Hvorfor vil ikke julenissen bli sett på julaften? Og hvorfor er Rudolfs nese rød?

Julefreden senker seg over de tusen hjem. Ribba står på bordet, bestemor lirer av seg et ikke-woke utsagn som ville fått henne kansellert på tvnorge, og på skjermen vafler Torstein Bae om det utrolige at vår mann fra Lommedalen er så god i sjakk. Magen rumler stappfornøyd med ribbe og surkål der du ligger i sengen. Men du får ikke sove. For hvorfor er nesen til Rudolf rød? Og hvorfor vil ikke nissen bli sett? La oss roe nattesøvnen for deg.

Hvorfor er Rudolf rød på nesen?

Rudolf er nissens kaptein, “rein for to” — og en stødig venn når snøstormen truer for gaveleveranse på julekvelden. Reinsdyr er hjortedyr, og selv om det skilles mellom vill- og tamrein, har de alle gevir og brunhvite neser. Det vil si, nesten alle. Fordi det finnes reinsdyr med spesielt tette blodårer i neseregionen, som kan gi et rødaktig glimt i en ellers brunhvit nese — ikke ulikt hvordan blodtilstrømning kan gjøre våre kinn røde i møte med en vakker jente eller gutt vi liker godt. Men dette kan umulig være hele nøkkelen til Rudolfs opplysende navigasjonsferdigheter, for som nissen sier “din nese lyser, jo!”

De selvlysende organismene finner vi stort sett i havet, og de blir mer vanlige jo lenger ned vi kommer. Der nede, forbi skumringssonen, hvor selv lysets standhaftige blå bølgelengder må gi opp i møte med refraksjon, finner vi et mylder av fisker og sjødyr som har funnet egne måter å lage lys på, for eksempel strekkfisken marulk, som i likhet med Bjørn Rønningen “tenner sine lykter,” men med helt andre hensikter. Der nede finner vi også lommelyktfisk, en liten krabat som på hver side av ansiktet har små hulrom fylt av selvlysende bakterier, og med klaffer på utsiden som gjør at de kan styre hvor hen og når de vil lyse opp sin vei.

Det er mye rart i nissens verksted på Nordpolen. Og vi anslår det ikke som usannsynlig at han også har gjemt unna et flott undervannsakvarium med sine yndlingsfisk fra det drøyt 4000 meters dype arktiske havet som omgir hans hjem. Vi mistenker at Rudolf kanskje har vært og snust rundt nede i julepappas akvarium og kanskje luktet på en og annen lommelyktfisk. På den måten kan den allerede rødlige nesen hans ha blitt kolonisert av selvlysende bakterier og fått det den trenger til å lyse opp og vise vei.

Hvorfor er nissefar så redd for å bli sett?

I en artikkel fra 2014, beregner fysikerne Sunniva Rose og Anders Hafreager seg fram til at for å levere alle pakkene på julaften må nissefar reise rundt i 1% av lyshastigheten. Argumentene er solide, men selv med denne høye farten løser ikke papa Klaus sitt grunnleggende dingsdistribusjonsdilemma. For selv om å reise mellom alle husene teknisk sett er mulig uten å bryte fysikkens øverste fartsgrense lysfarten, vil nissesjefen ha mindre enn et mikrosekund på å levere julegavene under hvert tre. Hvis ett sekund er en kilometer lang løpebane, er et mikrosekund den første millimeteren. Kanskje er han bare skikkelig rask, sier du, men det står klart i motsetning til hva vi vet at nordpolkongen gjør, nemlig ta seg tid til å skli ned støvete piper, knaske i seg litt framsatt kjeks, og nøye legge gaven fra seg under treet. Så hva skal vi tro? Det viser seg at forklaringen har ligget framfor øynene våre i hundrevis av år, eller rettere sagt den har ligget under treet.

Kvantefysikk, den fysiske teorien som beskriver de minste byggesteinene, forteller oss at disse oppfører seg sterkt kontraintuitivt fra biljardkuler på et snooker-bord. I kvantefysikken befinner partiklene seg i superposisjoner, det vil si, i flere ulike tilstander på en gang. I noen tilfeller er partiklene på flere steder samtidig. Problemet er bare at forskere strever med å få disse kvanteeffektene til å gjelde for større systemer, som er grunnen til at kvantedatamaskiner lar vente på seg. Men hva hvis Hoho-helten har knekt denne koden?

Hva hvis granbaronens egentlige superkraft er hans evne til å oppføre seg som et kvantefysisk objekt? Og være på flere steder samtidig for å levere sine pakker?

Dette ville nemlig forklart et annet hittil uløst problem, nemlig: hvorfor er han så redd for å bli sett? Fordi innenfor kvantemekanikken er det slik at dersom man gjør en observasjon, så ødelegges denne superposisjonen og partikkelen er plutselig bare å finne på ett sted; vi sier at partikkelens “bølgefunksjon kollapser”. Dersom vår hypotese om pakkegeneralen stemmer, vil enhver nysgjerrigper som trosser leggetiden og spionerer i trappa føre til en observasjon, og julenissebølgefunksjonen kollapser, noe som gir et alvorlig innhogg i hans tidsskjema, da han må levere ut alle gavene på nytt. Faktisk har slederidderen hintet om dette i århundrer, gjennom pakkene han legger igjen under juletreet. For som en partikkel kan være mange steder frem til den blir observert, kan en pakke inneholde både playstation og ny mobil, helt til du åpner den og det viser seg at mormor har gitt deg ullsokker. Igjen.

Selv om du ikke er typen som lar nattesøvnen bli plaget av juleekstensielle spørsmål om røde reinsdyrneser og gavepakkelogistikk, håper vi at du har fått noe vettugt ut av å lære om marulker og kvantefysikk. Og dersom ingen av delene er tilfellet for deg, håper vi at du får en god jul allikevel.