Polarlomvi endret diett – ble «støy» i miljøgift-overvåkingen

Tommelfingerregelen er ganske kjent: Forurensende miljøgifter hoper seg opp hos arter som befinner seg høyt oppe i næringskjeden.

Når forskere skal undersøke hvor mye det er av slike gifter i naturen, er det derfor vanlig å måle hvor mye gift det er i for eksempel store sjøfugler som ikke har så mange over seg i rovdyrhierarkiet.

Målinger fra de siste tiårene viser at innholdet av en del miljøgifter i lufta går nedover i polare områder. Dette gjelder blant annet de såkalte POP-ene, organiske forbindelser som ikke brytes ned i naturen.

– Vi ser også i en del av de polare dyreartene at det er mindre miljøgifter nå enn da det sto på som verst, sier Norith Eckbo, som har studert miljøgiftene i doktorgraden sin.

Nedgangen kan tyde på at forbud og reguleringstiltak kan ha virket for disse miljøgiftene. Men ikke alle dyrearter følger den samme utviklingen.

Byttet diett og ble støy i tabellene

– Polarlomvien viser ikke den samme trenden over tid som de andre dyrene, sier Eckbo til Titan.uio.no.

Polarlomvien hadde tvert imot fått mer miljøgifter i seg i den samme perioden. Det er fordi den har byttet diett.

Og samtidig ble den redusert til støy og forstyrrelser i beregningene av miljøgiftnivået.

– Fugler som bytter diett, er ikke så bra for å overvåke trender. Da vil du helst ha noe som er helt likt år etter år, sier Eckbo.

For å følge med på den utviklingen, er det nemlig best å måle i arter og bestander som bor på samme sted, spiser det samme og oppfører seg sånn noenlunde som før.

– Når man overvåker, tar man bort det som skaper støy, sier Eckbo.

Men det kunne jo ikke polarlomvien ta hensyn til. Da tilgangen på mat endret seg, måtte den finne nye spisesteder og andre retter på menyen. Dermed tok den også et skritt oppover i næringskjeden. Den gikk over til en diett som inneholdt mer miljøgifter og gikk dermed glipp av nedgangen som ble observert i andre arter.

Å redusere polarlomvien til «støy», er kanskje litt urettferdig. Eckbo oppfordrer i hvert fall til å prøve å ha to tanker i hodet samtidig.

Må også se den enkelte fuglen

– Det er viktig å kartlegge hvor mye miljøgifter det er. Men vi bør også spørre oss hva miljøgiftene forteller om sjøfuglenes situasjon, sier Eckbo.

Fuglene er nemlig mer enn bare en indikator på hvor mye miljøgifter vi slipper ut.

Dessuten kan samme nivå av miljøgifter ha helt forskjellige konsekvenser for ulike arter og populasjoner. Det er så mye annet som også spiller inn i regnestykket over hvor farlige miljøgiftene kan være for dyrene.

En sulten fugl kan være mer sårbar enn en som har godt med mat. Fugler som blir utsatt for plagsomme parasitter, vil også kunne stå dårligere rustet mot miljøgiftenes mulige skadevirkninger.

– Syke mennesker er mer sårbare for influensa, sier Eckbo for å illustrere.

Det samme kan man overføre til dyrene. Hvis de ikke har tilgang på mat eller hvis de er utsatt for ekstreme værsituasjoner, kan de være mer sårbare overfor miljøgiftenes skadevirkninger.

Feltarbeid i Antarktis

Eckbo har selv drevet feltarbeid blant annet på adeliepingviner i Antarktis. Der har hun observert at hunner og hanner ikke får i seg de samme mengdene med miljøgifter når de ruger på eggene sine.

– Det betyr at individer av samme art opplever ulike mengder miljøgifter på grunn av kjønn, sier Eckbo.

Det er også forskjeller fra individ til individ, avhengig av hvor de spiser og hvor lenge de hekker.

Eckbo har også tatt prøver av kongepingviner som hekker i Subantarktis, området på den sørlige halvkule umiddelbart nord for selve Antarktis.

– Disse har ti ganger så mye miljøgifter i blodet i dag som det de hadde da de selv var kyllinger. Ikke fordi miljøgiftnivåene i maten endret seg, men fordi voksne har større mulighet til å hope opp miljøgifter, forteller hun.

På samme måte som for polarlomvien, betyr det at individer av samme art opplever ulike mengder miljøgifter gjennom livet.

– Det betyr at menneskeskapte miljøgifter nå er en så integrert del av økosystemet at nivåene ikke bare følger våre utslipp, men også følger dyrs respons på globale klimasystemer.

Eckbo vil gjerne finne ut mer om hva det er som gjør noen arter mer sårbare enn andre.

– Hva er det ved den enkelte fuglen, ved populasjonen og ved bestanden som gjør den sårbar? spør Eckbo.

Miljøgiftene kan også få ulike konsekvenser for hunner og hanner, og dette vil også variere ut fra hvor i livsløpet dyrene er.

– Hvis en art er truet, må man finne ut mer om hvorfor den er truet og hvilken rolle miljøgiftene spiller.

Det krever at det stilles litt andre spørsmål enn å bruke sjøfuglene som målere av miljøgiftnivåer i leveområdene deres.

– Polarlomvien og dens nye diett er ikke nødvendigvis støy, men noe som gjør polarlomvien sårbar for miljøgifter, sier Eckbo.

Et forslag

– Hensikten med forskningen påvirker spørsmålene forskerne stiller og metodene de bruker. Hvis hensikten bare er å regulere miljøgifter, vil forskningsspørsmålene og metodene følge det, sier Eckbo.

Da blir polarlomvien og dens nye diett til støy.

– Men hvis hensikten er å finne ut hva miljøgiften betyr for bestanden, må vi tenke litt annerledes og stille litt andre spørsmål.

Eckbo ser på doktorgraden sin som et forslag om hvordan man kan sette miljøgifter inn i et bevaringsperspektiv.

– Vi ser at dyrelivet står foran press fra mange hold samtidig. Da nytter det ikke å se på hver ting for seg selv, sier hun.

Man må for eksempel prøve å finne ut hvorfor to fuglearter som spiser den samme fisken med samme nivå av miljøgifter, ikke nødvendigvis har like mye miljøgifter i seg.

Og hvorfor to arter kan ende opp med de samme nivåene av de samme miljøgiftene, men av ulike grunner.