Vi må være tydelige på hva fri og uavhengig forskning betyr for samfunnsutviklingen, og vi må ha en sterk bevissthet rundt det ansvaret som følger med akademisk frihet.
Siden dette er et relativt langt blogginnlegg, vil jeg starte med å gi mitt korte svar på spørsmålet i tittelen. Svaret er JA! Den frie og uavhengige forskningen er under press, men ikke alt press er usunt.
Hva bruker jeg mest tid på?
Med jevne mellomrom spør jeg meg selv om hva jeg bruker mest tid på som leder ved Universitetet i Oslo (UiO)- de siste syv årene som dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. I 2015 skrev jeg noen romjulsrefleksjoner der jeg drøftet dette. Det innlegget endte opp med å handle om fri forskning og akademisk frihet. Noe av det jeg skrev i 2015 har jeg hentet frem igjen her, og svaret på hva jeg bruker mest tid på er det samme i dag som i romjula i 2015!
Jeg har noen andre oppgaver også, men som dekan bruker jeg desidert mest tid på å hegne om og dyrke den frie og uavhengige forskningen, det vil si bidra til at fri og uavhengig forskning får de beste vilkårene vi som institusjon og samfunnet forøvrig kan gi denne delen av forskningen. Andre må selvfølgelig vurdere om jeg lykkes med dette arbeidet, men hvorfor er det nødvendig å være konstant opptatt av akkurat dette?
Enkelt og vanskelig
Svaret på dette spørsmålet er både enkelt og vanskelig. Enkelt fordi historien er full av eksempler på hva denne friheten har betydd for samfunnsutvikling gjennom de siste 300 til 400 årene, og vanskelig fordi vi ikke vet hva den frie og uavhengige forskningen vil gi av ny kunnskap og erkjennelse i fremtiden.
Litt spissformulert kan vi si at når vi skal «selge» fri og uavhengig forskning til våre eiere, som i realiteten er folket, må vi argumentere for aktiviteter som vi i utgangspunktet ikke vet hva fører til! Vi vet ikke hva vi ikke vet, men vi vet at vi kommer til å lære noe nytt og viktig dersom vi dyrker de frie og uavhengige tankerekker. Når dette i tillegg skjer der det er motiverte, kunnskapshungrige studenter, som vi har mange av ved UiO, blir den samfunnsmessige gevinsten av denne friheten veldig stor.
Denne gevinsten er det tilnærmet umulig å måle, men det er også vanskelig å peke på andre kollektive investeringer som over tid har gitt større samfunnsmessige gevinster enn den frie og uavhengige forskningen.
Akademisk frihet
For noen år siden ble akademisk frihet lovfestet for personer i vitenskapelige stillinger. Jeg var og er sterk tilhenger av denne loven, men kan det faktum at dette er blitt lovfestet, bidra til økt press på den frie og uavhengige forskningen? Ligger det et lite paradoks og lurer her? Med loven i hånd kan det være fristende å lene seg tilbake og si at fri og uavhengig forskning er det samme som akademisk frihet.
Akademisk frihet og fri og uavhengig forskning henger selvfølgelig sammen, men det er i beste fall en sovepute å tenke seg at det er det samme. Fri forskning krever mer enn den tiden en person i en vitenskapelig stilling har til rådighet for sin forskning.
Den akademiske friheten har selvfølgelig noen klare rammer, for eksempel vil alle forstå at dersom man blir ansatt i en vitenskapelig stilling på ett fagområde, betyr ikke den akademiske friheten uten videre at man kan forske på helt andre fagområder og langt vekk fra det området man er ansatt for å forske på. Det betyr ikke at forskere ikke kan skifte fagfelt, men at det hviler et betydelig ansvar på hvordan forskeren forvalter sin (akademiske) frihet.
En annen viktig årsak til at friheten må forvaltes med omhu, er at alle vitenskapelig ansatte deltar i utdanning og undervisning. Koblingen mellom forskning og utdanning er særlig viktig ved forskningsintensive universiteter som UiO.
En særdeles viktig grunn til å hegne om den frie og uavhengige forskningen, herunder være sterk tilhenger av akademisk frihet, er selvfølgelig at denne friheten, forvaltet forsvarlig, bidrar til å styrke og utvikle demokratiet. Fri kunnskapsdannelse er avgjørende for å sikre en inkluderende, bærekraftig og demokratisk samfunnsutvikling.
Et selvpålagt, utilsiktet press?
Når kvalitet i forskning skal måles, brukes kvantitative mål som antall publiseringer, helst i de riktige tidsskriftene, og hvor mye disse publiseringene blir sitert av andre forskere. Dette gir selvfølgelig ikke hele kvalitetsbildet, men disse målingene fremstår som viktige, og de brukes når forskere søker stillinger og når de søker prosjekter.
Kan det være slik at forskere, mer eller mindre bevisst, velger å forske på områder der det er lettere å publisere mange artikler? Kan det være slik at forskere velger å forske på områder der det er mange forskere - som i sin tur øker sannsynligheten for å bli sitert av flere? Hvordan vil unge forskere prioritere sin forskningstid for å øke sannsynligheten for fremtidig suksess når de skal søke stillinger, skal søke opprykk eller få tilslag på søknader? Bidrar det globale meritteringssystemet for forskning til økt press på den frie og uavhengige forskningen? Svaret er ikke opplagt, men det kan ikke utelukkes at forskningen konserveres og at nye, spenstige ideer formet i den frie forskningsverdenen legges til side til fordel for forskning på veletablerte områder.
Betydningen av infrastruktur er stor og økende
Fri og uavhengig forskning i hele den vitenskapelige bredde krever driftsmidler, egnede lokaler, laboratorier og vitenskapelig utstyr. På noen områder er det nødvendig med laboratorier og infrastruktur som krever meget store investeringer i tillegg til den tiden forskere har tilgjengelig. Gjennom investering og omfattende samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, må vi sørge for at våre forskere faktisk får gjort den frie og uavhengige forskningen – at de får anledning til å dyrke den viktige akademiske friheten til beste for samfunnsutviklingen.
Investeringer i vitenskapelig utstyr og drift av dette utstyret har vært viktig i hele forskningens historie, og det blir enda viktigere i fremtiden. Vi står overfor krevende utfordringer i årene som kommer. Disse utfordringene må løses for at den frie og uavhengige forskningen skal kunne blomstre på viktige områder for samfunnsutviklingen, ikke minst det å forstå og løse klimautfordringene.
Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt
Flommen av ideer og prioriteringer
Vi er i en bransje der flommen av gode ideer langt overstiger det vi har ressurser til å satse på, og således dukker den store lederoppgaven opp. Det blir nødvendig å prioritere, kort og godt fordi vi råder over en endelig sum penger. Oppgaven blir derfor å sørge for at flest mulig, helst alle forskere, har den friheten som er nødvendig for, i et langsiktig perspektiv, å gjennomføre grunnleggende langsiktig forskning til det beste for samfunnsutviklingen.
I dette bildet oppstår både et reelt og et følt press på den frie og uavhengige forskningen. Dette er et press som må håndteres gjennom forutsigbare og inkluderende beslutningsprosesser. Dette presset er i dag på et håndterbart nivå, men skulle myndighetene finne på å redusere sine direkte bevilgninger til de forskningsintensive universitetene, vil vi nokså raskt havne i tilstander som kan være direkte skadelige for kunnskapsutviklingen i Norge.
I Norge kan vi få til mye dersom myndighetene etablerer et fornuftig skille mellom forskningsintensive og utdanningsintensive universiteter. Begge universitetstypene er viktige, men uten et klart og tydelig skille i hvordan disse to universitetstypene finansieres, er jeg redd for at den frie og uavhengige forskningen i Norge vil forvitre. Dette er både trist og alvorlig!
Et sammensatt finansieringsbilde og hardt konkurranseklima
Over tid har alle land, inkludert Norge, utviklet et slags to-kanal-system for finansiering av forskning. Den ene kanalen er de direkte bevilgningene til universitetene. Den andre kanalen er de konkurranseutsatte midlene som i Norge i all hovedsak deles ut av Norges forskningsråd og EU. Noen land, som for eksempel Sverige og Danmark, har i tillegg private "forskningsråd" som støtter grunnleggende, langsiktig forskning.
Det hadde vært fint om vi fikk et slikt privat "forskningsråd" også i Norge, men foreløpig er det kun noen enkeltpersoner og noen store bedrifter som bruker egne ressurser på grunnleggende, langsiktig forskning i Norge.
Norges forskningsråd og EU har åpne konkurransearenaer som tildeler forskningsmidler kun etter vitenskapelige kvalitetskriterier. De viktigste i Norges forskningsråd er FRIPRO, SFF-ordningen og Infrastruktur-programmet, men det finnes også andre virkemidler i Norges forskningsråd som støtter grunnleggende, langsiktig forskning. I EU er det særlig ERC-ordningen som er viktig for grunnforskningsmiljøene, men også i EU finnes det andre virkemidler som understøtter grunnleggende, langsiktig forskning.
En svært liten andel av søknadene til de frie og åpne arenaene blir innvilget. Er det slik at denne særdeles tøffe konkurransen påfører den frie og uavhengige forskning et uheldig press? Svaret på dette spørsmålet er etter mitt skjønn et rimelig klart JA, men det er vanskelig å finne en god løsning som ikke innebærer at samfunnet må bruke mer penger på disse arenaene. At samfunnet vil bruke særlig mye mer ressurser på disse arenaene, er også lite sannsynlig, så vi må lete etter andre løsninger. Hva disse løsningene kan være, er i seg selv en stor diskusjon.
Blir det for mye U i forhold til F?
Bevilgningene til grunnleggende, langsiktig forskning fra virkemiddelapparatet har økt jevnt siste 20-30 årene, men satsingen har ikke økt i samme takt som de totale bevilgningene til forskning og utvikling (FoU). Er det blitt for mye U og for lite F i den samlede FoU-satsing i Norge? Jeg tror det!
Mye tyder også på at veksten har stoppet opp, noe jeg oppfatter som villet politikk i Norge og i de fleste land vi sammenligner oss med. Dersom U-andelen øker ytterligere, blir det mindre til F-andelen, og som en konsekvens av det mindre til den frie og uavhengige forskningen. På lang sikt kan en slik utvikling, som absolutt er sannsynlig, få alvorlige konsekvenser. Det må derfor argumenteres hardere for at F-delen bør opprettholdes og helst økes. Dette presset på forskningen er ikke veldig tydelig ennå, men mange signaler, ikke minst fra EU, gir grunn til bekymring.
Hvor bør grunnforskningen foregå?
Det finnes noen viktige unntak, men den frie og uavhengige forskningen foregår i all hovedsak ved forskningsintensive universiteter. Årsaken til at mange opplever at den er presset, er at relativt store investeringer i grunnleggende, langsiktig forskning havner utenfor universitetene. Dette har skjedd på mange områder, men har trolig skjedd i større omfang på områder der forskningen har krevd investeringer i tung infrastruktur.
Det er etter mitt skjønn avgjørende at forskningsintensive universiteter både tar og får en mer aktiv rolle når store investeringer i vitenskapelig utstyr skal gjennomføres i årene som kommer. Dette er særlig viktig for å få involvert flere studenter direkte i forskningsaktiviteter som er avhengig av disse infrastrukturene.
En annen og kanskje større bekymring er når langsiktige forskningsinvesteringer kanaliseres vekk fra miljøer som driver forskningsbasert utdanning. Dette er grunnleggende galt, og hovedbegrunnelsen for at dette er galt er at forskningsbasert utdanning og veiledning av kandidater er den desidert mest betydningsfulle kanalen for transport av forskningsresultater til samfunnet. Det viktige er at tilstrekkelig mange engasjerte studenter på alle nivåer (bachelor, master og PhD) eksponeres for de beste forskerne vi har, særlig de miljøene som har volum og tyngde til å konkurrere i toppsjiktet på den internasjonale forskningsarenaen. Jeg håper myndighetene ser dette før det er for sent. Hvis ikke, kan Norge stå uten forskningsintensive universiteter om 50 år. Vil vi det?
Det er mulig, men vi har det ikke?
Det er viktig å ta med seg at det svært ofte er sammenfall mellom fri og uavhengig forskning og utfordringer som må løses for å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser, enten disse skal utvikles i næringslivet eller i offentlig sektor. Vi har flere eksempler der forskere samtidig publiserer i noen av verdens mest renommerte tidsskrifter og med de samme forskningsresultatene bidrar med innovasjoner i næringsliv eller offentlig sektor.
For et forskningsintensivt universitet bør dette være normen for samarbeid med bedrifter og enheter i offentlig sektor. Spørsmålet er om Norge (eller EU eller andre) har virkemidler som reelt sett understøtter denne type samarbeid. Jeg tror ikke det, men det er heller ikke trivielt å konstruere et slikt virkemiddel. At vi ikke har slike virkemidler, kan være en viktig grunn til at stadig flere forskere opplever at den frie og uavhengige forskningen presses ut når det er snakk om samarbeid med bedrifter og enheter i offentlig sektor. Det er i beste fall uheldig! SFI-ordningen er et godt forsøk på å løse dette, men er denne ordningen løsningen? Fra mitt ståsted ser det ikke slik ut.
En liten oppsummering
Det er vanskelig å være bastant, men min konklusjon er at den frie og uavhengige forskningen er under press og at presset gradvis øker. Noe av presset har vi godt av, men noe av det synes å kunne bli skadelig og på sikt bli svært alvorlig for kunnskapsutviklingen i Norge. Universitets- og høyskolesektoren trenger en finansieringsmodell som dyrker den frie og uavhengige forskningen.
Videre må vi sørge for at den frie og uavhengige forskningen i all hovedsak skjer i miljøer som leverer forskningsresultater på høyt internasjonalt nivå og i miljøer som er robuste nok til å utvikle og forvalte dette ansvaret i et langsiktig perspektiv. Virkemiddelapparatet, særlig Norges forskningsråd og EU, må søke å finne virkemidler der arbeidslivet i større grad enn i dag motiveres til å koble seg til miljøer som driver fri og uavhengig forskning. Her finnes et stort, uutnyttet potensial.
Selv om presset på den frie og uavhengige forskningen har økt og faresignalene etter hvert er blitt ganske tydelige, står akademisk frihet og fri og uavhengig forskning sterkt i Norge. Det er et godt utgangspunkt for videre debatt. Målet må være å finne de gode løsningene for Norge og for verden.
