Dette er en historier om to hendelser i mitt liv. De skjedde med 26 års mellomrom i to forskjellige land, men allikvel henger de to hendelsen ganske godt sammen. Historien viser også at matematiske formler plantet som algoritmer i datamaskiner brukes når moderne kunst lages.
På reise til Chamonix
Året er 1993. Det er snart sommerferie i Norge. Jeg er ikke i Norge, men i Frankrike. Jeg er på vei til Chamonix, byen der de første olympiske vinterleker ble avholdt i 1924. Jeg hadde vært i Chamonix to ganger tidligere, første gang i 1980. Andre gang jeg var der, i 1990, deltok jeg på den første konferansen om kurver og flater i denne fjellbyen i de franske alper. Jeg var nå, denne varme sommerdagen i 1993, på vei til den andre konferansen om kurver og flater i Chamonix.
Det er flere veier til Chamonix. Denne gangen reiste jeg først til Paris. Derfra tok jeg toget med retning Chamonix. I starten gikk det raskt unna til jeg kom til byen Bellegarde, men er jeg å huske. Der byttet jeg til et snirkletog som skulle frakte meg den siste biten til Chamonix. Jeg fant meg en klassisk togkupé med tre seter på hver side og et bord i midten. Det var ingen der, så jeg satte meg ved vinduet. I det jeg satte meg ned kommer en eldre herre inn. Han setter seg rett overfor meg, også han ved vinduet. Det var noe kjent med denne mannen?
På Tønsberg torg
Året er 2019. Det er sommerferie. Jeg er i Norge. Jeg er sammen med min sønn og midt første barnebarn på torget i Tønsberg. Der har den lokale kunstneren Kjetil Simonsen utstilling og utsalg. Han bor på Husøy, «min» øy utenfor Tønsberg, og han driver med det som kalles «digital art». Kjetil lager kunst ved hjelp av digitale tegneverktøy. Jeg kjøpte et bilde som nå henger i stua hos min sønn og svigerdatter, men denne historien handler om noe helt annet. Jeg oppdaget der jeg beskuet bildene på torget i Tønsberg at Kjetil hadde tatt seg et helt spesielt kunstnernavn.
Jeg spurte hvor dette navnet kom fra? Kjetil kunne fortelle at hans kunstnernavn, som jeg snart skal avsløre, var basert på navnet til de kurvene som ble brukt i det digitale tegneverktøyet han benytter når han lager kunsten. Disse kurvene var oppkalt etter en mann og det var akkurat denne mannen jeg møtte 26 år tidligere på toget til Chamonix.
Mannens navn er Pierre Bézier og de aktuelle kurvene heter selvfølgelig Bézier-kurver. Kunstnernavnet som fattet min interesse var O´Bézier. Begrunnelsen for O-en i O´Bézier husker jeg ikke, men en grunn til valget av O-en foran Bézier kan jo være at det høres fint ut!
Samtalen på toget
Jeg hadde sett bilder av mannen og kort tid etter at mannen hadde satt seg ned rett over for meg i togkupéen måtte jeg jo spørre; "Er du Pierre Bézier?". Svaret var "ja" og samtalen var i gang. Vi snakket selvfølgelig mye om de berømte Bézier-kurvene. Vi snakket også om fransk politikk og jeg husker veldig godt at jeg fikk fortalt Bézier at jeg hadde oppkalt sauebukkene hjemme på gården etter franske presidenter. Bézier lo godt av det!
Da han forsto at jeg var en del av "spline"-miljøet på Universitetet i Oslo snakket vi også om Oslo-algoritmen, som f.eks. kan brukes til å splitte én Bézier-kurve i to eller flere Bézier-kurver. Denne algoritmen finnes også i de fleste tegnesystemer, også det systemet som brukes av O´Bézier.
