Når dette skrives er det 500 dager igjen til år 2000 (forkortet «Y2K»). I det rakettene eksploderer på himmelen tikker de to siste sifferene i årstallet i vår tidsregning rundt fra «99» til «00». Mange mener at dét betyr slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den.
Det er vel knapt en eneste av denne spaltens lesere som ikke har fått med seg at overgangen til år 2000 vil by på problemer. Likevel kan det være interessant å se på hvor stort problemet er.
Det såkalte Y2K-problemet er i realiteten flere problemer.
Ett knippe Y2K-problemer skyldes at programmere helt opp til midten av nittitallet bare benyttet to siffer til å lagre årstall i ulike databaser (så år «1999» blir lagret som «99»). Dette problemet løses nå ved at en skokk med konsulenter saumfarer disse databasene og tilhørende programmer, og bytter disse ut med løsninger hvor dette er rettet. Dersom dette ikke gjøres kan det tenkes at renteberegninger kan bli feil, eller at fakturaer og purringer må sendes ut manuelt inntil feilen er rettet. Dette kan både bli kostbart og irriterende for de som det gjelder, men vil neppe avstedkomme den helt store dramatikk.
«Allocate four digits for the year. A new millenium is coming.»
— Henry Ledgard: Programming Proverbs for Fortran Programmers (1975)
Det Y2K-problemkomplekset som har fått størst oppmerksomhet i media er imidlertid det som dreier seg om såkalte innbakte systemer (embedded systems). Dette er elektroniske klokkekretser som er bygget inn i ulikt elektronisk utstyr. Ikke alt dette utstyret er det som folk vanligvis vil forbinde med en datamaskin. Det kan være snakk om videospillere, mikrobølgeovner, medisinsk utstyr, utstyr for lufttrafikk-kontroll og kontrollsystemer som styrer alt fra oljebrønner til atomkraftverk. Enkelte tror at når klokken som er en del av dette systemet bikker over fra «99» til «00» vil systemet svikte på en katastrofal måte. Flymaskiner vil styrte til jorden, pasienter på sykehus vil dø som fluer, biler vil ikke lenger la seg starte, mikrobølgeover vil ikke lenger mikrobølge – og verden vil gå inn i en dyp økonomisk krise.
Det er dette siste problemkomplekset dagens spalte handler om.
Da jeg begynte å kikke på Y2K-fenomenet var den mest overraskende oppdagelsen at de originale IBM 5150 PC (fra august 1981) og XT (fra februar 1983) er konstruert Y2K-robuste. I disse maskinene er det bare en enkel 16-bits heltallsteller som holder styr på antall dager siden 1. januar 1980. En slik teller har kapasitet til å håndtere 179 år, og dermed er disse maskinene (eller i det minste den grunnleggende klokkefunksjonen i dem) på trygg grunn fram til år 2159. Men fra og med PC AT-modellen (august 1984) blir denne enkle (og korrekte) løsningen byttet ut med en avansert klokkebrikke (DS 1287, se figur) som returnerer et tosifret årstall i området 00 og 99. Århundret (slik det blir tastet inn av brukeren) lagres i batteribeskyttet RAM, og oppdateres ikke fra «19» til «20» ved tusenårskiftet – som altså er feil.
Men at det er feil betyr altså ikke at en 16 år gammel IBM PC AT vil trekke sitt siste sukk eller sende ut svart røyk når klokken slår tolv ved inngangen til år 2000. Har man en slik maskin, må man bare huske å kaldstarte maskinen på nytt over nyttår, og stille klokken på rett århundre. Deretter vil sanntidsklokken igjen fungere greit nok fram til nyttårsaften år 2100 (eller til backupbatteriet på hovedkortet er oppbrukt – avhengig av hva som inntreffer først).
Det eksemplet med IBM PC AT illustrerer, er at selv med en slik 16 år gammel maskin, så er håndtering av Y2K-problemet verken særlig komplisert, kostbart eller uoverstigelig – bare man forstår hva som foregår.
På andre modeller og fabrikater kan problemet (og løsningen) arte seg noe forskjellig, men gjennomgående ved Y2K-problematikken er at når man har kommet så langt at man forstår hva som er årsaken til problemet er det ofte forbausende lite som skal til for å løse problemet.
Ikke minst pressen har den siste tiden forsøkt å overgå hverandre med beretninger om hva slags katastrofer Y2K-problemet vil forårsake. Såkalte «år-2000-eksperter» står fram og forteller at slaget for lengst er tapt og at de selv har tenkt å søke tilflukt på en bonegård med et lager med hermetikk mens verden rundt dem går under.
Dette er å blåse problemet opp over alle proporsjoner. Det er ganske riktig noen sanntidsklokker innbakt i datasystemer rundt om. Men sanntidsklokker er ikke mer pålitelige enn andre typer elektroniske komponenter. Det er ikke ukjent at de får problemer under tordenvær eller under strømbrudd. Og selv backupbatterier lever ikke evig. Dersom det finnes systemer der ute som er kritisk avhengig av korrekt sanntidsklokke, så burde de samme katastrofer som «ekspertene» spår for år 2000 ramme oss i større eller mindre grad etter hvert eneste tordenvær og strømbrudd. Siden det ikke skjer er det grunn til å tro at de fleste av disse systemene er konstruert mer robust enn som så.
Eller for å anlegge et annet perspektiv: Dersom bilen din fortsatt er villig til å starte etter at du har byttet batteri kan du regne med at den også vil starte etter år 2000. Da bryr nemlig verken forgasseren eller fordeleren seg om hvilket år det er. Dersom videospilleren og mikrobølgeovnen fungerer etter et strømbrudd (eventuelt etter at du har stilt klokken på nytt), er sannsynligheten stor for at utstyret fortsatt vil være brukbart i år 2000, osv. En kjapp ringerunde til flyselskap og sykehus bekrefter det samme inntrykket: Det meste av det tekniske utstyret har ikke noe begrep om hvilket år det er, og selv utstyr som inneholder sanntidklokker er konstruert slik at feil årstall ikke vil forårsake umiddelbart sammenbrudd mens det er i bruk kritiske funksjoner. Man forventer logistikkproblemer, feilaktige loggdata, og utstyr som maser om periodisk service uten at det er grunn til det – men altså ingen katastrofer.
Jeg ønsker på ingen måte å dra eksistensen av Y2K-problemet i tvil. Alle som bruker eller er avhengig av informasjonsteknologi kommer på en eller annen måte til å bli berørt, og det er gode grunner til å bruke krefter på å kartlegge hvordan problemet vil slå ut på de datasystemer man er ansvarlig for. Men medienes hysteriske rapporter inviterer mer til panikk og handlingslammelse enn til rasjonell planlegging og problemløsning. Det er det ingen grunn til.
Først publisert i: PC World Norge, nr. 8, 1998
