Mellom 34 201 kr og 102 602 fikk universitetet i år for hver publikasjon. Dette er penger som er ment å skulle stimulere til økt forskning - forskningsinsentivmidler som det så fint heter. Det telles og regnes for å beregne disse midlene. Men vi lurer jo på hvorfor.
For i år fikk vi som forskere på vårt institutt til disposisjon omtrent 1200 kr for hver publikasjon og neste år skal det visst bli mindre. Det betyr at over 96% ble betalt i "skatt" til deler av virksomheten som vi har liten innflytelse over og som bare indirekte påvirker forskningen.
Det er mange steder penger kan brukes på et universitet, men det er bare én gruppe som forsker - de vitenskapelige ansatte. Det er også bare de som kan påvirkes til å forske mer eller mindre. Hvor stor del av disse midlene er det da rimelig at forskerne selv får disponere for at dette skal virke som insentiv?
Vi kan dra paralleller til skattesystemet. Mange års erfaring tilsier at hvis skattesatsen kryper noe særlig over 50% så virker det negativt og provoserende på skattebetalerne.
I det siste har flere provoserte kollegaer gjort meg kjent med den høye "skattesatsen" på forskningsinsentivmidlene. En av dem har til og med gått til det drastiske skritt å skrive til statsråden for å påpeke denne åpenbare uthulingen av intensjonen bak insentivmidlene. Jeg blir også helt oppgitt når jeg hører om det.
Forskere flest har som insentiv nysgjerrighet, gleden over å finne ut noe nytt og anerkjennelsen som ligger i at andre bygger videre på det. Men hvis vi skal ha et økonomisk insentiv også, så kan vi ikke ha en praksis som provoserer og virker mot sin hensikt.
Vær så snill - ikke tro at forskningsinsentivmidlene har noen som helst positiv betydning for forskningen. Legg ned hele ordningen!
