Du har sikkert sett reklame for super-høyttalerkabler til tusenvis av kroner. Noen tar dette veldig alvorlig og andre mener det er pseudovitenskap. Hva skal man tro? Her skjærer vi gjennom og klargjør begrepene – ut fra vårt utgangspunkt som er ”backstage naturvitenskap”.
Et høydepunkt i kabler ble vel nådd i 2007 da skeptikeren James Randi utlovet en dusør på 1 million dollar hvis noen kunne bevise at høyttalerkabler til 7250 dollar for et par á 4 m var bedre. Det var Pear Anjou kablene som er vist på bildet ved siden av som provoserte ham-
En gang i tiden var det jo enkelt å koble høyttalere til en forsterker. Vi bare brukte den tynne kabelen som fulgte med. Den gjorde ikke mye av seg og var lett å skjule. Så kom det noen som mente at dette var for dårlig. De tynne spinkle DIN-normerte høyttalerpluggene var heller ikke gode nok selv om de til og med fulgte den tyske industrinormen. Siden har det ikke vært noen ende på flommen av stadig mer forseggjorte og dyre høyttalerkabler.
Det er gjerne subjektivister mot objektivister her. Eller som Marc Perlman kalte artikkelen sin i ”Social Studies of Science” i 2004: ”Golden Ears and Meter Readers: The Contest for Epistemic Authority in Audiophilia”. Siden epistemologi er læren om viten og erkjennelse så går det altså på om det er ørene eller måleinstrumentene som er fasiten når det gjelder å bedømme om noe låter riktig.
Musikk er noe som betyr mye for mange og som har en nesten direkte vei inn til følelsene. Derfor er det jo klart at det er hva vi hører og opplever som er det som teller. Men her handler det ikke bare om vanlige ører, men om gullører – de som gjennom trening og erfaring har en spesiell evne til å høre ting som går andre hus forbi. Selv om det er lett å jukse på dette feltet, er det ingen tvil om at slike gullører finnes. Men de har sine begrensninger. De er nok bra for å analysere lydgjengivelse, men de gir svært få holdepunkter om hva som skal til for å designe utstyr så det blir riktig.
Men for å vise verdien av gullører så la meg ta historien om det norske firmaet Electrocompaniet. På 70-tallet kom de med en av de første forsterkerne som fikset det som ble kalt transistorlyd. Mange hadde hørt det, men få visste hva det handlet om før den finske professoren Matti Ottala forklarte det som transient intermodulasjonsforvrengning (i dag som oftest kalt slew-rate forvrengning). Det viser hvordan et hørbart problem ikke ble fikset før noen klarte å finne ut av det med tall og målinger. Les den fascinerende historien om Svein-Erik Børja med gullørene, og Terje Sandstrøm med ingeniørtalentet hos britiske Hi-Fi News fra 2011. Det viser hvor viktig det er å sette tall på det som betyr noe for hørselsinntrykket.
Når det gjelder kabler så er det i hvertfall enighet om én ting: 70-tallets tynne høyttaler- eller lampettledninger og spinkle plugger holder ikke mål lenger. I stedet for 0,38 og 0,75 mm2 kobbertversnitt bør en bruke 2,5 og gjerne 4 eller 6 mm2. Dette er omtrent det eneste som er entydig ut fra lyttetester og noe som det er lite kontrovers om.
Det er også lett å forklare ut fra målinger. Da er det først og fremst motstand i ohm pr meter det går på. For den tynneste er den på 0,045 ohm/m eller 0,45 ohm for en 5 m kabel (fram og tilbake). Forsterkerenes spenning vil deles mellom kabelens motstand og høyttalerens motstand eller impedans på 4 ohm. Dette gir et tap på 1 dB som er hørbart. Enda mer hørbart vil den fargingen av lyden som kommer av at høyttalerens impedans varierer med frekvens være. Det kan gi både en resonanstopp i bassen og en heving av diskanten. Et annet argument for lav motstand er at forsterkeren skal bidra til å dempe svingninger i basshøyttalere etter at en skarp lyd er borte, det som kalles dempingsfaktor.
Her stopper mange med vitenskapelig eller teknisk bakgrunn og avviser alle andre argumenter. Poenget mitt videre er å diskutere hvert eneste poeng som kastes fram i diskusjonen. For det er ikke slik at de forskjellige produsentene fremhever sine løsninger bare ut fra subjektive lytteinntrykk. Så å si alle sammen har en eller annen begrunnelse i et fysisk prinsipp. De hevder gjerne at de er spesielt gode på en egenskap som firmaet mener at de har en spesiell innsikt i. Dette formuleres i vitenskapelige termer. Men da er vi jo egentlig på samme banehalvdel og inne på hva denne bloggen handler om. Da må det være mulig å analysere disse egenskapene og finne ut av hvor viktige de egentlig er.
Det er jo heller ikke sånn at kabler som skal overføre litt effekt akkurat er noe nytt. Vi har jo hatt strømkabler for 50 Hz i hundre år. Nå kan man jo med rette si at det er mer utfordrende å overføre audio med frekvenser fra den dypeste bass på 20 Hz til den lyseste diskant på 20 000 Hz. Men vi har også hatt telefonkabler i over hundre år, og strekkene har jo vært på 10-talls km, ikke bare 4-5 m som for en typisk høyttalerkabel. Så noe må vi jo ha lært på hundre år som kan brukes på høyttalerkabler.
De mest vanlige typene kabler har jeg allerede vist i figurene over. Her kommer to litt mer eksotiske typer. Den første er en kabel som er laget ved å tvinne sammen mange tynnere ledere, i dette tilfellet en gjør-det-selv kabel. Den er designet for å få minst mulig induktans og også for å få minst mulig skinn- eller strømfortrengningseffekt. Det siste har med at vekselstrøm bare går i den ytterste delen av en leder.
Den neste kablen har ekstra stor avstand mellom lederne og er til og med plassert på egne føtter for å få avstand fra gulvet. Den er laget for å få minst mulig kapasitans mellom lederne. Den er også laget for at det skal være så liten som mulig påvirkning fra vibrasjoner som høyttalerne selv har laget.
Men hva er egentlig viktig? I del 2 tar vi for oss de faktorene, utover motstand, som man legger vekt på ved kabeldesign.
Referanser:
- Perlman, Marc. «Golden Ears and Meter Readers The Contest for Epistemic Authority in Audiophilia.» Social Studies of Science 34.5 (2004): 783-807.
- Sandstrøm, Terje. «Distortion in class AB power amplifiers.» Audio Engineering Society Convention 71. Audio Engineering Society, 1982. (Fra hans hovedoppgave i fysikk, UIO)
