Lydstyrkekrigen (loudness war) har gjort at lydnivået på musikken bare har økt og økt. Siden digital lyd har en absolutt øvre grense, så er samtidig dynamikken i musikken blitt mindre og mindre. Dette har pågått siden tidlig 90-tall og resultatet er minsket forskjell mellom det sterke og det svake i lydbildet.
Men gjør det også at musikken låter dårligere? Nå har danske forskere testet det.
Se bare på figuren hvordan de 30 sekundene fra Metallicas «My Apocalypse» (2008) er mye sterkere øverst enn nederst (fra 10 sek og utover). Øverst er den mørbankede CD-versjonen og under er den langt luftigere versjonen fra Guitar Hero. Legg også merke til hvordan forskjellen mellom det sterkeste og det svakeste i låten er blitt nesten helt borte. Jan Omdahl i Dagbladet beskriver det slik: ”Med bare tre-fire desibel variasjon mellom høyeste og laveste signal, snakker vi om et album som lydmessig er dundret inn i en murvegg i 200 kilometer i timen.”
Det samme kan sees på den langt roligere låten ”Something” fra Beatles. Den har også endret seg mye fra 1983 til 2000. Det kan se ut som om slag på cymbaler og trommer og anslag på bassgitar er helt flatet ut. Så beskrives også lyden som om den har mistet dybde og romlighet, at den er flat og sammentrykt og at instrumentene går i hverandre.
Andre sier det låter umusikalsk, og at det skaper lyttertretthet i lengden. Geir Gråbein Nordby i Lyd og Bilde er ikke snauere enn at han sier at ”Når en gammel plate blir lansert om igjen i ”remastret utgave”, og du mangler den i samlingen din, kjøp den originale versjonen.”
Det er multibånds-kompressorene, proppfulle som de er med signalbehandling, som gjør dette mulig. Så har de da også megetsigende navn som Ultramaximizer og Finalizer. Som mye annet er de bare blitt bedre og bedre med årene. Musikkindustrien ser også ut til å ha få motforestillinger mot å presse sammen dynamikken.
Nå har danske forskere altså undersøkt dette. De sammenlignet 15 originalspor med 15 nyutgivelser. Mange av eksemplene var låter som var blitt kritisert for «ødelagt lyd» i nyutgivelsen. Blant eksemplene var Aha «Hunting High and Low», Dire Strait «Money for Nothing» og U2 “I Still Haven’t Found”. Lytterpanelet visste på forhånd ikke hensikten med forsøket og sammenlignet 15 sekunders utsnitt av låtene. De var nøye med at alle utsnittene skulle ha med stemmer, da vi har en veldig klar formening om hvordan en naturtro stemme skal låte.
Overraskende nok så fant de ingen tydelig preferanse for verken originalen eller den komprimerte versjonen – unntatt i ett eksempel og det var Metallicas «Broken, Beat, Scared». Det var det utsnittet som hadde størst grad av reduksjon i dynamikken (forhold mellom spiss-verdi og gjennomsnitt). Den var falt med 8.7 dB i CD-versjonen i forhold til Guitar Hero-versjonen. I de andre låtene var reduksjonen mellom 2.3 og 7.1 dB, men det var altså ikke særlig hørbart. De mener også at årsaken til at Metallica-låten hørtes dårligere ut like godt kunne være at lydsignalet var blitt klippet som at dynamikken var blitt redusert. Klipping er helt klart en uønsket effekt som skaper forvrengning.
Lydstyrkekrigen startet med FM-stasjoner på 80-tallet. FM-modulasjon ligner digital lyd på den måten at det er en hard øvre grense for hvor sterkt det kan moduleres. Ellers forstyrrer stasjonene hverandre. Men i psykoakustikk har det lenge vært kjent at høyt nivå høres bedre ut, så for å tiltrekke seg lyttere som sveivet over skalaen gjaldt det å utmerke seg med høyt nivå. Siden smittet det over på CD-er.
Men dette lydbildet har også sine fordeler. Nå som de bærbare spillerne har gjort musikken tilgjengelig overalt – på trikken og på gata i tillegg til i bilen – er det en fordel med liten dynamikk for å stå fram fra bakgrunnsstøyen. Lydbildet minner også om Phil Spectors Wall of Sound-signatur som bl.a. Ahas “The Sun Always Shines on TV" fra 1985 er mikset ut fra.
Resultatet fra denne lyttetesten er overraskende og det gir opphav til mange spørsmål som bør undersøkes videre. Det kan være et problem at bare 15 sekunders lydklipp ble brukt. På den ene siden så er det vanskelig å huske referansen en sammenligner med hvis utsnittet er særlig lenger. Men på den annen side så er det mange som mener at lyttertretthet og andre effekter av lydstyrkekrigen krever mye lengre klipp for å høres.
Men så langt er det nesten så en kan lure på om beskrivelsene som går på at lyden er flat og sammentrykt og mangler dybde og rom virkelig beskriver lytterinntrykk. Eller er vi blitt lurt av øynene og har sett for mye på plottene i stedet for å lytte med ørene?
Se også:
- "Lydstyrkekrigen - en musikkbransje som ikke vet sitt eget beste?"
- "Er all digital lyd god? Hør en gang til"
Kilder:
- Jens Hjortkjær and Mads Walther-Hansen. Perceptual Effects of Dynamic Range Compression in Popular Music Recordings." Journal of the Audio Engineering Society 62.1/2 (2014): 37-41.
- Jan Omdahl, Dagbladet, "- iTunes kan gjøre slutt på lydstyrkekrigen", 2011
- Geir Gråbein Nordby, Lyd og Bilde, "Lydkvalitetens skandaløse forfall", 2011
- Wikipedia:
