I all hovedsak, så blir vi syke når kroppen ikke får gjort den jobben den skal gjøre med å holde oss friske. Da vi er slitne, har lite energi, trenger hvile.
Vi er sårbare for sykdom og infeksjon. Inntrengerne er kommet inn i kroppen. Disse ubudne gjestene er bakterier og virus.
Immunsystemet, som vanligvis holder oss friske, er blitt overbelastet. De små brannene vi vanligvis slukker daglig er blitt til en stor inferno, noe ala skogbranner i California.
Det kan ofte være en kombinasjon av lite søvn, lite mat og mye stress. Litt som når sjefen ber deg jobbe overtid den sjette uka på rad. Og du skulle helst hatt tre uker i senga med Foodora på døra og Netflix på skjermen.
Immunsystemet er vårt forsvar mot inntrengere, som bakterier og virus. Dessuten er immunsystemet en viktig del av opprydning- og vedlikeholdsarbeidet som er en nødvendighet i kroppen.
Immunsystemet er et stort koordinert nettverk av forskjellige spesialiserte soldater. Elitesoldatene er lymfocyttene - hvite blodceller. Disse patruljerer blodbanen konstant på utkikk etter mistenksomme inntrengere eller gamle, falleferdige og dysfunksjonelle celler som skal ryddes opp.
Lymfocyttene er delt opp i en B-gjeng og en T-gjeng. De som tilhører B-gjengen, fører en kjemisk krigføring. De lager antistoffer.
Disse antistoffene er som Post-It lapper som klistrer seg fast på inntrengere eller gamle celler og markerer de for ødeleggelse av andre celler i immunsystemet.
Når antistoffene finner en inntrenger, som et virus eller en bakterie, fester det seg på utsiden av disse virusene og bakteriene. På utsiden av alle celler finnes det proteiner. Antistoffene binder til disse proteinene, og er veldig kresne med tanke på hvor de vil feste seg. De gjenkjenner kun det spesifikke proteinet som det er ment til å feste seg til.
Forskere har funnet ut at dette er noe vi kan utnytte. Med hjelp av moderne teknologi, har forskerne klart å lage det som kalles monoklonale antistoffer. Disse antistoffene kan da utvikles til å binde seg til spesifikke proteiner. Dette gjør det mulig for eksempel å markere en streptokokk-bakterie for ødeleggelse, hindre at et Corona-virus klarer å komme seg inn i kroppen eller til og med levere små mengder med giftige stoffer til en kreftcelle, slik at den ødelegges.
Kanskje det aller viktigste og mest spennende bruksområdet for monoklonale antistoffer er alle sykdommer der kroppen angriper seg selv, slik som autoimmune sykdommer, eller der akkumulering av skade og mangel på opprydding over tid fører til sykdom.
Ved en god del av disse autoimmune sykdommene, skilles proteiner fra vårt eget immunforsvar og fører til ødeleggelse av vår egen kropp. Monoklonale antistoffer kan da brukes til å bryte ned og hindre effekten av vårt eget immunforsvar.
Ved noen av disse autoimmune sykdommene, skilles et protein som heter TNF-a ut av kroppen. Dette fører til betennelsesreaksjoner og girer opp immunforsvaret til å angripe egen kropp. Nå finnes det monoklonale antistoffer som binder seg til TNF-a og hindrer at immunforsvaret går løs på egen kropp.
Dessverre er det enda litt tidlig å rope hurra. Det gjenstår mange utfordringer før designet av disse antistoffene er helt idiotsikkert. Men potensialet, det er der. Det er ikke umulig å tenke seg at ved bruk av denne typen medisin, så kan vi endelig finne en kur mot en helt haug med sykdommer som har plaget oss i alle tider.
