Det er den russiske språkprofessoren Valerij Pavlovitsj Berkov som mener at norsk er et av verdens vanskeligste språk å lære å snakke perfekt (intervju i Aftenposten for en stund siden). Grunnen er at norsk er et av de få språkene i Europa som har tonelag, noe som gjør at det nesten er umulig ikke å avsløre at du er utlending, uansett hvor riktig du snakker.
Det gjelder den lille nyanseforskjellen som er mellom ordene loven (tonelag 1) og låven (tonelag 2), lynet og lyne, bønner og bønder. Men det gjelder ikke bare slike minimale par der forskjellen i tonelag er alt som skiller, mange ord må sies med riktig tonelag eller tonem for at det skal bli riktig norsk.
Selv om tonelag kan være vanskelig å høre for noen, så kan alle se det på et plott. I signalbehandling underviser vi om slike spektrogram. Erfaringen fra forelesingene i begynnerkurset vårt er at det er stor individuell variasjon, en person som er kommet til Norge som 4-åring kan ha store problemer med å høre tonelag, mens en annen som begynte å lære norsk som tenåring kan mestre det fint.
Samme dag som jeg skrev første utkast til dette innlegget fikk Ruter kritikk for å ha feil tonelag i annonseringen av holdeplasser i Oslo, dette viser bare hvor vanskelig dette med tonem er, særlig i navn.
Men her er noen eksempler på tonelag i ord. For å lese spektrogrammene er det viktig å fokusere på den nederste kurven, altså den som viser energi i frekvensområdet mellom ca 100 og 200 Hz. Dette er grunntonen fra stemmebåndene, de andre parallelle energibåndene ved høyere frekvenser er bare harmoniske.
Det som er karakteristisk for tonemene i østnorsk er at tonelag eller tonem 1 starter lavt og stiger, mens tonelag eller tonem 2 starter starter høyt, faller og ender til slutt med å gå opp igjen.
Til slutt er et eksempel på et av de få ordene med tre forskjellige uttalemåter. Det er ordet selen, som kan bety en sel (et dyr), eller en sele, eller grunnstoffet selen (selén). Her er det både tonelagsforskjeller og trykkforskjeller. Akkurat hvordan spektrogrammet skal tolkes fonetisk for det siste ordet er jeg ikke helt sikker på, men i hvert fall ser en at tonelaget er mye mer flatt enn både i tonelag 1 og 2.
[PS. Det flate tonelaget i selén skyldes nok først og fremst setningsmelodien, se kommentarene under.]
