– Det dreier det seg om fire millioner kvadratkilometer som tiner pr. grad temperaturen øker, sier Sebastian Westermann, forsker ved Institutt for geofag ved UiO.
Totalt preges rundt 25 prosent av landjorda i den nordlige halvkulen av evig frost, det vi kaller permafrost. Det utgjør mer enn 15 millioner kvadratkilometer.
Men det stadig mildere klimaet gjør at permafrosten begynner å tine mange steder i verden, ikke minst i Norge.
Utviklet global permafrostmodell
permafrost
Grunn som er frosset hele året, det vil si tele som ikke tiner minst to somre på rad.
Noen steder vil sommervarmen tine det øverste laget, mens telen holder stand lenger ned.
Vi har permafrost i høyfjellet i Sør-Norge, og i Nord-Norge er det også i lavereliggende terreng.
Forskere fra universitetene i Leeds, Exeter, Stockholm og Oslo har funnet at selv små endringer i temperaturen kan få store konsekvenser for permafrosten.
– Med en ny metode, hvor vi kombinerer observerte data med flere globale klimamodeller, har vi utviklet et prognoseverktøy for det globale permafrostområdet. Med det kan vi beregne hvor mye av permafrosten som kan tine - avhengig av hvor mye temperaturen stiger, påpeker Westermann.
Modellen viser at hvis gjennomsnittstemperaturen i lufta øker med 1 grad, medfører det at et permafrostområde i verden tilsvarende omtrent ti ganger arealet av Norge vil forsvinne.
Klimamålene fra Paris, som innebærer en stabilisering på 2 grader Celsius høyere enn i førindustriell tid, vil føre til at over 40 prosent av dagens permafrost vil tine.
Samtidig vil en stabilisering ved 1,5 grad høyere enn nå kunne redde to millioner kvadratkilometer med permafrost.
Sentralt for klimapolitikken
I en artikkel som nettopp er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Climate Change, trekker forskerne (med hovedforfatter Sarah Chadburn fra University of Exeter) fram at implementeringen av klimamålene etter Paris-avtalen vil ha stor betydning for tiningen av permafrost.
Professor Bernd Etzelmüller ved Institutt for geofag ved UiO mener i likhet med Westermann at denne forskningen er verdifull informasjon til verdens politikere.
– Det må være et viktig tiltak for å se effekten av ulike klimamål. Modellene som ble utviklet kan brukes som et beslutningsgrunnlag for klimapolitikken framover, sier Westermann.
Palsmyrer i Finnmark forsvinner
Mangfoldet når det gjelder permafrost er stort. Permafrosten for eksempel i Sibir, som har en årlig snittemperatur på under minus 10 grader mange steder, synes trygg på lang sikt.
Men det finnes en rekke områder i verden hvor den årlige snittemperaturen nærmer seg 0 grader. Det gjelder blant annet nordlige deler av Norge og i høyfjellet, samt kystnære deler av Svalbard. Her kan permafrosten forsvinne raskt.
– Mange steder i Norge nærmer permafrosten seg 0 grader. Blant annet ser vi at omtrent halvparten av myrområdene med permafrost på Finnmarksvidda, såkalt palsmyrer, er forsvunnet de siste 50 årene, sier Westermann.
Arktis varmes opp omtrent dobbelt så raskt som resten av verden, og permafrosten tiner derfor i høyt tempo mange steder her.
Etzelmüller har studert permafrosten i Norge i over 20 år – blant annet ved å overvåke temperaturen i permafrostområder. Gjennom et EU-prosjekt i samarbeid med britiske, sveitsiske, tyske og svenske forskere rundt år 2000 kom de første overvåkings-borehullene i Jotunheimen, Svalbard og i Nord-Sverige på plass.
Og for ti år siden var han med på å etablere et nettverk av slike borehull i norske fjellområder.
– Vi ser at temperaturen har steget i nesten alle disse borehullene. Og nylig oppdaget vi for første gang at i ett av hullene har permafrosten delvis forsvunnet, sier han.
Fortsatt råder permafrosten over mer enn 10 000 kvadratkilometer av fastlands-Norge, men forskerne mener at den vil være nesten forsvunnet ved neste århundreskifte – forutsatt at den globale oppvarmingen fortsetter.
Steinsprang, klimagasser og infrastruktur
Forskerne påpeker at det er liten tvil om at permafrost som tiner vil forandre verden vi lever i. Det kan blant annet føre til ras og steinsprang fra fjellsider og økte utslipp av klimagasser, og det kan redusere stabiliteten til bygninger og infrastruktur på høyere breddegrader.
Blant annet kan permafrost som tiner være ødeleggende for byer i for eksempel Sibir eller Alaska , som er fundamentert i permafrosten. Permafrost som forsvinner kan også få konsekvenser for noe av bebyggelsen i Longyearbyen på Svalbard, der husene står på påler som er fundamentert i den frosne bakken.
– Hvor omfattende endringene blir, vet vi ikke så mye om. Det avhenger blant annet av hvilken type materiale det er nær overflaten i permafrostområdene som tiner. Er det sedimenter eller organisk materiale som inneholder mye vann, vil det ta mye lengre tid enn i berggrunn uten sedimentdekke. Dette må annen forskning bidra til å kaste lys over.
Forskningen er blitt støttet både av EU og Forskningsrådet og inngår også i UiOs tverrfaglige toppforskningsmiljø LATICE.
Les også:
Artikkelen i Nature Climate Change: An observation-based constraint on permafrost loss as a function of global warming
