For noen uker siden stilte jeg spørsmålet om den frie og uavhengige forskningen er under press. Mitt svar var et klart og tydelig JA, men at ikke alt press er usunt.
Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på mitt innlegg om presset på den frie uavhengige forskningen, som du bør lese før du leser resten av dette innlegget. I etterkant av dette innlegget har jeg også fått mange gode spørsmål og noen interessante kommentarer. Disse kan i all hovedsak sorteres i to kategorier. Den ene kategorien av spørsmål/kommentarer har handlet om forholdet mellom akademisk frihet og ytringsfrihet. Den andre kategorien av spørsmål/kommentarer har handlet om hvorvidt ulike fagområder opplever presset ulikt.
Akademisk frihet og ytringsfrihet
Ytringsfrihet er noe større og viktigere en akademisk frihet. Ytringsfrihet gjelder for alle, også for forskere i vitenskapelig stillinger. Akademisk frihet er forbeholdt ansatte i vitenskapelige stillinger og betyr at de kan utføre sin forskning på det de selv ønsker å forske på. Dette gjelder selvfølgelig innenfor visse rammer og det følger selvfølgelig et stort ansvar med denne friheten. Dersom et land (eller institusjoner) begrenser enkeltpersoners rett til å ytre seg, noe som dessverre skjer, begrenser dette også forskerens rett til å ytre seg. En presset ytringsfrihet vil derfor, i gitte tilfeller, presse den akademiske frihet. Således er det en kobling mellom ytringsfrihet og akademisk frihet. Spørsmålet er derfor i hvilken grad oppfatter forskere at deres frihet til å ytre seg begrenses? Det er kjent at dette skjer i totalitære regimer, men i hvilken grad skjer det i Norge? Det kan ikke utelukkes at det skjer, selv om jeg ikke er kjent med slike tilfeller i Norge.
Det var et bevisst valg å ikke drøfte forholdet mellom ytringsfrihet og akademisk frihet i mitt innlegg om presset på den frie og uavhengige forskningen for et par uker siden. Etter å ha tenkt litt mer på det, ser jeg nå at det burde vært med, så takk til de som har stilt spørsmålet.
Ulike fagområder, ulikt press
At ulike fagområder opplever ulikt press er rimelig opplagt, men det presset som oppleves er også en funksjon av ulike forhold. I mitt innlegg for et par uker siden omhandlet jeg dette indirekte i den forstand at vi har en endelig sum med midler som må fordeles. Det må derfor prioriteres og skal prioriteringene forholde seg til akademisk frihet må de skje gjennom åpne og inkluderende beslutningsprosesser. En vesentlig komponent knyttet til opplevd og reelt press er knyttet til et fagområdes etterspørsel i samfunnet.
I forbindelse med strategiprosessen på Universitetet i Oslo skrev jeg et debattinnlegg i Uniforum sammen med dekan Aud Tønnesen der vi formulerte følgende: «Det må etableres en bred erkjennelse av at noen svært viktige fagområder, som er nødvendig for å opprettholde bredden, i liten grad vil kunne hente ekstern finansiering. Det må derfor etableres forståelse for dette med tilhørende mekanismer som verner om disse fagene, ikke inn i evigheten, men i et perspektiv som ivaretar forskningens iboende langsiktige natur.»
De fagområdene vi her referer til finnes i hele den vitenskapelig bredde og det er rimelig klart at disse fagområdene normalt opplever et større press enn fagområder som mer direkte kan knyttes til aktuelle samfunnsoppgaver og innovasjon. Universitetene må derfor ta et særskilt ansvar for disse fagområdene.
