Image
Nils Christen Stenseth Foto: Gina Aakre

Vi blir i økende grad sett på som en nasjon som ikke anerkjenner verdien av grunnleggende ny kunnskap, skriver forskerne bak denne kronikken, her Nils Chr. Stenseth. Foto: Gina Aakre

Grunnforskningen er truet

Regjeringen foreslår dratiske kutt med dramatiske følger for grunnforskningen i Norge. Nå må Stortinget gripe inn.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen.

Av: Nils Chr. Stenseth (UiO), Karin Andreassen (UiT), Anne Danielsen (UiO), Trygve Helgaker (UiO), Eystein Jansen (UiB), Edvard Ingjald Moser (NTNU), May-Britt Moser (NTNU), Ole Petter Ottersen (tidligere UiO), Ludvig M. Sollid (UiO/OUS), Harald Alfred Stenmark (UiO/OUS), og Bernt-Erik Sæther (NTNU) – alle nåværende eller tidligere SFF-ledere.

Regjeringens forslag til Statsbudsjettet for 2023 gir en drastisk reduksjon av støtten til den frie langsiktige og grunnleggende forskningen i Norge — den forskningen som statsråd Ola Borten Moe korrekt framhever som «et av fundamentene som framtidens kunnskapssamfunn skal bygge på» (UHRs årskonferanse 4. oktober 2022). Statsrådens poeng er med all tydelighet illustrert av den pågående pandemien. Den har kostet mange menneskeliv og gitt enorme økonomiske tap. Men det kunne gått langt verre — om ikke moderne grunnforskning hadde gitt oss den biologiske kunnskapen som var nødvendig for å utvikle mRNA-vaksinene. Det er denne type langsiktig og grunnleggende forskning som setter oss i stand til å kurere mange sykdommer, å få til det grønne skiftet – og løse en rekke andre utfordringer vi står overfor i dag.

Utover universitetenes basisfinansiering støttes norsk grunnforskning i hovedsak over programmene «Banebrytende forskning» (FRIPRO) og «Sentre for fremragende forskning» (SFF) hos Norges Forskningsråd. Begge programmene finansieres over Kunnskapsdepartementets post 285.52 («Langsiktig, grunnleggende forsking»), som i tillegg dekker løpende utgifter knyttet til tidligere utlysninger og en rekke andre aktiviteter; i Regjeringens forslag til Statsbudsjettet for 2023 er denne posten foreslått satt til 1.757,574 millioner NOK. Posten øker dermed med 2,9% fra 2022 til 2023, hvilket er noe under prisstigningen (som er på 3,5%).

For grunnforskning er imidlertid statsbudsjettet dramatisk. Det blir ingen utlysning av FRIPRO i 2023, mens de nylig tildelte SFF har fått 20% kutt i bevilgningene og det ble tildelt færre sentre enn tidligere varslet (9 mot 11). Kuttene begrunnes med behov for opprydning i Forskningsrådets økonomi. Vi forstår at det må være samsvar mellom bevilgninger over statsbudsjettet og tildelinger av forskningsmidler. Kuttene i grunnforskning er imidlertid som om bonden skal få orden på økonomien gjennom å investere mindre i såkorn. Det gir innsparing på kort sikt, men konsekvensene på lang sikt er at gården blir mindre produktiv.

FRIPRO- og SFF-programmene har vært – og er – svært vellykkede satsninger. SFF-ordningen ble nylig evaluert av en internasjonal komite, som roste satsningen og understreket viktigheten av at den videreføres med uforminsket styrke. Disse programmene har gjort det mulig å utvikle mange norske topp-forskningsmiljøer, miljøer det har tatt lang tid å bygge opp. Disse miljøene er imidlertid samtidig sårbare i sin avhengighet av ekstern finansiering: et par år med sterkt reduserte bevilgninger av den type det nå legges opp til fra Regjeringen, kan lett rasere det som er bygget opp. Når finansieringen blir borte, vil dyktige forskere måtte se seg om etter annen type arbeid eller flytte utenlands. Flere vil kunne bli sagt opp: når tildelinger fra FRIPRO i 2023 uteblir vil mange stå uten lønn.

Unge forskere straffes ekstra hardt — i etableringsfasen må disse gjennom et nåløye der de er kritisk avhengig av ekstern finansiering for å etablere egen forskningsprofil og egen forskningsgruppe. Vi risikerer derfor å tape ett eller to årskull av nye forskere. I Norge finnes det svært få av de alternative finansieringskildene som våre nordiske naboland har, med store private fond som gir betydelige bevilgninger til grunnforskning — i Danmark utbetalte Novo Nordisk fondet alene ut 4,8 milliarder danske kroner til forskning i 2021, mens Carlsbergfondet bevilget 759 millioner danske kroner.

Det ligger nå i Stortingets hender å sørge for at den grunnleggende forskningen i Norge ikke må betale prisen for feil som er gjort. For at 2022-tildelingene skal (i etterkant) kunne økes til det nivå som har vært intensjonen, og for at det skal bli en tilsvarende tildeling i 2023, må Stortinget bevilge 1,2 milliarder NOK ekstra til forskingsbudsjettet for 2023. Videre, for at hvert av de innvilgete SFF-sentrene skal komme på det nivå som var intensjonen, må Stortinget bevilge 39 millioner NOK ekstra; og om man også skal kunne innvilge 11 sentre slik intensjonen var, må Stortinget plusse på forskningsbudsjettet i 2023 med totalt 350 millioner NOK.

Det bør bemerkes at det i Regjeringens forslag til Statsbudsjettet er en realnedgang i bevilgning til FoU på 476 millioner NOK. Det som skal til for å unngå kuttene i midler til grunnforskning kunne således vært ordnet om Regjeringen hadde brukt like mye penger på FoU i 2023 som i 2022. Nedgangen i finansieringen av grunnforskning handler tydeligvis ikke bare om å "rydde opp", som statsråden fremholder: det handler om en nedprioritering av sektoren.

Totalt bør Stortinget derfor øke forskningsbudsjettet for 2023 med 1,55 milliarder NOK. Om dette ikke gjøres, risikerer vi at mye av det som er bygget opp over flere tiår rives ned i løpet av de kommende årene, og at forskertalentene ikke ser en fremtid i norsk forskning. Vi ser også klare tegn på at vårt renommé som forskningsnasjon er truet. Utlendinger kan simpelthen ikke forstå at Norge ikke er i stand til å prioritere grunnforskning i 2022. Vi blir i økende grad sett på som en nasjon som ikke anerkjenner verdien av grunnleggende ny kunnskap.

Om Stortinget endrer Regjeringens forslag til Statsbudsjettet for 2023 slik vi her foreslår, innebærer det ingen opptrapping av bevilgningene til norsk grunnforskning. Det er kun en videreføring av den forskningspolitikken som har preget norsk politikk gjennom dette århundret og gitt oss den sterke – men samtidig skjøre – posisjonen vi i dag har innen internasjonal forskning.