Image
""

Katrine Marie Brynildsrud kartlegger skogene langs bygrensa i Oslo. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Oslo er en biologisk hotspot. Katrine sjekker om kartet stemmer med terrenget

40 år gamle kart skal oppdateres for å se hvordan det står til med den artsrike byskogen i Oslo. Tiår med utbygging har satt sine spor.

Oslo liker å skryte av sin nærhet til naturen, til skogen og til Marka. For mange Oslo-folk er dette noe av det de liker best med å bo her.

For 40 år siden ble skogen og naturen langs Oslo-grensen kartlagt og beskrevet på et detaljnivå som går den gjennomsnittlige turgåer hus fordi. Nå er det på tide å undersøke om noe har endret seg. Er det de samme tresortene som dominerer? Har skogbunnen endret karakter?

Den jobben har Katrine Marie Brynildsrud fått på sine skuldre. Masterstudenten fra Institutt for biovitenskap har vandret fra øst til vest, fra Grorud til Lysakerelva, for å sammenligne terrenget med de gamle kartene.

– Det jeg skal utføre, kalles en rekartlegging eller en endringsanalyse, sier Brynildsrud til Titan.uio.no.

All natur i Norge er delt inn i ulike naturtyper etter hva som vokser der, hvor tett det vokser, hvor høyt det ligger, hvor fuktig det er, kalkinnhold i jorda og en lang rekke andre kriterier. Hensikten er blant annet å ha oversikt over hva slags natur som kan være truet.

Natur har forsvunnet

– Det er spesielt viktig å se hvilken natur som forsvinner, sier førsteamanuensis Anders Bryn ved Naturhistorisk museum. Han er veileder for Brynildsrud.

– At det forsvinner litt granskog, kan man på en måte akseptere, det har vi i hele Norge. I Oslo er det både kalkskoger og lågurtskoger og dette er veldig artsrike skoger. Hvis det er de artsrike vegetasjonstypene som blir borte, så må varsellampene lyse, sier Bryn.

Kartleggingen til Brynildsrud vil også vise hvor mye natur som har blitt borte.

– Det er en del natur som har blitt borte, og vi ser på hva det har blitt erstattet av. Om det er private næringsinteresser som har tatt mye natur, om det er offentlige institusjoner som skoler og barnehager eller om det er boligfelt, sier Brynildsrud.

Vi fikk være med henne gjennom skogen langs Lysakerelva som markerer Grensen mellom Oslo og nabokommunen Bærum.

– Her er det for det meste ulike typer løvskog som alm-lindeskog, gråor-askeskog og gråor-heggeskog, Brynildsrud.

Med kartet rundt halsen vandre Katrine Marie Brynildsrud langs Lysakerelva. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Bort fra stien og inn i skogens ro

Hun følger stien langs den lille elva, med stadige avstikkere bort fra det opptråkkede sporet.

– Jeg ser etter hvilke treslag som er dominerende og hvilke arter som finnes i bunnsjiktet. Jeg går helst bort fra stien hvis det er mulig. Nær stien ser det ofte litt annerledes ut fordi det er mye lys, forklarer Brynildsrud.

Hun sammenligner det hun ser med hva kartet forteller om tilstanden for 40 år siden. Kartet deler inn denne skogsstripen i mange små områder, polygoner som forskerne kaller det.

LES OGSÅ: Med lupe og pinsett kartlegger forskerne livet på vidda

I motsetning til forgjengerne som gikk den samme ruta for 40 år siden, har Brynildsrud kartet på et nettbrett med GPS som henger rundt halsen. Her kan hun plotte inn underveis, enten for å «godkjenne» den eksisterende beskrivelsen, markere en ny skogstype, fjerne et område med natur som er nedbygd eller notere at hun vil ha med veilederen for en ny vurdering.

– Jeg skal ha høy terskel for å endre skogstype, sier Brynildsrud.

– Det er viktig at ikke endringer gjenspeiler forskjellige oppfatninger av naturen mellom oss kartleggere, sier Bryn.

– Jeg kan også dele opp i mindre polygoner. Det har jeg gjort hvis deler av det er bygget ned mens noe skog er der fremdeles, sier Brynildsrud.

– Skogene i Oslo er kanskje Norges mest brukte naturområde

Kartleggingen av den lille skogen som finnes i Oslo, er viktig av flere grunner.

– Oslo er det området i Norge med høyest biodiversitet fra naturens side. Oslo er en hotspot for biomangfold, sier Anders Bryn.

– Boligbygging har tatt mye av bynaturen, sier førsteamanuensis Anders Bryn. Foto: NHM/UiO

Denne artsrikdommen gjelder nesten alle artsgrupper, både moser, insekter, karplanter, sopp og mange flere.

– Det er også i Oslo at utbyggingspresset er størst. Politisk har det vært et mål å ta vare på bynaturen, så det er interessant å se om man har klart det i områder med så høyt utbyggingspress, sier Bryn.

Byrådet i Oslo har vedtatt å plante 100 000 trær i tråd med en stadig større oppmerksomheten rettet mot naturens betydning for oss mennesker.

– Skogene innenfor byggegrensa i Oslo er kanskje de mest brukte naturområdene i hele Norge. Folk skal lufte bikkjene sine, unger skal ut å leke. Hvis det er noe som har høy opplevelsesverdi, så er det bynaturen, sier Bryn til Titan.uio.no.

Blåbærgranskog trenger verken blåbær eller gran

Kartleggingssystemet er det samme som ble brukt for 40 år siden for å sørge for at de ikke sammenligner epler og pærer. I og med at de er ute etter å oppdage endringer og utvikling, er det viktig med de samme definisjonene av naturtyper som forgjengerne.

Det er ikke alltid like lett. Det fikk Brynildsrud oppleve i et område som i det gamle kartet er definert som blåbærgranskog.

– Vi var og så på en blåbærgranskog der det nesten ikke var blåbær og der det var furu istedenfor gran. Så vi hadde blåbærgranskog uten blåbær og uten gran, forteller Brynildsrud.

Det er ikke alt som er like intuitivt langs Lysakerelva heller. Brynildsrud stopper opp og ser seg omkring, både opp mot trekronene og ned på bakken mellom de spredte stammene.

– Her skal det være gråor-askeskog, sier hun.

Den defineres med «lune bekkedaler og lier på kalkrik frisk jord» i fasiten hun har foran seg.

– Det kan for så vidt stemme, men så skal vi helst ha gråor og ask. Lenger opp var det ask, men jeg ser ikke ask her. Jeg ser heller ikke gråor, men jeg ser alm og hegg. Den kunne passet til gråor-heggeskog, sier Brynildsrud.

Hun må gå litt tilbake, opp en skråning, men fortsatt innenfor samme polygon, for å se om hun finner trekk som passer bedre til beskrivelsen.

Ask, gråor, alm eller hegg? Katrine Marie Brynildsrud må holde orden på tresortene. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Krigsskolen ville ikke telles

Her er det i hvert fall ingen gjerder som stopper henne slik hun opplevde da hun studerte skogen på Linderud, lenger øst i Oslo.

– Jeg trasket inn i skogen og kom plutselig til et piggtrådgjerde hvor det sto «Adgang forbudt – militært område».

Det viste seg at hun sto og så inn på området som tilhører Krigsskolen, og der var de kanskje ikke så interessert i å bli kartlagt og undersøkt.

– Jeg prøvde å titte diskré gjennom gjerdet for å se hva det kunne være. Jeg gikk rundt hele området så godt det lot seg gjøre, men noen av disse områdene er ikke med, sier Brynildsrud.

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt