Igjen kan vi lese i en ny undersøkelse hos mobilen.no at smarttelefonene stråler mest. Man skulle tro at markedet er delt i to: de som bare vil ha det siste og smarteste og ikke bryr seg, og de som bryr seg, men som kanskje egentlig er et mindretall.
Telefonene er klassifisert ut fra SAR-verdien (Spesifikk absorpsjonsrate) som viser den effekten som opptas i hodet ved maximum effekt ut av telefonen. Den viser telefonens evne til å styre energien mot basestasjonen og vekk fra hodet og måles ved å se på gjennomsnittsfelt over representativt vev rett ved øret. Den skal være lavest mulig, og EU og Norge har grenseverdi på 2,0 W/kg målt over 10 g vev, mens i USA har FCC (Federal Communications Commission) satt grensen på 1,6 W/kg målt over 1 g med vev. Da målingen avhenger sterkt av vevsmengden kan ikke EU- og FCC-tallene sammenlignes direkte.
Innføringen av SAR har ført til endret design. Det er blitt færre punkter med konsentert energi mot hodet (hotspots) og i noen telefoner er antennen flyttet fra øverst til nederst for å få den lenger vekk fra hodet.
Men SAR er bare én av de parametrene som teller, skjematisk kan man sette opp:
Dose = SAR · Telefontid · (Faktisk effekt i %) / (Avstand til kroppen)2
Den tid man prater i telefonen er det bare du som kan styre, og å gjøre avstanden til kroppen størst mulig oppnår man med å bruke handsfree.
Men faktisk effekt, dvs. hvor mye telefonen skrur ned utsendt effekt når det ikke er behov for den, er først og fremst avhengig av avstanden til basestasjonen, men også til en viss grad avhengig av god design. Når mottatt signal er lavt og indikatoren på telefonen bare viser én strek, må telefonen gi på ekstra for å nå fram. Men når signalet inn i telefonen er sterkt – alle streker vises i indikatoren – er det som regel greit å sende tilbake også, så telefonen kan klare seg med lav effekt. Derfor regulerer telefonen hele tiden effekten opp og ned, maksimum er 1 eller 2 W og den regulerer seg helt ned til 1% av dette. For den forsiktige er det et tips, muligens litt vanskelig å følge i praksis, bare å snakke i telefonen når indikatoren viser maksimum.
Men det er ikke til å komme forbi at noen telefoner er bedre til å skru ned effekten enn andre. TCO Development i Sverige (eid av Tjänstemännens Centralorganisation) har utviklet en TCP-verdi (Telephone Communication Power) for å angi dette. TCO er forøvrig mer forsiktige enn EU i sin anbefaling for SAR-verdien og setter grensen så lavt som 0,80 W/kg. En god telefon skal ha lav SAR-verdi og en høy TCP-verdi. Men dessverre er ikke TCP særlig anerkjent så det kan være vanskelig å finne tall for den. Nå er det i Nokia, Ericsson og de andre leverandørenes interesse at den er så høy som mulig da dette også er nøkkelen til lenger taletid på hver lading av batteriet, så et visst press for å forbedre dette er der uansett.
Etter innføringen av SAR er telefonenen blitt sikrere, men det kan fortsatt være mer å hente, det ser man av de store forskjellene mellom telefonene i markedet. Jeg tror vi allerede er kommet til det punktet der telefonene designes ut fra målemetoden for SAR. Min Iphone har antennen nederst på telefonen for å få ned SAR-verdien, men signalindikatoren kan fort falle med en strek hvis jeg, slik det er mest naturlig, holder telefonen nettopp der. Så da kjører antageligvis telefonen på med mer effekt for å trenge gjennom hånden min. Derfor kan man sette spørsmålstegn ved om dette totalt sett er så mye sikrere, og at man kan trenge mer enn SAR for å angi sikkerhet.
