Statsminister Jens Stoltenberg og IT-statsråd Rigmor Aasrud presenterte i dag Regjeringens ambisjoner og planer for å realisere en fulldigitalisering av den samlede kommunikasjon mellom befolkningen og offentlige etater. Regjeringens digitaliseringsprogram ligger på Fornyings- og administrasjons- departementets (FAD) hjemmeside, og kommentarer til programmet kan leses i den digitale pressen, bl.a. i Aftenposten og Computerworld. Det er fullt mulig å gjennomføre Regjeringens digitaliseringsprogram, og beslutning om at programmet skal realiseres er riktig. Selv om en gjennomføring vil kreve store investeringer og at den samlede prislappen vil være ukjent i lang tid fremover, vil en realisering av programmet være en meget god investering dersom utviklingen og innføringen av de ulike komponentene i programmet gjøres riktig. Jeg har imidlertid én stor bekymring og én viktig anbefaling til Regjeringen når de nå skal realisere et godt, men svært krevende og ikke minst ambisiøst program. Bekymringen er ikke nødvendigvis knyttet til at Regjeringen vil bruke Altinn som utgangspunkt for å bygge en grunnmur for befolkningens kommunikasjon med offentlige etater. Jeg tror det kan være et godt valg, til tross for de problemene vi har opplevd med Altinn i løpet av de siste månedene. Bruk av Altinn som utgangspunkt betyr imidlertid at Altinn må videreutvikles og at man må søke en grunnmur som reduserer den kompleksiteten som vil måtte oppstå i et system av den dimensjon man her snakker om. Bruksvolumet for et slik system blir enormt og man må trolig, både teknisk og organisatorisk, finne løsninger der oppgaver distribueres mellom relativt frittstående systemer, som igjen betyr at man må være nøye med hvordan og i hvilken grad systemer og data integreres. Hovedutfordringen, eller den ene bekymringen jeg nevnte over, handler om mangelen på IKT-kompetanse i Norge - en mangel som i all hovedsak skyldes underinvesteringer i kompetanseutvikling innen IKT-feltet gjennom mange år. (IKT-feltet inkluderer her utvalgte tverrfaglig IKT-områder.) Dette gjelder på alle nivåer fra grunnskolen til høyere utdanning. Jeg har utdypet og begrunnet dette ved flere anledninger tidligere. I forhold til realiseringen av Regjeringens digitaliseringsprogram er det grunnlag for å tro at denne kompetansemangelen vi komme til uttrykk på forskjellige vis. Følgende er noen hovedområder:
- Etterspørselen etter mennesker med utviklerkompetanse innen IKT-feltet har vært, er og vil være betydelig høyere enn hva som er tilgjengelig av slik kompetanse. Vil en realisering av komponentene i Regjeringens digitaliseringsprogram kunne trekke på tilstrekkelig utviklerkompetanse av høy kvalitet? Med mindre Norge investerer mer i IKT-utdanning på læresteder som tilbyr utdanning på høyt internasjonalt nivå vil dette i beste fall bli meget vanskelig. Noe utviklerkompetanse kan kjøpes i utlandet, men det er dessverre en illusjon å tro at "outsourcing" løser denne utfordringen.
- Enda mer kritisk enn tilgangen på utviklerkompetanse er tilgangen på innkjøpskompetanse, særlig i offentlig forvaltning. Løsningene som skal realisere Regjeringens digitaliseringsprogram krever innkjøpskompetanse som overskuer den tekniske, organisatoriske og bruksmessige kompleksitet som ligger i utvikling og bruk av store distribuerte IKT-systemer. Vil en realisering av komponentene i Regjeringens digitaliseringsprogram kunne trekke på tilstrekkelig innkjøpskompetanse av høy kvalitet? Svaret på dette er et definivt NEI, og her er det nødvendig både med strakstiltak og tiltak som utvikler denne kompetansen i et mer langsiktig perspektiv. Denne kompetansen kan i liten grad kjøpes. Utdanningsinstitusjonene må også ta et ansvar for dette.
- Ambisjonen er at alle borgere av Norge skal ha sin egen digitale postkasse og ha tilgang til alle nødvendige funksjoner fra alle relevante offentlige etater. På den ene siden betyr dette at hele befolkningen må inneha tilstrekkelig med digital kompetanse, mens man på den andre siden må sørge for at systemene i størst mulig grad er universelt utformet. Digital kompetanse i denne sammenheng må, i tillegg til å være ren brukskompetanse, også inneholde elementer av forståelse av hvordan systemene virker. Dette er trolig nødvendig for at systemene over tid vil bli brukt etter hensikten. I og med at denne type systemer ikke vil kunne dekke absolutt alle, vil det også være nødvendig å finne ut hva universell utforming må være i denne sammenheng.
Løsningen på disse utfordringene, og en rekke andre utfordringer som handler om konkurransekraft og en bærekraftig samfunnsutvikling, er økt satsing på kompetanseutvikling innen IKT-feltet i hele utdanningsapparatet. Den ene anbefalingen jeg nevnte innledningsvis er kort og enkel: Regjeringens digitaliseringsprogram - PÅ NETT MED INNBYGGERNE - bør ha et eget følgeforskningsprosjekt som skal gi tekniske, organisatoriske og bruksmessige råd til de som står ansvarlig, både for helheten i utviklingen av løsningene og i forhold til utvikling av enkeltkomponenter om tilsammen skal bli en helhet. Regjeringen bør derfor invitere 4-5 av Norges beste forskere på området til å beskrive et slikt prosjekt. I den grad man kan gi garantier knyttet til forskning kan jeg garantere at en investering i et slikt prosjekt vil gi god avkastning i form av mer robuste og brukervennlige systemer!
