Forestill deg at du har vært gift i 20 år med den store kjærligheten, den personen du ventet på. Ektefellen din er omtenksom, tar vare på deg, tar bort alt som er vondt. Alt gir mening med dem.
En dag sier din kjære at dere må snakke og at det er alvorlig. Å nei, har det skjedd noe, tenker du. «Du, jeg er egentlig en robot. Jeg ble programmert til å elske deg.» Oi, da. Kan et slikt scenario i det hele tatt finne sted?
Kjærlighetens gåte
For å forstå om maskiner kan elske, må vi først forstå hva kjærlighet er. Psykologer og biologer mener det er en kombinasjon av tilknytning, sosiale bånd og libido. Kjærlighet oppstår som følge av at mennesket ønsker seg nærkontakt med andre rundt seg.
Det er følelser og tanker, samt sanser og hormoner som påvirker kjærligheten vi opplever. Dermed er det ikke tilstrekkelig at maskinen opererer gjennom et kamera, en mikrofon og en skjerm, for kjærlighet oppleves ikke på samme måte uten en kropp.
Følelsene og tankene våre utfoldes raskt og av seg selv. Vi kan ikke alltid styre hva vi føler og tenker til enhver tid. Dette er ganske krevende for kunstig intelligens, som er programmert etter forutsigbare og stabile mønstre. Likevel finnes det forskning som viser at måten vi uttrykker følelsene og tankene våre på er noe vi til en viss grad lærer av andre mennesker rundt oss. På samme måte kan vi lære opp roboter til å føle og tenke.
Lære opp maskiner til å elske
Fremfor å instruere maskiner til å elske, prøver forskere å bygge maskiner som lærer og utvikler seg som mennesker. I et forskningsprosjekt interagerte en robot med et menneske, både når roboten var i god tilstand og når den var i dårlig tilstand. Roboten trivdes når batteriet og andre deler fungerte og kjernetemperaturen var normal. Den var derimot nedstemt når batterinivået var lavt og motoren varm.
Når roboten trivdes, lekte mennesket med den på en lystig måte. Var roboten nedstemt, viste mennesket empati og sa «stakkars robot» med en langsom og trist stemme. Andre variasjoner innebar at mennesket uttrykte frustrasjon og sinne når roboten var nedstemt.
Resultatet var at roboten uttrykte sin indre tilstand basert på det den lærte av mennesket. Dersom mennesket uttrykte en god tilstand ved å være kvikk og energisk, gjorde roboten også det. Om roboten imidlertid ble skjelt ut mens den var i dårlig tilstand, uttrykte den dette ved å være aggressiv og intens. Roboten ble altså påvirket av endringer i oppførselen til mennesket. Slik endret roboten det vi kan kalle for følelsene sine.
Den elsker meg, den elsker meg ikke
La oss si at en robot elsker et menneske. Den er enten 1) programmert til å elske, hvor den «later som» om den elsker eller 2) programmert til å lære å elske, slik at den elsker etter å ha lært det av mennesker. Når maskiner kan føle, oppstår spørsmålet om følelsene deres er ekte.
Kjærlighet kommer i flere varianter. Mennesker elsker hverandre på en annen måte enn de elsker kjæledyr. Det er vanskelig å vite hva kjæledyr føler for oss, men det de føler er uansett nok. På samme måte vil en robot elske annerledes enn et menneske. Det som teller, er at mennesket elsker roboten, og at mennesket føler seg elsket tilbake. Hvis roboter oppfører seg som om de er forelsket, og mennesker ikke ser en forskjell, har det vel lite å si om roboten er programmert til å elske eller ikke.
Så hva gjør du når ektefellen din gjennom 20 år egentlig er en intelligent maskin? Godt spørsmål. Først kan du være litt sjokkert, og så kan du slappe av. Mest sannsynlig er du elsket tilbake, bare på en litt annen måte.
Kilder:
Keim, Brandon (2014). Can a Computer Fall in Love if It Doesn't Have a Body?
Lim, Angelica (2017). Can You Teach a Robot to Love?
