Image
En morter, tørkede urter og svært gamle bøker.

Svartebøker er handkrevne bøker med medisinske råd og magiske formularer. Foto: Colourbox

Svartebøker og urtemedisin kan være nyttig i jakten på nye medisiner

Urtemedisin og gamle svartebøker blir gjerne forbundet med overtro. Men plantekunnskapen i disse kildene kan hjelpe forskerne.

De gamle svartebøkene forbindes gjerne med hekseri og ønsker om å mane frem djevelen, men de inneholdt også råd mot sykdom og plager.

– Disse svartebøkene er håndskrifter som ligger i skjæringspunktet mellom erfaringsbasert medisin og forestillinger om at sykdom kunne bli påført ved bruk av trolldom. Dermed kunne man bruke de samme overnaturlige midlene for å kurere dem eller beskytte seg mot dem, forteller professor Ane Ohrvik ved Humanistisk fakultet.

En gang på 1700-tallet satte en av skribentens egne forfedre, Ole Stensen Hotvet, seg ned for å skrive det han kunne om datidens legeråd. Ifølge Ohrvik befinner denne boken seg i skjæringspunktet mellom å være en svartebok og en legebok. Slike bøker er nyttige når forskere leter etter nye virkestoffer i gamle oppskrifter.

– Han tar med seg noe av det gamle, blant annet troen på at sykdom kommer av overnaturlige krefter, forklarer Ohrvik.

Denne teksten er basert på en podkastepisode fra Universitetsplassen. I episoden møtes Ane Ohrvik og Charlotte Bjorå til en samtale om svartebøker, urtekunnskap og bevaringsbiologi

Folk var skeptiske til leger 

Ifølge Ohrvik ble tradisjonell urtemedisin først og fremst overført muntlig, men de som skrev ned sine svartekunster og legeråd så verdien av å bevare dette for fremtiden. 

Ifølge henne er det flere eksempler på at slike bøker var i bruk i 100-150 år, og gikk fra generasjon til generasjon, eller mellom gårder. 

– Den medisinske kunnskapen på denne tiden var begrenset. Det var få utdannede leger, og de hadde lite tillit i befolkningen generelt, forteller Ohrvik. Det var først utover på 1800-tallet at vanlige folk begynte å benytte seg av leger.

Google til tross: Vi har en enorm kunnskapsløshet om planter

Generelt kunne folk flest på 1700-tallet trolig mye mer om planter enn det vi kan i dag. Førsteamanuensis Charlotte Bjorå ved Naturhistorisk museum har erfaring med å undersøke og samle inn plantekunnskap. Blant annet var hun med på en studie av norske skoleklasser der forskerne undersøkte hvor mange plantenavn barna kunne. 

Elevenes, foreldrene og besteforeldrenes plantekunnskaper ble undersøkt. Ifølge Bjorå hadde besteforeldrene helt klart mest kunnskap om plantene rundt seg og at generasjonene bakover i tid generelt kunne mye mer om dette. 

– På 1700-tallet var kunnskapen om planter ganske høy, for du hadde ikke pokemons og andre ting som distraherte. I dag ser vi en enorm kunnskapsløshet om de nærmeste tingene rundt oss. To tredeler av kaloriene dine kommer fra frø. Plantene er vesentlige for oss, men vi vet veldig lite om dem, forklarer Bjorå. 

Samler kunnskap om bruk av planter for å bevare dem

Bjorå har jobbet mye med innsamling av lokal plantekunnskap i Afrika. Formålet er å sørge for at truede arter blir bedre bevart. For å kunne gjøre det må forskerne vite mer om hvordan plantene brukes.

Bjorå og Ohrvik møtes i podkasten Universitetsplassen for å snakke om plantekunnskap fra svartebøker til urtemedisin. Foto: Elina Melteig

Trodde hun var med på skjult kamera

For å kartlegge bruken av plantene har hun intervjuet et bredt utvalg av mennesker. Blant dem som hun er mest interessert i å snakke med er urtemedisinerne. 

– Det er mange som ikke har råd til skolemedisin, og mange steder er det heller ikke tilgjengelig, forklarer hun. 

Ved en anledning var hun i et område i Kenya som er beryktet for sine heksedoktorer. Hun og assistenten hadde avtalt et møte med en person de trodde var en urtemedisiner. Det skulle senere vise seg å være en heksedoktor. 

Bjorå forteller at han viste dem inn på kontoret sitt, et bekmørkt rom. Da øynene hennes ble vant til mørket så hun hodeskaller og slanger. 

– Jeg håpet at de ikke var så veldig levende. Det var som å gå inn i en film. Jeg måtte seg meg om etter et skjult kamera, for det det var så overdrevent at jeg trodde ingen kunne gjøre dette på alvor, forteller Bjorå.

Bjorå selv var mest interessert i å finne ut om hans plantekunnskap.

Ser etter virksomme stoffer i gamle oppskrifter

Begge forskerne er enige i at planter inneholder virksomme stoffer, men det er vanskelig å vite hvor mye, og hva, og om det har effekt.

– Den moderne farmasien er bygget på det vi kaller kjerringråd, eller den gamle urtemedisinen, sier Ohrvik. 

Hun forteller videre at hun deltar i et forskningsprosjekt, REA:life, hvor de jobber tverrfaglig for å forske på urter i historiske kilder. Målet er å finne virkestoffer som man ikke kjenner til i dag. I prosjektet er de spesielt opptatt av planter som kurerer magerelaterte plager. Ifølge Ohrvik er de foreløpige resultatene svært positive. 

Forskere plukker urter etter tips fra kjerringråd og svartebøker

– Vi identifiserer disse urtene, går ut og plukker dem etter de anvisningene de historiske kildene gir. Så tar vi dem tilbake til laboratoriet hvor vi sjekker hvilke virkestoffer vi finner. 

I tillegg til å se etter virkestoffer, er forskerne også opptatt av å finne ut hva tidspunkt og sted har å si for virkestoffet i planten. For Bjorå er det ikke ukjent at dette kan påvirke hva plantene inneholder, men hun er skeptisk til hvorvidt det har noe for seg å plukke noe på en langfredag for eksempel. 

– Det er mye som er knyttet til dette med innsamling, forteller hun. Skal du samle noe som smaker mye skal du plukke det før det blomstrer for eksempel. 

Det er noen ulemper med urtemedisin også

Selv om forskerne jakter på virksomme stoffer i urtemedisin er det likevel ikke noe de anbefaler. 

– Vi har noen forskere som har testet innholdet i urteblandinger fra helsekostbutikker. De har gjort DNA-analyser av innholdet og sett at det er mye i blandingene som ikke står på pakken, forklarer Bjorå. 

Ohrvik mener at det også er problemer med mange av de gamle oppskriftene. 

– En av utfordringene i prosjektet vårt er at urtene ofte er blitt brukt i kombinasjon med andre ting. Det er ikke alltid oppskriftene er så detaljerte på mengdeforholdet mellom de ulike tingene. Ofte må vi drive en del gjetning for å kunne rekonstruere og se hvilken virkeeffekt de kombinerte medisinene kan ha hatt, sier Ohrvik. 

På venstre side ser du den håndskriften til Ole Stensen Hotvet som skrev ned sine legeråd på 1700-tallet. Foto: Elina Melteig

Slik kurerte de alkoholisme på 1700-tallet

En av oppskriftene i Hotvets bok skal kurere alkoholisme. I boken skyldtes alkoholisme at noen har blitt forhekset til å drikke brennevin. Kuren, i følge den gamle boka, er å kjøpe en ny leirpotte, bæsje i den, koke det sammen med brennevin i en halvtime til en time. Deretter skal blandingen helles i pasienten. 

– Det er veldig interessant når du kan lese resten av hans oppskrifter av høytlærde doktorer hvor han vitenskapeliggjør kunnskapen sin og bruker gode referanser til identifiserbare fagpersoner i historien, men ikke greier å fri seg fra den tradisjonelle oppfatningen om sykdom som noe som kan påføres gjennom overnaturlige krefter og magi, sier Ohrvik.

– Jeg er glad for at jeg ikke forsker på dette, for det fremstår ikke umiddelbart fristende, ler Bjorå, om den udelikate kuren. 

Persille mot vorter

En annen oppskrift fra Hotvets bok hevder at persilleurt kan brukes mot vorter. Virkningen av denne kuren tar forskerne med en klype salt, men grunnen til at persille kan ha blitt brukt er historisk interessant. 

– Persille er en spennende plante tradisjonelt sett fordi den er «djevelens urt».  Det følger veldig mye med persille som mange ikke tenker på når de har det på søndagsmiddagen. Persille bruker lang tid på å spire, og det trodde man skyltes at den måtte ni ganger til helvete først. Det var heller aldri alt som spirte, fordi djevelen skulle ha sin andel, forklarer Bjorå. 

Ifølge Bjorå er det likevel lite trolig at persille har noen effekt mot akkurat vorter. I stedet anbefaler hun planten med det treffende navnet vortemelk. Den har etsende plantesaft, noe Bjorå mener at har større effekt. 

Hvorvidt forskerne klarer å finne nye kurer i de gamle oppskriftene gjenstår fremdeles å se.