16 mai hadde NRK1 et TV-program om leveren (BBC-serien "Lev lenge" - "Don't die young"). Der ble det vist bilder fra en ny ultralydmetode, Fibroscan, som kunne vise misdannelser i leveren på en måte som ikke er mulig for vanlig ultralyd. Fibroscan er navnet på en scanner fra det franske firmaet Echosens i Paris. Navnet på scanneren kommer av dens evne til å karakterisere fibrositet, og i dette programmet var det i forbindelse med skrumplever.
Scanneren baserer seg på det som kalles elastografi til å måle skjærmodul og elastisitetsmodul. Denne metoden har vært presentert på ultralydkonferanser siden siste halvdel av 90-tallet, men først de siste årene er den virkelig blitt tatt i bruk. Det er gjerne så lang tid det tar før nye metoder blir klinisk brukbare.
Echosens' Fibroscan bruker en vibrator som gir vevet en kontinuerlig langsom svingning på opp til 5-600 Hz eller den eksiterer med et lite dytt (transient elastografi). Så måles responsen på dette med ultralyd. Elastografi er en automatisert måte å måle det samme som man kan kjenne med fingrene - palpering, men i tillegg gir den et anslag for elastisitetsmodul. Derfor er metoden spesielt godt egnet til å karakterisere svulster i f.eks lever og bryst.
Det finnes og en annen måte å eksitere det lille dyttet på, og det er med ultralydstrålen selv. Fordelen er at man slipper den kombinerte ultralydproben og vibrator, men ulempen kan være at maksimal dybde kan være noe begrenset. Dette kalles ARFI - Acoustic Radiation Force Imaging. Enhver fokusert stråle vil påvirke vevet med en kraft, og hvis man måler med et ultralydinstrument med veldig høy oppdateringsrate (> 1000 bilder pr sek) kan man følge den bølgen som da oppstår og finne dens hastighet. Metoden er utviklet enda et hakk videre ved å sende flere slike 'dytte'-pulser etter hverandre ved stadig større dyp, da får man en supersonisk virkning da eksitasjonen beveger seg raskere enn skjærbølgen. Firmaet Supersonic Imagine i Aix-en-Provence, også i Frankrike, baserer seg på dette.
En tredje metode bruker magnetisk resonans (MR) avbildning for å 'se' skjærbølgen. Fordelen er at da kan dette gjøres i 3D, ikke bare 2D som ultralyd er begrenset til for tiden. Ulempen er selvsagt at et MR-apparat er mye mer komplisert enn et ultralydinstrument.
Vi samarbeider med en gruppe ved Hôpital Beaujon utenfor Paris om denne metoden da den er best egnet til å gjøre grunnleggende studier i vevets innflytelse på bølgen. I forrige uke presenterte vi et bidrag sammen med dem på møtet til ISMRM (The International Society for Magnetic Resonance in Medicine) i Montreal med tittel "Revealing the origin of attenuation in tissue: pure absorption or multiple scattering?"
Elastografi er også beslektet med metoden for avbildning av deformasjon eller tøyning (strain) eller tidsvariasjonen til deformasjonen (strain rate) som er utviklet bl.a. ved NTNU og særlig brukes ved karakterisering av hjertemuskelens funksjon. Forskjellen er at i elastografi er man ute etter materialparameteren elastisitetsmodul (Youngs modul), E, som er forholdet mellom spenning og deformasjon. Metoden finner skjærmodulen, μ, fra hastigheten til skjærbølgen, c, da c2=μ/ρ, der ρ er tettheten. For isotrope og homogene medier som lever, men ikke nødvendigvis muskler som er anisotrope, er elastisitetsmodulen E≈3μ.
Visjonen for vårt arbeid med å forstå interaksjonen mellom skjærbølger og kroppsvev er å få mer presisjon, bl.a. ved å se på frekvensvariasjonen til materialparameterne. Tenk om en forbedret elastografi en gang i fremtiden kunne skille de fem eller flere undergruppene av brystkreft fra hverandre? Det er forskergruppen til professor Anne-Lise Børresen-Dale som har funnet disse gruppene, men tenk om de kunne klassifiseres ikke-invasivt ved avbildning? Derfor jobber vi for å få større aktivitet på elastografi i Norge, både for oss som jobber med avbildningsmetoder og bølgeutbredelse, men også for å få dette mer i bruk klinisk.
[Selv om overskriften her er "Ny ultralydmetode på NRK1" så er BBC-programmet fra 2008 - så Fibroscan-metoden har vært i bruk noen år]
