Image
Dag Hessen, Laurent Fontaine og Alexander Eiler foran Kongsbreen på Svalbard sommeren 2019.

Dag Hessen (t.v.), Laurent Fontaine og Alexander Eiler foran Kongsbreen. Det lysere feltet i fjellet bak viser hvor høyt isen en gang gikk. Foto: Alexander Eiler

– Nei til klimagasser er ja til framtida

– Vi må stanse klimagassutslippene og raseringen av naturen, men verden går ikke under. Vi sier isteden ja til ei bedre framtid, sier Dag O. Hessen.

Dag O. Hessen ønsker seg ikke en tilværelse der vi «.. spiser kald havregrøt i det bleke skinnet fra en osende tranlampe, i ullgenser og 12 graders innetemperatur», skriver han i boka Verden på vippepunktet. Det er nok heller ingen andre som ønsker akkurat det, men det høres av og til slik ut når «klimaskeptikerne» svartmaler klimaforskernes advarsler.

Vippepunkt: Hvis den tropiske regnskogen i Amazonas går inn i en selvforsterkende tørkespiral, kan resultatet bli en savanne. Foto: Colourbox

Det svartmalte budskapet har nådd mange: Ifølge den internasjonale You Gov-undersøkelsen fra 2019, basert på svar fra 30.000 mennesker i 28 land, ser hele 28 prosent det som sannsynlig at klimaendringene vil bety slutten for menneskeheten.

– Neida. Verden går ikke under, og menneskeheten kommer til å klare seg. Hvis jeg ikke trodde det, var det jo ingen grunn til å stå opp om morgenen for å jobbe med løsninger. Da hadde vi isteden danset på øverste dekk, som de gjorde på Titanic. Men selv om verden ikke går under, er det faktisk slik at det haster med å få kontroll på klimagassutslippene og raseringen av naturen, sier Hessen.

Da Hessen var på feltarbeid på Svalbard sommeren 2019, fikk han anledning til å se et konkret resultat av klimaendringene. Oppvarmingen på Svalbard har gått rekordraskt, og breene her kan nå et irreversibelt smeltepunkt. Bildet av Hessen og to forskerkolleger viser tydelig hva som har skjedd: Kongsbreen i bakgrunnen er på rask retrett, og det lysere feltet i fjellet bak viser hvor høyt isen en gang gikk.

Det er fortsatt håp

Professor Dag O. Hessen, som blant annet leder Senter for biogeokjemi i antropocen ved Universitetet i Oslo, mener at et dekarbonisert samfunn – et samfunn som ikke bruker fossile energikilder og slipper ut CO2 til atmosfæren – kan bli et bedre og mer attraktivt samfunn. Derfor har han skrevet en bok som gjør det helt klart at noe må gjøres, men han unngår samtidig å bli dommedagsprofet. Boka må ha truffet en nerve, for førsteopplaget av Vippepunktet satte en slags norsk rekord da boka ble utsolgt fra forlaget i løpet av tre dager.

Førsteopplaget av boka Verden på vippepunktet ble utsolgt i løpet av tre dager. Foto: Res Publica.

– Vi har aldri opplevd noe liknende før. Det er rett og slett unikt at en sakprosabok har så stor etterspørsel, forteller forlagskonsulent Gine Jonassen i Res Publica. Da førsteopplaget forsvant, bestilte forlaget straks 3000 nye eksemplarer fra trykkeriet, men også det opplaget var stort sett solgt før bøkene kom til forlagets lager.

Dag O. Hessen understreker at vi nå står overfor to store utfordringer, nemlig at det blir stadig mindre natur på kloden og stadig mer klimagasser i atmosfæren. De to problemene henger sammen, poengterer han.

– Natur og mangfold har selvsagt verdi i seg, men det er også slik at veldig mye av karbonkretsløp og CO2 dreier seg om nettopp biologi. Vi kan aldri løse klimaproblemene hvis vi ikke har en natur som hjelper oss med å ta opp CO2 fra atmosfæren. Det er fint at forskere jobber med å utvikle teknologi for karbonfangst og lagring, men det finnes ingen teknologi som kan erstatte naturens evne til å ta opp og binde CO2, fastslår Hessen.

Økt forbruk gir ikke økt lykke

Professor Hessens inntrykk er at mange har oppfattet klimaforskernes advarsler som et «nei til alt», men han ser isteden på overgangen til et dekarbonisert samfunn som et «ja til framtida».

– Det er uansett slik at de fossile brenslene før eller siden vil ta slutt, og da blir vi faktisk nødt til å ta overgangen til et dekarbonisert samfunn. Men klimaendringene fører nå til at vi må ta den overgangen før vi har brukt opp de fossile brenslene, understreker han.

Professor Hessen siterer filosofen Arne Næss når han begrunner at dette kan bli et bedre samfunn, med høyere livskvalitet istedenfor kald havregrøt.

– Arne Næss snakket mye om «det rike liv med enkle midler», og han påpekte blant annet at det ikke er tingene vi eier som gjør oss lykkelige. Noen føler nok et blaff av lykke når de går på shopping, men det er mange studier som viser at lykke er relativt, og ikke nødvendigvis koblet til kjøpekraft, så lenge man er over et visst nivå, påpeker Hessen.

Det er isteden ulikheter og urettferdigheter som fører til at vi blir misfornøyde eller ulykkelige, ifølge Hessen og mange andre forskere. Han mener derfor at det dekarboniserte samfunnet også bør bli basert på redusert ulikhet, for da kan vi alle stresse ned og slutte å konkurrere med naboen.

– Jeg ser for meg et mindre stressende samfunn basert på bærekraftig teknologi; et samfunn med lavere fart på den tredemølla vi alle løper på. Et samfunn hvor vi sier JA til mer av det som de fleste av oss setter øverst på listen over et godt liv. Kjærlighet, samvær med venner, naturopplevelser, og så videre, sier Hessen.

– Men dette forutsetter at vi klarer å utvikle en mer bærekraftig økonomisk samfunnsmodell enn den vekstbaserte modellen vi bruker i dag. Jeg mener at ideen om fortsatt vekst gjennom høyere forbruk er en umulighet, understreker Hessen.

De mange vippepunktene

Dag O. Hessen skriver mye om samfunnsøkonomi i boka, og behovet for økonomiske reformer skyldes at vi befinner oss i en «verden på vippepunktet». Vippepunkter i jordens klimasystem er mekanismer som fører til at klimaet endres fra en stabil tilstand til en annen, om visse terskelverdier overskrides ved global oppvarming.

– Men det finnes mange andre vippepunkter, både i liten og stor skala, tilføyer Hessen. Du kan for eksempel bøye en kvist ganske langt, og så retter den seg ut når du slipper taket. Men hvis du bøyer kvisten for langt, knekker den til slutt, og den prosessen er irreversibel.

Sahara-ørkenen er et eksempel på et større vippepunkt: Dette var faktisk et grønt og frodig område for ca. 6000 år siden, men så endret klimaet seg slik at området ble tørrere. På den samme tiden kom flere nomadiske folkegrupper til området, med store flokker av sauer, geiter og andre husdyr som beitet så intensivt at vegetasjonen ikke klarte å ta seg opp igjen.

For 6000 år siden var Sahara et grønt og frodig område. Men det var før kombinasjonen av klimaendringer og kraftig beiting førte til irreversible endringer. Foto: Colourbox

– Nå er det mange som advarer om at Amazonas og andre av verdens regnskoger kan gå inn i en selvforsterkende tørkespiral, forårsaket av skogbrenning og økt temperatur. Hvis skogen blir omdannet til savanne, er det veldig vanskelig å få den tilbake til det den var, forteller Hessen.

– Et annet vippepunkt, som vi kanskje når hvis temperaturøkningen i atmosfæren passerer 1,5 grader, er at Grønlandsisen går inn i en irreversibel nedsmelting. Den vil ta lang tid, men nedsmeltingen vil bidra til endring av havstrømmene og stigende havnivå, understreker Hessen.

Det finnes også vippepunkter i bestander. Den amerikanske vandreduen var en gang verdens mest tallrike fugleart, med en bestand som varierte mellom fem og åtte milliarder individer. På 1800-tallet innledet de europeiske innvandrerne en hemningsløs jakt som førte til at bestanden nådde et vippepunkt og brøt sammen. På én enkelt dag i 1896 ble en kvart million vandreduer drept, og da fantes bare ca. 15.000 igjen i det fri. De gjenværende fuglene var ikke vant til å leve så spredt; instinktene fungerte ikke lenger – og formeringen opphørte.

– Bestanden av vandreduer nådde altså et vippepunkt lenge før arten ble helt utryddet, og arten var dødsdømt da flokkdynamikken ble borte, forteller Hessen.

De sosiale vippepunktene

Historien om vandredua bringer oss over til det Hessen kaller sosiale vippepunkter, som har ført til en rekke fremskritt gjennom historiens løp. Vippepunkter trenger nemlig ikke alltid føre til noe som er verre.

– Det var for eksempel helt utenkelig å avskaffe slaveriet i Amerika, for da ville plantasjeeierne gå konkurs. Det var helt utenkelig at kvinner skulle få stemmerett eller adgang til studier, og det var helt opplagt at homofile kunne diskrimineres. Her på berget trodde mange at restaurantbransjen var avhengig av at folk skulle få røyke innendørs, men så kom røykeloven – og etterpå skjønner vi ikke hvorfor vi ikke gjorde dette for lenge siden. Vi har lett for å bli låst fast i adferdsmønstre, men så blir alt bedre når vi klarer å bryte ut av dem, forteller Hessen.

I den optimistiske delen av boka beskriver Hessen hvordan natur- og miljøvernerne har en lang historie med suksesser og positive vippepunkter å vise til.

– Da Rachel Carson skrev boka The Silent spring tidlig på 1960-tallet, førte det etter hvert til at mange miljøgifter ble forbudt. Da den store miljøbølgen skyllet over oss på 1970-tallet, førte det blant annet til at vi fikk bukt med forsuringen. Og det er faktisk slik at advarslene mot klimaendringer allerede har avstedkommet mye. Alle næringer prøver nå å være miljø- og klimavennlige, med betydelig effekt, men effekten har ennå ikke vært stor nok.

Var 2019 et vippe-år?

Professor Hessen håper nå at 2019 kan ha vært et slags vippepunkt-år, i den forstand at mange mennesker begynte å endre holdninger til klimaendringene. Det har i så fall Greta Thunberg mye av æren for. Hennes initiativ til skolestreik og demonstrasjoner ble fulgt opp med store markeringer av ungdom i mange land.

Vi har altså oppnådd mye – men Hessen påpeker at de utfordringene vi nå står overfor, er av en annen og mer alvorlig karakter.

– Vi løste forsuringsproblemet ved å utvikle enkel renseteknologi, som ikke medførte store kostnader. Vi berget ozonlaget ved å fase ut de ozon-nedbrytende stoffene og erstatte dem med andre. Vi byttet ut fosfor i vaskemidler med andre og mindre miljøskadelige stoffer og så videre. Men det vi står overfor i dag, med et massivt overforbruk av natur og altfor store utslipp av klimagasser, kan ikke løses med like enkle og billige løsninger. Årsaken er at disse problemene er knyttet til vårt forbruk på en stor og diffus måte.

Korona-krisen skaper en mulighet

Koronavirus-pandemien kan tross alt føre noe godt med seg, håper Dag O. Hessen. Foto: Colourbox

Boka om verden på vippepunktet ble skrevet før korona-viruset begynte å spre seg over hele verden, men nå ser Hessen en mulighet for at pandemien tross alt kan føre noe godt med seg når den globale unntakstilstanden er over.

– Det er en skjebnens ironi at den bransjen som mer enn noen har bidratt til virusets spredning, altså luftfarten, også er den som blir først og hardest rammet. Dette blir nok likevel ikke en endetid for flybransjen, men kanskje kan krisen bidra til en varig endring av reisevaner. I disse dager tester vi alle ut nye, elektroniske møteplasser og erkjenner at dette faktisk fungerer. Om vi tar denne lærdommen med oss inn i post-koronaens tid, vil det spare oss for mye reising og stress, antyder Hessen.

Viruset har også ført til en momentan reduksjon av klimagassutslippene over store deler av kloden. Kinas CO2-utslipp ble for eksempel redusert med ca. 25 prosent i løpet av en måneds tid, men Hessen er ikke sikker på at dette blir en varig effekt. Reduserte og ustabile oljepriser kan føre til at mange selskaper tenker mer i retning grønn energi, men et problem i dagens corona-situasjon er at veldig mye av den risikovillige kapitalen som trengs, er forsvunnet fra børsene.

– I dag vet vi ikke om verden vender tilbake til «business as usual» når vi har vunnet kampen mot viruset eller om viruset isteden vil framskynde overgangen til det grønne samfunnet vi uansett må over til. Men det er i alle fall grunn til å håpe. Viruskrisen har i det minste vist at regjeringer over store deler av verden har den handlekraften som skal til når de skjønner at vi står oppe i en alvorlig krise, sier Hessen.

Bruke markedet i det godes tjeneste

Én ting som skiller Hessens bok fra mange andre bøker om klimakrisen og truslene mot naturmangfoldet, er at han tar et oppgjør med kravet om fortsatt økonomisk vekst. Han kritiserer ikke minst ideen om at vi kan fortsette med økonomisk vekst og økende forbruk hvis vi finner en «grønn» måte å gjøre det på.

– Elektrifisering, økt batterikapasitet, CO2-lagring, biodrivstoff og vindmøller er viktig teknologi, men fortsatt på barnestadiet. Solcelleteknologien har kommet noe lenger, men teknologiutviklingen går likevel for langsomt til at den vil kunne redde veksten og gjøre den bærekraftig, spesielt ikke med det korte tidsvinduet vi har til rådighet, skriver Hessen i boka.

– Historien har vist at demokratiet tross noen svakheter er det beste vi har og at markeder med kjøp og salg nærmest er en del av menneskenaturen. Samtidig er det åpenbart at markeder må underlegges kontroll med sanksjoner og incentiver. Næringslivet responderer på prismekanismer og etterspørsel, men vi må finne økonomisk modeller som gjør det mulig å stanse det økende forbruket uten at aksjekurser raser, uten at bedrifter går konkurs og at folk mister jobben mener Hessen.

– Det finnes etter hvert flere økonomer som har utfordret den dominerende vekst-tankegangen. Hvis myndighetene for eksempel begynner å skattlegge klimagassutslipp og forurensninger slik at det virkelig svir, vil dette kunne dreie markedet i retning av grønnere løsninger. Her har vi allerede gått glipp av gode muligheter! Andre forskere har for eksempel påpekt at hvis konkurransevilkårene for utvikling av solcelle-teknologi hadde vært bedre for noen år siden, ved å flytte subsidier fra olje og gass til solceller, ville vi ligget ti år lenger fram i løypa med å gjøre solcelleteknologien konkurransedyktig, påpeker han.

Karbonskatt og sosial utjevning

De viktigste tingene i livet er CO2-frie, sier Dag O. Hessen. Foto: Tor G. Stenersen.

I januar 2019 publiserte en gruppe prominente amerikanske økonomer – bestående av 27 nobelprisvinnere og fire tidligere sentralbanksjefer – et kort manifest i Wall Street Journal med et klart budskap om nettopp dette: USA bør snarest innføre en betydelig karbonskatt for å bekjempe utslipp og klimaendringer.

"Det mest interessante i forslaget var tanken om en refordeling av inntektene fra karbonskatten til folk flest. Forfatternes beregninger tydet på at dette for de fleste ville bety en netto inntekt til tross for økte energikostnader", skriver Hessen i boka. Karbonskatten vil nemlig føre til at de aller rikeste, med en livsstil som generer mye mer klimagasser enn folk flest, vil måtte betale mye mer skatt enn folk flest.

Det høres kanskje rart ut at det vil hjelpe klimaet og naturen hvis flere mennesker får bedre råd, men poenget er at karbonskatten antakelig vil bidra til sosial utjevning. Det kan igjen føre til at folk kan skru ned hastigheten på tredemølla noen hakk, slik at de får bedre tid til å gjøre de tingene som virkelig gjør dem lykkelige.

– De viktigste tingene i livet er jo CO2-frie, sier Hessen.

Hva må gjøres?

Dag O. Hessen presenterer ikke en fiks ferdig oppskrift på hva som må gjøres, for det finnes ikke en fiks ferdig løsning. Men at noe må gjøres, er det ingen tvil om.

– Ideelt sett burde Norge gå foran i arbeidet med å redusere verdens karbonavhengighet. Det er vanskelig å tenke seg et land som har bedre forutsetninger for å vise vei i dette utrygge landskapet, skriver han.

– Men spiller det noen rolle hva vi gjør i Norge?

– Ja, det mener jeg. Mange hevder at det ikke spiller noen rolle hva Norge gjør, fordi vi er en liten nasjon med utslipp som er forsvinnende små i den globale sammenhengen. Men det er jo fortsatt slik at en gjennomsnittlig nordmann har et større fotavtrykk enn en gjennomsnittlig kineser, og Norge er en av verdens største produsenter av olje og gass. Det er klart at det vi gjør kan spille en rolle, svarer Hessen – som tar avstand fra tanken om at Norge, eller vi selv, er fritatt for ansvar.

– Den tanken er bare enda et eksempel på det som kalles «allmenningens tragedie», som går ut på at en felles ressurs blir sterkere belastet enn det som den tåler i lengden. Jeg så en veldig fin veggplakat forrige gang jeg var i Bergen. Der sto det at «Den største trusselen mot kloden er troen på at det er noen andre som skal redde den», sier Hessen.

Dag O. Hessen mener altså at vi går vanskelige tider i møte – men at verden tross alt ikke går under. I boka slutter han med en beskrivelse av hvordan vi før eller siden blir nødt til å stirre sannheten i hvitøyet, og da vil kursendringen ganske sikkert komme:

"Da vil vi hente fram en fallskjerm idet vi passerer 5. etasje på vei mot bakken. Det vil være nok til at vi ikke smadres mot asfalten, men istedenfor havner noe forslått i buskaset i skyggen bak høyhuset. Derfra kan vi konstatere at mange av våre medskapninger åpenbart manglet fallskjermer, men vi vil likevel igjen møysommelig kunne komme oss på beina, børste støvet av klærne våre og, kanskje en anelse klokere, reise oss igjen", skriver han.

Dag O. Hessen er «.. Norges suverent sterkeste formidler av naturvitenskapelig kunnskap», mente Morgenbladets anmelder.

Les mer på Titan.uio.no:

Trippelallianse klar til klimakamp – men trenger gode hjelpere

– Naturen er en gratis, verdifull og bivirkningsfri lykkepille

Miljøforsker tror ikke på økokalypsen

Les mer:

Norges forskningsråd: 8 av 10 har tillit til forskning

The Guardian: Tropical forests losing their ability to absorb carbon, study finds

BBC: Climate change: The rich are to blame, international study finds