Denne innlegget, i en litt forkortet utgave, sto på trykk i Dagens næringsliv onsdag 7. mai 2014. Artikkelen er skrevet sammen med Svein Stølen.
Dagens finansieringsmodell for forskning og høyere utdanning kveler kvalitetsarbeidet i sektoren. Nå må vi få en modell som belønner internasjonal konkurransekraft. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserte i januar en 7-punkts plan for heving av kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning. Som en del av dette arbeidet har han nå nedsatt et utvalg som skal se på finansieringsmodellen for universitets- og høyskolesektoren. Det er et flott initiativ og det er på høy tid. Det er mange uheldige trekk med dagens finansieringsmodell, men la oss trekke frem tre forhold;
- Den er så tungt basert på historiske og kvantitative parametere, de såkalte tellekantene, at det er økonomisk lønnsomt å prioritere fag det er billig å undervise og å redusere kvalitetskravene vi stiller til studentene.
- Den har skapt så mye kryssubsidiering at det er tilnærmet umulig å vite hva det koster å drive ulike deler av forsknings- og utdanningssystemet. Fag med mange studenter og som er billige å undervise subsidierer fag med færre studenter og som er krevende å undervise. Sterke krav til egenandeler i eksterne forskningsprosjekter impliserer at suksess i forskning truer ressursene til undervisning.
- Den tar ikke hensyn til behovet for investeringer i og drift av kostbar infrastruktur som på viktige områder, særlig innen realfagene, har medført en teoretisering av utdanningen på bekostning av viktig eksperimentell virksomhet, feltarbeid og laboratorievirksomhet.
Årsaken til dette er sammensatt, men hovedårsaken er at finansieringsmodellen er tilbakeskuende. Den baseres i stor utstrekning på hva som har skjedd og er i mindre grad basert på hva samfunnet har behov for i fremtiden. En uønsket effekt er for eksempel at 19-åringenes studievalg i for stor utstrekning har bidratt til dimensjoneringen av forskningen. Hva er så løsningen? Først og fremst må finansieringsmodellen konstrueres slik at den fremmer kvalitet fremfor kvantitet. Dette betyr at betydningen av tellekantene må reduseres kraftig. Skal man fortsette med en felles finansieringsmodell for hele sektoren må det innføres strategiske komponenter i finansieringsmodellen som premierer institusjoner som har styrke til å konkurrere i toppen på den internasjonale arena. Dette krever jevnlig evaluering av institusjonene opp mot institusjoner i utlandet. En enklere løsning, som trolig ikke er spiselig i Norge, er at Regjeringen plukker ut noen universiteter som får større handlingsrom. Et slikt handlingsrom må særlig knyttes til talentutvikling og utvikling av forskningsmiljøer i verdenstoppen. For det andre må finansieringsmodellen åpne for en klarere styring av studieplasser i forhold til samfunnets behov. Dagens modell gir lite rom for dette og løsningen ligger i å redusere betydningen av studieplasser i finansieringsmodellen som i sin tur gir institusjonene større frihet og fleksibilitet. På den måten kan det stilles høyere krav ved inntak av studenter uten at det går på bekostning av finansieringen. For det tredje må finansieringsmodellen i større grad differensiere mellom fag. Behovet for utstyr og moderne laboratorier inkludert teknisk personale vil innen medisin/helsefag, naturvitenskap og teknologi øke kraftig i årene som kommer. Ikke minst vil driftskostnadene være krevende. Infrastruktur og fysiske læringsomgivelser må kontinuerlig holdes på et høyt internasjonalt nivå. Dersom en ny finansieringsmodell ikke tar høyde for dette vil vi oppleve en uheldig og overdrevet teoretisering av disse fagene. I dette bildet må det også legges bedre til rette for tverrfaglige utdanningsløp som dagens finansieringsmodell hindrer fordi det ikke er ”lønnsomt”. Det er ingen triviell oppgave å lage en ny finansieringsmodell for forskning og høyere utdanning. Vi har heller ingen eksakt oppskrift for dette, men den viktigste oppgaven for det nye utvalget må være å finne ut hva det reelt koster å utdanne morgendagens arbeidskraft, og ikke minst ta hensyn til kostnadene i utstyrskrevende utdanninger av stor samfunnsmessig betydning. En ting er vi imidlertid helt sikre på og det er at dagens finansieringsmodell er et dårlig utgangspunkt for å lage en ny!
