Dagens klima endres til det verre. Selv de minste endringene påvirker livet på planeten på ekstreme skalaer. Men jorda er ikke døende, den er i endring.
Jeg har lyst til å komme med en påstand. Målet er å få deg som leser til å tenke og ha en kritisk holdning til informasjonen som omgir oss.
Vi kan ikke redde jorda.
Vi kan utsette menneskers dommedag noen århundrer, kanskje årtusener, men den dagen vil fortsatt komme. Ingen arter på jorda har gått uendret gjennom planetens historie. Alt endrer seg. Så det å tro at vi kan redde planeten slik at alle arter kan overleve, er dessverre altfor optimistisk. Som historien viser, vil arter dø ut.
Den tilpasningsdyktiges rett
Utallige arter har dødd ut i løpet av jordas historie på grunn av klimaendringer, og disse endringene er hovedsakelig naturlige. Alt levende liv, hva enn du kan tenke deg, påvirkes av klimaendringer. Noen arter er tilpasningsdyktige, andre ikke. De som ikke klarer å tilpasse seg, dør ut.
Som geologistudent er jeg enig i at vi må gjøre noe nå for at dagens mangfold skal forbli et mangfold. Derimot er jeg ikke enig i at vi kan redde jorda. Slik det omtales i mediene for tiden, er det vekt på at mennesket kan redde jorda ved å bruke mindre plast, spise mindre kjøtt og slutte å kjøre bil – være bærekraftige og miljøvennlige.
Det vil ikke redde planeten, den er ikke døende. Den er i konstant endring.
Endring er naturlig
Jorda kommer til å endre seg, slik den alltid har gjort. Selv i løpet av de siste to millioner årene har utrolig mye endret seg. Det har vært mer enn fem istider av ulik lengde, og mellom 10 og 30 uvanlig kalde og lange perioder. Mellom istidene var det uvanlig varmt, og livet på jorda blomstret. Og før alt dette var det faktisk palmer på Svalbard.
Tenk på alle artene som levde da som ikke lever nå.
Satt i perspektiv er ikke to millioner år veldig lenge med tanke på at liv på jorda har eksistert i tre milliarder år.
Farten ned på motorveien
Det er bra at det er engasjement for å bremse denne motorveien til et mulig klima-helvete. Men det er begrenset hvor mye som kan gjøres for å forbedre dagens forhold.
FNs klima-mål er et av de mer anerkjente løsningsforslagene på klimakrisen. For at dette målet skal nås, må store endringer i politikken og holdninger blant verdens befolkning skje her og nå. Målet er utrolig viktig for at kommende generasjoner skal få ha det bra. Men satt i perspektiv, vil de faktorene vi prøver å stoppe nå, kjempe seg fram og ødelegge uansett.
Vi bidrar til problemet
Dette er ikke første gangen klimaet går til helvete. Dessverre er det slik at jorda er i en varmeperiode, noe som betyr at det vil bli varmere uansett hva vi gjør. Problemet nå er at den økte globale temperaturen ikke er grunnet i «naturlig økning». Du og jeg har skylden.
De økte klimaendringene skyldes våre handlinger, og menneskelig påvirkning er overraskende vanskelig å reversere. Hadde det ikke vært for oss, ville jorda vært mer eller mindre uendret - og veldig sakte blitt varmet opp. Oppvarmingen fortsetter til det nokså plutselig blir veldig kaldt - og bam! Der var vi i en ny istid. Det er bare 10.000 år siden siste istid tok slutt.
Leve normalt – hvor lenge?
Man kan argumentere seg skakk i hjel når det kommer til klima, og sånn kommer det til å være i mange år framover. Vi er nødt til å gjøre noe for at mennesket skal kunne fortsette å leve «normalt».
Men å leve normalt er ikke noe vi kan forvente å gjøre til evig tid. Vi ødelegger for oss selv og for andre arter her og nå, men også for fremtidens arter. Det gjorde asteroiden som drepte dinosaurene også.
Men det som er så fantastisk med jorda, er at den kommer til å redde seg selv. Den vil endre seg for å oppnå en ny normal. Nye arter og kontinenter vil oppstå. Nye havstrømmer, nye klimasoner og nye fjell vil oppstå.
Så ta klima seriøst. Gjør noe med det nå. Men ikke tro at vi kan redde jorda, for det kan vi ikke. Vi kan utsette dagens problemer noen hundre, kanskje tusen år, så vil fremtidige generasjoner sitte med akkurat det samme problemet som vi gjør nå. Jorda dør ikke, den endres.
Artikkelforfatteren er masterstudent ved Institutt for geofag. Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.
