Forskere og tidsbruk

Cathrine Egeland og Ann Cecilie Bergene ved Arbeidsforskningsinstituttet publiserte for få dager siden rapporten "Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren". Dette er et godt stykke arbeid med mange interessante målinger og observasjoner, selv om hovedobservasjonene på ingen måte er overraskende eller nye, dvs. at forskere  jobber mye (i gjennomsnitt 47.6 timer i uka) og at forskerne savner "sammenhengende tid til forskning". Både Paul Chaffey og Norges Forskningsråd kommenterer rapporten med den smått tendensiøse tittelen "Universitetsforskere arbeider ikke mer enn før/tidligere", mens rapporten faktisk sier at forskere arbeider like mye i 2010 som i 2000. Også statsråd Tora Aasland kommenterer rapporten på sin blogg. Hun trekker frem tre paradokser om forskernes arbeidstid. Jeg vil særlig knytte et par kommentarer til det Tora Aasland kaller "byråkratiparadokset", som kan beskrives som følger: Rapporten sier at den tiden forskeren bruker til administrasjon (eller byråkratisk arbeid) har gått ned fra 17 til 12%, mens forskeren rapporterer at han/hun føler at den administrative byrden har økt! Dette kan selvfølgelig presenteres som et paradoks, men det har en ganske grei forklaring. Forklaringen kan knyttes til forskningens natur og behovet for sammenhengende tid til fordyping for å kunne utføre godt forskningsarbeid. Dersom administrative oppgaver spres utover i tid, f.eks. må gjøres hver dag og flere ganger om dagen, gir dette brudd i forskningsarbeidet. Mange av avbrytelsene kommer i tillegg uanmeldt, noe som øker følelsen av å bli forstyrret. Rapporten sier at forskere brukere 12% av arbeidstiden til administrasjon i 2010 mot 17% i 2000. Grunnen til denne reduksjonen er trolig at administrative oppgaver over de siste årene har blitt flyttet fra forskere til administrativt ansatte. Det må imidlertid legges til at det samlede byråkratiske trykket fra myndigheten har økt, noe også Tora Aasland er inne på. Dette trykket er i omfang tatt av administrativt ansatte og ikke forskere, men konsekvensen av denne byråkratiseringen er trolig også at forskerne oftere må forholde seg til administrative oppgaver selv om den samlede administrative tidsbruken hos forskerne har gått ned. 12% av en normal arbeidsuke på 40 timer er i underkant av 5 timer. Når disse 5 timene spres utover hele uka føles det administrative trykket større enn hvis hele den administrative jobben f.eks. faller på én dag i uka. En effekt som forsterker følelsen av å bli forstyrret er at det er vanskelig å komme i gang med forskningen etter et avbrudd. Dette gjelder selvfølgelig alle jobber som krever dyp konsentrasjon. For en tid tilbake hadde jeg en samtale med en kjent norsk krimforfatter om dette tema. Hun fortalte at når hun skrev kunne hun ikke forstyrres fordi hun falt ut av både tanke- og skrivemodus, og at det tok veldig lang tid å komme i gang igjen etter en avbrytelse. Selv det å måtte sove kunne være en forstyrrelse! Jeg vet, av egen erfaring, at forskere også kan oppleve at helt nødvendige behov som mat og søvn forstyrrer forskningsarbeidet.