Morten Dæhlen

Kunstig intelligens (KI) er i en grådig forbruker av ressurser. Men kanskje kan den samme teknologien som i dag tapper kloden for ressurser være nøkkelen til å redde den. Skal KI faktisk bidra til et klima- og naturvennlig samfunn, må teknologien bli mer nøysom. Samtidig må den bidra til en positiv velstandsutvikling som ikke koster kloden mer enn den tåler. I tillegg til redusert ressursforbruk, må vi sannsynligvis endre vårt syn på hva vekst og velferd er og hva det betyr. Kan KI hjelpe oss også til dette?

Japan and Norway have been maritime partners for more than a hundred years. At the Japan-Norway AI Innovation Forum taking place in Tokyo this week, the shared history was turned into a conversation about the future of AI at sea.

«Jeg tenker, altså er jeg», skrev filosofen René Descartes (1597-1650). Med dette markerte han noe grunnleggende: Selv om vi kan tvile på nesten alt, kan vi ikke tvile på at vi tenker. Det at vi tenker, er derfor beviset på at vi eksisterer. Men hva skjer når deler av vår tenking overlates til maskiner, eller – for å si det mer presist – når maskinene gir betydelige bidrag til våre tankeprosesser?

Vitenskapelige prosesser er sammensatt, men kan på et visst nivå ses på som noe sirkulært. I dette innlegget forsøker jeg å illustrere hvordan kunstig intelligens inngår i fem kunnskapsutviklende sløyfer med forskeren i sentrum.

Kunstig intelligens (KI) endrer forskning. Ved Universitetet i Oslo (UiO) brukes KI i utvikling av ny kunnskap i fag og på tvers av fag. Dette skjer i sterke fagmiljøer, gjennom tverrfaglig samarbeid og tilgang til avansert infrastruktur for datahåndtering og beregninger.