Etter lang tids sykeleie gir altså Sony deg opp. Du som startet en revolusjon da du gjorde det mulig å ta med musikken ut av stua. Før du kom i 1979 var det bare reiseradioen som tillot det. Men i det det siste har du skrantet. Først var det Discman, den bærbare CD-spilleren, og så var det mp3-spillerne og Ipod-ene som til slutt tok innersvingen på deg. Den digitale revolusjonen kom til deg også, med signalbehandling som en sentral komponent.
Walkman-en min på bildet var i sin tid et nøye planlagt innkjøp, med radio og oppladbart batteri. Men nå må jeg innrømme at jeg ikke har savnet deg på lenge. Et lite minne er igjen og det er at jeg noen ganger tar meg i å tenke at motoren fortsatt går rundt og sliter på båndet når jeg trykker på pause på Ipod-en.
I grunnen er jeg overrasket over at du holdt ut helt til nå. Selv om Eurovision-Lena synger om "My cassette player" så hadde du aldri din styrke i lydkvalitet - det ble for mye sus, forvrengning, dårlig diskant samt wow og flutter til det. Vi ble aldri helt fortrolige med alle de fiksene som skulle bøte på dette: Dolby, metallbånd, CrO2 osv. Du må være misunnelig på din eldre bror vinylplaten som opplever en renessanse, mens du blir forbigått. Det var ikke lydkvalitet, men bærbarhet, som var din styrke og det vil du bli husket for.
