Jeg leser at min kollega Arnt Inge Vistnes på Fysisk Institutt gir opp å forske på virkningen av elektromagnetiske felter på mennesker etter 15 år. Det bringer opp temaet om det finnes problemer som er mer eller mindre egnet å forske på for et universitet.
Jeg har stor forståelse for frustrasjonen over å jobbe med bioeffekter av felter. Et beslektet område som jeg kjenner litt bedre er de plagene som noen forbinder med stråling fra mobilmaster og trådløse nett. Mange målinger viser at feltet fra en mobilmast er på under 1% av det som er regnet som faregrensen. (Se f.eks. Aiman et al. Mobile Phone Base Station Radiation Study for Addressing Public Concern Am. J. Eng. Appl. Sciences, 2010). På samme måte har målinger på det trådløse nettet som dekker Trondheim vist at strålingen er på 1,5% av grenseverdien.
Sett i sammenheng med at en vanlig mobiltelefon kan utsette en for stråling som ligger opp mot grenseverdien som jeg skrev om nylig i denne bloggen, så kan det virke som om dette er en type forskning der konklusjoner er vanskelige å finne. De vanlige begrepene – feltstyrker i V/m og A/m, absorbert effekt i W/kg, og temperaturøkning i C osv – er tydeligvis ikke tilstrekkelige.
Er dette et tema som rett og slett er uløselig og som etter mange års arbeid kan ende uten noe resultat? Slike problemer finnes det mange av, men i noen få tilfeller er en forsker heldig og kan finne et bevis på at spørsmålet ikke lar seg besvare. Niels Henrik Abel gjorde det da han jobbet med femtegradsligningen,
det endte med et bevis på at den i de fleste tilfeller ikke er løsbar.
Friheten vi har på universitetet til å velge forskningstema kan være et tveegget sverd. Noen spørsmål er viktige og noe mange mennesker er opptatt av. Stråling fra mobilmaster blir fort et slikt tema. Noen temaer er også så vanskelige at belønningen til den forskeren eller forskergruppen som kommer med en løsning er enorm. Men noen temaer er ikke bare vanskelige, de kan også vise seg ikke å være løsbare. Som et eksempel så har jeg selv brukt tid på dette 80-år gamle problemet uten resultat. På slike ting kan en forsker kaste bort mange år.
Det blir lett som å spille i lotto, så skal ikke jeg se bort fra at man kan trenge litt flaks i valgprosessen også. En positiv faktor er også trenden de siste årene til å jobbe sammen i forskningsgrupper, det gjør nok at større og bedre problemer kan utforskes.
Piet Hein sier med sine gruk noe om at man må våge å være ambisiøs:
Den hvis mål er lisågo,
er for evigt nummer to.
Men også at tøffe problemer nettopp er ... tøffe:
Problems worthy of attack,
prove their worth by hitting back.
