Realfagsparadokset

(Denne artikkelen sto på trykk i Dagens næringsliv den 18. desember 2012.) Av Dekan Knut Fægri og instituttleder Morten Dæhlen, Det Matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Etterspørselen etter arbeidskraft med naturvitenskapelig og teknologisk skolering er stor, likevel velger altfor mange elever vekk realfag. Hvorfor er det slik? Det er et paradoks at realfagene har store rekrutteringsutfordringer i Norge. I utgangspunktet skulle man tro at høy etterspørsel, store valgmuligheter og høy lønn ville stimulere ungdom til å satse på realfag. Mye tyder på at denne erkjennelsen, i beste fall, har marginal innvirkning på valgene som tas. Vi vil at unge mennesker skal velge sin utdanning på fritt grunnlag, men blir bekymret fordi vi hele tiden møter flinke ungdommer med brilliante realfagshoder som av en eller annen grunn velger å studere noe helt annet. Det må de få lov til. Vår bekymring er at valgene de tar i skolen bygger på svakt eller feilaktig grunnlag. Selvrealisering med realfag? Mange tror at realfag er et område der de ikke kan "realisere seg selv".  Å tilbakevise denne grunnleggende misforståelsen er en av de mest krevende utfordringene realfagskulturen står overfor. Vi som driver høyere realfagsutdanning tar vår del av ansvaret for at denne oppfatningen dessverre har festet seg, men andre trender i samfunnet bidrar også kraftig til et skjevt bilde av realfagene. Vi lever i et rikt land der toneangivende institusjoner og tilnærmet alle politikere er mer opptatt av å vedlikeholde velferdsstaten fremfor å utvikle den. Konkurransekraft og bærekraftig samfunnsutvikling kan over tid bare oppnås gjennom utvikling av nye produkter og løsninger. Her er realfags- og ingeniørkompetanse helt avgjørende. NHO foreslår økt stipend til de som velger å ta høyere utdanning innen realfag. Dette er et interessant forslag, men ikke tilstrekkelig. 19-åringene bestemmer. Norge har, i motsetning til mange andre land, i stor grad overlatt dimensjoneringen av utdanningen de siste 20-30 årene til "markedet", dvs. myndighetene prioriterer de utdanninger der etterspørselen i ungdomsmassen er størst. Litt spissformulert har vi latt 19-åringene bestemme hvordan vi fordeler utdanningsressursene mellom ulike fagfelt. Denne måten å dimensjonere på får særlig store og langsiktige konsekvenser i perioder når ungdomskullene er i vekst, slik vi hadde på slutten av 1980-tallet, og har i dag. Dette peker mot "vedlikehold" fremfor en offensiv og målrettet utdanningspolitikk rettet mot de store samfunnsutfordringene. I tillegg har myndighetene valgt å prioritere billige utdanninger fremfor mer kostbare utdanningsløp. En realfagsutdanning er relativt sett mer kostbar, noe som primært skyldes behov for investeringer i utstyr, lokaler og andre infrastrukturtiltak for å få til forsvarlige utdanningsløp.  De som søker utdanning i dag forventer oppdaterte lokaler, tidsriktig utstyr og gode veiledere. Ressurser til realfagsutdanning signaliserer satsing; nedslitte undervisningslokaler og manglende utstyr gir et helt annet signal. Entusiastiske realfagslærere. Mangelen på gode realfagslærere blir mer og mer kritisk. Norge er avhengig av kunnskapsrike realfagslærere som på en entusiastisk måte bringer elevene inn i fagene.  Populærvitenskap og TV-programmer er av verdi men har erfaringsmessig begrenset gjennomslagskraft. Vi vet fra samtaler med studenter at inspirerende lærere ofte er grunnen til at unge mennesker velger realfag. Ett tiltak for å få flere slike lærere er å heve statusen til læreryrket der bl.a. differensiert lønn har vært nevnt. Vi tror det er enda viktigere å fange opp lærertalentene i de store realfagsmiljøene. Vi har arbeidet i ett av disse miljøene i mange år og ser disse talentene hver dag. Dette er ungdom med mye kunnskap om sitt fag, de er entusiastiske, inkluderende, og de har formidlingsevner på høyt nivå. Slike talent havner nesten uten unntak i næringslivet. En nasjonal realfagsdugnad. Vi bidrar gjerne til å stimulere flere av de riktige realfagstudentene til å bli lærere. Dessverre er rammene rundt lektorutdanning lagt slik at de virker avskrekkende på så vel læringsmiljø som studenter.  Særlig forslaget til ny rammeplan for lektorutdanningen opererer med praksiskrav som ikke lar seg fase inn i en forsvarlig realfagsutdanning. Vi savner en satsing som i stedet for å oppfylle lange lister av fagpedagogiske kriterier tar utgangspunkt i den faglige styrken og gleden, samt den naturlige formidlingsevnen hos disse studentene. Dette er det mulig å få til hvis myndighetene vil.  Vi vil!