er få ting som forteller forskerne så mye om menneskers og dyrs liv og utvikling som skjelettet.

Museet er åpent, står det på et skilt over døra til universitetslektor og zoolog Petter Bøckman. Da han måtte flytte ut av kontoret sitt i forbindelse med oppussing av geologibygningen ved Naturhistorisk museum på Tøyen, rasket han med seg løst og fast som ellers skulle på lager. Blant dem skjelettet av en ravn, en bjørneskalle med kulehull, leggbeinet av en bison og selvfølgelig hodeskaller av mennesker.

Møtet med skjeletter og hodeskaller på Petter Bøckmans kontor blir slags oppvarming til helga og Halloween. Den amerikanske Halloween-tradisjonen har inntatt landet og gjort skjelettkostymer og gresskarhodeskaller til et vanlig syn - både til lyst og forargelse. Det går vi ikke nærmere inn på, det Bøckman skal snakke om er; Hvordan brukes skjeletter i forskning, hva kan de fortelle oss?

Hvordan brukes skjeletter i forskning?

Livets hemmeligheter ligger i skjelettet.

– Det er fire fagområder hvor skjelettet kommer ut av skapet, hvorav den første selvfølgelig er palentologi, forteller Bøckman, og leter fram en fossil.
Fossiler, det vil si deler av selve organismen slik som knokler, eller avtrykk av den, spiller en kjernerolle i paleontologi. Det er studiet av utdødd liv og forsøker å forstå hvordan livet på jorda har utviklet seg.

På veggen henger det en plansje fra 1849 med bildet av en Megalosaurus, en rovdinosaur.
– De hadde ikke mye å gå på, men gjennom noen ryggvirvler, lårbein og en tanngard, har de kommet fram til at det er et rovdyr og et krypdyr, og forsøkt å rekonstruere det, forteller Bøckman.

En av de første kjente vitenskapsmenn som var kjent for at han kunne si hvilket dyr det var kun etter å se på noen knokler, var Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707-1788).
Buffon studerte både dyrenes og menneskets biologi og påpekte at mennesket har de samme kroppsfunksjoner som dyrene. Han beskrev også fossiler, men hadde ingen tanker om evolusjon. Så var han også født et århundre før grunnlegger av evolusjonsteorien, Charels Darwin (1809-1882).

En av de første kjente vitenskapsmenn som kunne si hvilket dyr det var kun etter å se på noen knokler, var Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707-1788).

Anatomi og telefon fra politiet

Det andre fagområdet forteller Bøckman om mens han holder et par bein i hånda. Det er anatomi; læren om kroppens oppbygging.

– Hva er dette? Du ser at de to knoklene hører sammen. Dette er et dyr med beina rett innunder kroppen og et fleksibelt kuleledd. Det kunne vært en sjimpanse, men det er et menneske. Gjennom detaljkunnskap om knoklene har vi blitt i stand til å identifisere hva som er hva.

Rettsmedisin er det tredje fagområdet. Det spesialområdet innen rettsmedisin som særlig benyttes ved identifisering av skjelettrester, er rettsantropologi eller fysisk antropologi.

– For noen dager siden fikk jeg en e-post fra en politistasjon som hadde funnet noen knokler og gjerne ville vite om det var fra et menneske. Takket være at vi har så mange knokler liggende her, kunne jeg heldigvis bekrefte at det ikke var fra et menneske.

Bøckman forsøker å sette sin ære i å besvare så uortodokse spørsmål som mulig, som fra barnehager som er sikre på at de har funnet rester av en dinosaur. Men i de aller fleste tilfeller er både mistenkte døde mennesker - og mistenkelige dinosaurusbein - slakteavfall.

Tanngarden er uunnværlige for systematikken


Systematikk i biologi er det fjerde fagområdet; det vil si inndelingen av alt levende liv i arter, familier og ordener. Arten menneske (Homo sapiens) hører for eksempel til menneskeslekten Homo som igjen er del av familien store menneskeaper, Hominidae.

– Det er mange strukturer som er enklere å se i skjelettet enn i hud og hår. Dersom jeg som biolog blir bedt om å uttale meg om et dyr jeg aldri har sett før, vil jeg i de fleste tilfeller heller ha bilde av tanngarden til dyret enn hele dyret.

Mange dinosaurer heter noe med dont, som kommer fra «dens», det latinske ordet for tann. Det er nettopp fordi tanngarden har spilt en så stor rolle i klassifiseringen.

Tanngarden er tilpasset det dyret gjør mesteparten av tiden, som er å skaffe seg mat. Bøckman tar fram hodeskallen til en hare. Fortennene bruker den til å klippe av biter av planter, og jekslene er ruglete som en rasp. De brukes for å gjøre seige planter om til mer fordøyelig graut.

Hodeskallen vekker interesse og oppsikt

Tidligere kom så godt som alle menneskeskjeletter fra India, men i 1985 ble det eksportforbud.

Ingen andre pattedyr er så opptatte av menneskeansikter og så gode til å kjenne de igjen, som mennesket. Mens praten med Bøckman går er det umulig å ikke la være å tenke, eller føle seg observert av, hodeskallene her inne på kontoret.

– En hodeskalle vekker umiddelbart stort interesse og oppsikt. Den representerer et ansikt, og ansiktet til noen. Tanker som hvem er dette, og hvordan endte vedkommende her, løper gjennom hodet, sier Bøckman som nå står der med to hodeskaller i hendene. Han har tatt dem ut av skapet, endelig slipper de fram.

– Hvem er dette?
– Det er en kvinne, en ser det fordi den er relativt liten og pannebrasken glattere og finere enn på den andre som tilhører en mann. En ser at sømmene har grodd igjen i hjernekassa, det skjer først når vi mennesker runder 40. Hun har også mistet alle tenner før hun døde, så jeg gjetter at hun har vært ganske gammel.

– Videre kan jeg se at hun har dødd uten å ha blitt begravet, eller så har hun ligget i en grav hvor hodeskallen har stukket litt opp og blitt slitt. 

Kvinnen er fra India. Tidligere kom så godt som alle menneskeskjeletter fra India hvor det hendte at fattige mennesker solgte døde slektninger til skjelettindustrien. Men i 1985 ble det eksportforbud.

Døden ligger i hjernen

I Norge er den juridiske definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner. Det er ikke rart at en hodeskalle er et symbol på død.

– Det å ha en hodeskalle kan også være en demonstrasjon av makt. Selve identiteten til personen sitter i hodet og hjernen, sier Bøckman og ser rett inn i hullene på det som har vært øynene til den indiske kvinnen.  

Uten skjeletter i skapene hadde forskningen hatt lite å lene seg på.


Hodejegerne tok med seg hodene til sine beseirede fiender som trofe eller til skrekk og advarsel. En jeger henger opp et elghode, og ikke et lårbein, på veggen som symbol på sin jakttriumf.  

En fordel med skjelettet er at det ikke råtner bort og stinker, slik resten av kroppen gjør. De er også ganske solide, og det er funnet knokler så langt tilbake som det har vært dyr med skjeletter, helt fra de første fiskene som levde for mer enn 500 millioner år siden.

DNA-tester og hodeskallenes tabubetalte forskningshistorie

Politiet kunne også valgt en annen metode enn å kontakte museet for å vite om det var et menneskeskjelett de hadde funnet, nemlig en DNA-test. Men slike tester tar fra et par uker til flere måneder, og er mer kostbare. Den gamle metoden med å sammenlikne knokler tar noen minutter, vel og merke hvis man har en knokkelsamling i bakhånd.

Bøckman mener det også er verdt å nevne hodeskallenes noe tabubelagte forskningshistorie. Siden 1700-tallet ble knokkelsamlinger, særlig hodeskaller, brukt for å identifisere raser. Nazistene på sin side brukte den fysiske antropologien til å plassere den blonde, blåøyde og langskallede ariske rasen på toppen av evolusjonspyramiden.

– De hevdet å finne bevis på at den germanske rasen var mer intelligent og overlegen ut i fra formen på hodeskallen. På grunn av de rasistiske elementene ble all denne form for forskning på hodeskaller tabubelagt. Det er svært forståelige, men samtidig også litt synd siden en del god forskning forsvant med i dragsuget.

Skrikende behov etter hodeskaller

To tredeler av alle naturvitenskaplige objekter som finnes i landet er på Naturhistorisk museum, hevder Bøckman. Fra lille Ida, verdens eldste hele apeskjelett, til Tyrannosaurusen Stan.

– På loftet er det skuffer etter skuffer med esker med skjelettrester. På et museum er alltid det store spørsmålet hva en skal beholde eller ikke. Men hvem vet hva morgendagen vil bringe og hva vi vil trenge.

Museets samling av hodeskaller etter 14 flodhester er blant annet blitt brukt av et stort internasjonalt forskningsteam som arbeidet med hvordan flodhester forandrer seg mens de vokser. DNA-prøver fra knokler av geirfuglen som døde ut på 1800-tallet er blitt brukt til å kunne si noe om hvordan den ble utryddet.

Behovet for hodeskaller både til samlinger, undervisning og utstilling er økende samtidig som de er vanskeligere å få tak i.
– Da jeg begynte her kunne en få en hodeskalle for 2000 kroner, nå koster den ti ganger mer. Vi får aldri nok hodeskaller, jeg tenkte å donere min til museet når jeg stryker med, avslutter Bøckman.

Pattedyrene fastlåst til sju nakkevirvler

– Skjelettet er kroppens reisverk og evolusjon har formet ulike arters skjelett for best å tilpasse dem til deres levemiljø. Det er derfor mye en kan lære om arter ved å studere skjelettet deres, sier evolusjonsbiolog Kjetil Lysne Voje.

Kjetil Lysne Voje. Foto: Unni Vik

Voje forsker blant annet på hvorfor noen arter endrer seg mye på kort tid, mens andre arter har sett helt like ut siden dinosaurenes tid, slik som krokodiller. Evolusjonsbiologer er kanskje ikke de beste til å komme med Halloween-vinklinger, sier han med et smil, men han har likevel et slags skjelett å trekke ut fra skapet. Det er riktignok i den nerdete del av skalaen, og har å gjøre med antall nakkevirvler hos pattedyr.

Fra mygg til menneske

– Evolusjonen har over millioner av år produsert en enorm diversitet av livsformer; fra mygg til menneske. Dette mangfoldige livet på jorda kan lett gi inntrykk av at evolusjonen har frie tøyler  til å forme arter slik at individene best kan klare å overleve og reprodusere seg selv.

Samtidig finnes det indikasjoner fra pattedyrenes skjelettet på at evolusjonen ikke har et helt fritt spillerom.

– Uansett lengde og form, nakkevirvlene hos menneske og andre pattedyr er alltid sju i tallet. Om individer ved en feil skulle utvikle seks eller åtte nakkevirvler fører det som oftest til  alvorlige misdannelser og sykdom, fortsetter Voje.

To unntak fra regelen

Fugler derimot kan ha flere nakkevirvler, svaner har 24 eller flere nakkevirvler. Det finnes to unntak fra regelen om kun sju nakkevirvler blant pattedyrene. Sjøkuer og dovendyr kan ha seks eller åtte nakkevirvler.

– En mulig forklaring på det er at disse dyrene lever svært sakte liv og har langsom metabolisme. Feil antall nakkevirvler hos andre pattedyr er forbundet med kreft og misdannelser, men det er mulig at disse dyrene i større grad klarer å takle disse sykdommene siden livsprosessene deres går så treigt.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt