Arctic greening, Arktis, Grønland

Områdene rundt Arktis blir grønnere. Da blir det varmere, og grønnere, og varmere... Foto: Colourbox

Mer vegetasjon i Arktis gir mer oppvarming

Plantelivet rundt Arktis beveger seg nordover og oppover. Det gir mer varme, som igjen gir mer vegetasjon.

Av Dag Inge Danielsen
Publisert 3. mai 2017

 

Rundt hele Arktis har forskerne i flere tiår observert et fenomen kalt Arctic Greening, som i korthet betyr økt biomasse.

– Endringene innebærer blant annet at vi har fått andre typer vegetasjon.  Eksisterende buskvegetasjon beveger seg nordover – og lenger opp til fjells.  Samtidig blir den mange steder høyere og tettere. I mange områder blir det etablert vegetasjon der det ikke vokste busker eller trær tidligere, forteller Johanne H. Rydsaa.

Sist høst forsvarte hun sin doktoravhandling om samspillet mellom vegetasjon og atmosfære/klima.

Moderate endringer har stor effekt

 

Johanne Rydsaa

 

Utgangspunktet for Rydsaas arbeid er en sterk interesse for atmosfærekjemi, utslipp og forurensninger, samt klimaendringer og hvordan de påvirker vegetasjon og mennesker.

– Det er altså mange typer økning av biomasse – over store områder.  Og disse endringene går ganske fort, spesielt når det gjelder busker.

Rydsaa har brukt regionale atmosfæremodeller og simulert hvordan ulike endringer i vegetasjon og vegetasjonstyper i arktiske områder påvirker atmosfæren. Dels har hun sett på historiske trender, og dels har hun lagt inn forventede endringer i vegetasjon. Selv med moderate og høyst realistiske endringer i vegetasjonen, ser hun til dels store klimaeffekter.

Men ikke alt er like entydig, og hun understreker at hun må ta forbehold. Hun har nemlig ikke studert alle tenkelige påvirkningsfaktorer.

Både oppvarmende og nedkjølende

Det er også viktig å få med seg at vegetasjonsøkning kan påvirke på ulike måter. Både oppvarming og avkjøling kan opptre.  Under visse forhold vil effekten være avkjølende gjennom at mer vegetasjon gir økt fordampning fra bakken, noe som bidrar til å lage mer skyer, som igjen reflekterer mer av sollyset.

– Men det er en annen effekt som regnes som dominerende på høye breddegrader, og det er at mer og høyere vegetasjon absorberer mer stråling – spesielt i områder der du har snø deler av året.  Derfor får vi lavere albedo, altså større absorbsjonsevne og mindre refleksjon av stråling til atmosfæren, med oppvarming som resultat, forklarer Rydsaa.

Virker begge veier

Vegetasjonen virker inn på klimaet, men påvirkningen går også den andre veien:

– Når lufta nær bakken blir varmere, påvirker dette en rekke forhold. Eksempelvis vil snøsmeltingen øke, noe som igjen kan påvirke vekstsesongen og forlenge den. Altså blir det tilrettelagt for enda mer vegetasjon. Sagt med andre ord; mer vegetasjon kan opptre som både årsak og virkning.  Vi kaller dette en positiv tilbakekoblingseffekt.

Denne type tilbakekoblingseffekter opptrer i mange sammenhenger.

– Når oppvarmingen over Arktis skjer mer enn dobbelt så fort som på resten av kloden, handler det mye om tilbakekoblingseffekter. Den viktigste tilbakekoblingseffekten er smelting av havis.

Vil du har flere forskningsnyheter om realfag og teknologi? Abonner på vårt ukentlige nyhetsbrev(link is external) eller følg oss på Facebook.

Mer detaljert

De siste årene har forskerne interessert seg stadig mer for samspillet mellom vegetasjon og klima, både generelt og i Arktis.  Modeller som beregner klimaendringer relatert til vegetasjon, er altså ikke noe nytt.  Men detaljene kommer tydeligere fram gjennom Rydsaas arbeid:

– Klimamodellene er blant annet blitt forbedret gjennom at stadig mer historisk data relatert til observerte vegetasjonsendringer er lagt inn.  Vi har arbeidet med høyere oppløsning, noe som har tilført flere detaljer til beregningene.  Vi har også sett på hvordan modellering av vegetasjon i klimasystemet kan forbedres, både vegetasjonens respons til endringer i klima og atmosfærens sensitivitet til endringer i vegetasjonen. Dette kan føre til mindre usikre beregninger av klimaendringer.

Ozon og jordbruksproduksjonen

Mye av Rydsaas interesse for samspillet mellom atmosfære og vegetasjon tar utgangspunkt i forurensning og menneskers livsgrunnlag.

– Høye utslipp av avgasser fra transport og industri gjør at ozon dannes i troposfæren, altså det nederste laget av atmosfæren.  Ozon er giftig for mennesker, spesielt når den pustes inn i høye konsentrasjoner. Den blir også tatt opp i vegetasjon og fører til skader – blant annet i form av lavere vekst og redusert produksjon av biomasse. Dette skjer fordi planter og trær må bruke energi på å beskytte seg eller reparere skader heller enn vekst og reproduksjon.

Problemet med økonomiske tap i form av mindre avlinger i jordbruket og lavere avkastning i skogbruket er størst i de delene av verden der man har en kombinasjon av intenst jordbruk, høye utslipp og mye sol.

Det har vært forsket lite på disse sammenhengene, og ulik vegetasjon har ulik tåleevne. Cicero senter for klimaforskning leder for tiden et større forskningsprosjekt kalt CiXPAG, finansiert av Forskningsrådet. Dette tar blant annet for seg samspillet mellom ekstremvær, ozon, klimaendringer og jordbruksproduksjonen i deler av India og Nepal.  Som postdoktor og inntil hun nylig gikk ut i fødselspermisjon, har Rydsaa vært engasjert i dette arbeidet, sammen med blant andre kollega Frode Stordal fra Institutt for geofag.

– Når vi vet at ozon også er den tredje viktigste klimagassen og at resultatet er betydelige økonomiske tap mange steder på jordkloden, er det klart at det er et stort behov for mer forskning og forbedringer i beregningsmodellene, sier Johanne H. Rydsaa.

Les mer:

Siste artikler