National Geographic er en kanal du ender opp på hver gang du ikke finner noe interessant å se på TV-en. En visuell reise fra fabelaktige fjellandskap til rolige
havbunner får skuldrene til å senke seg. En stor hval glir fredelig over skjermen. Med tanke på størrelsen på disse skapningene, og det faktum at alle celler har potensial til å bli kreftceller, kan man ikke unngå å lure på om hvaler har en høyere risiko for å utvikle kreft.
Petos paradoks
Alle dyr består av celler, og alle celler har et potensiale til å utvikle seg til en kreftcelle. Generelt er cellene til ulike dyr like store. Cellene til en mus er like store som våre, de består bare av færre celler totalt og har en kortere levetid. Færre celler og kortere levetid betyr at det er lavere sjanse for at cellene muterer, eller i minste burde det bety det. Mennesker lever omtrent 50 ganger lenger og har 3000 ganger flere celler enn mus, men kreftfrekvensen er i utgangspunktet den samme hos mennesker og mus. Blåhvalen med rundt 3000 ganger flere celler enn mennesker ser ikke ut til å få kreft i det hele tatt. Dette er Petos paradoks, den forvirrende erkjennelsen at store dyr har mye mindre kreft enn de burde. Men hvorfor er det slik?
Tiltalende teori
Forskere har en spennende teori som kan forklare Petos paradoks. Hypertumorer – oppkalt etter hyperparasitter: parasittenes parasitter. Hypertumorer er tumorens tumorer. Kreft kan betraktes som et sammenbrudd i samarbeidet, for normalt jobber celler sammen for å danne strukturer som organer, vev eller elementer i immunsystemet. Kreftceller, derimot, er egoistiske og fungerer kun for sin egen kortsiktige fordel. Hvis de lykkes, danner de tumorer; enorme kreftkollektiver som kan være svært vanskelige å drepe.
Knapp kapasitet
Å lage en tumor er imidlertid hardt arbeid. Millioner eller milliarder av kreftceller formerer seg raskt, noe som krever mange ressurser og energi. Mengden næringsstoffer de kan stjele fra kroppen blir den begrensende faktoren for vekst. Tumorcellene vil lure kroppen til å bygge nye blodårer direkte til tumoren, for å mate veksten som dreper den. Og her kan kreftcellenes natur bli deres egen undergang.
Fellesskapet faller
Kreftceller er iboende ustabile og kan derfor fortsette å mutere. Noen av dem raskere enn vennene sine. Hvis de gjør dette en stund, kan på et tidspunkt en av kopiene av kopiene av den originale kreftcellen plutselig tenke på seg selv som et individ igjen og slutte å samarbeide. Hvilket betyr, akkurat som for resten av kroppen, at den opprinnelige tumoren plutselig blir en fiende som kjemper om de samme knappe næringsstoffene og ressursene. Så de nylig muterte cellene kan skape en hypertumor. I stedet for å hjelpe, kutter de blodtilførselen til sine tidligere kompiser, som vil sulte og drepe de opprinnelige kreftcellene. Kreft dreper kreft. Denne prosessen kan gjentas om og om igjen, og dette kan forhindre at kreft blir et problem for en stor organisme.
Gode gener
Det er andre foreslåtte løsninger på Petos paradoks, for eksempel flere gener som hemmer feilvekst, forskjellige metabolske hastigheter eller annen cellulær arkitektur. Akkurat nå vet vi rett og slett ikke. Å finne ut hvorfor store dyr er så motstandsdyktige mot en av de mest dødelige sykdommene vi kjenner til, kan åpne veien til nye terapier og behandlinger. Kreft har alltid vært en utfordring. I dag begynner vi endelig å forstå det bedre, og svaret ligger kanskje i genene til hvalen.
