Image
Tegning av kvinne med masse rapporter foran seg.

– I NOU-systemet er mye politisk makt samlet, påpeker professor i sosiologi Cathrine Holst. I hendene holder hun NOU 1989:5 En bedre organisert stat – som er kåret av Morgenbladet til Norges beste offentlige utredning noensinne. Illustrasjon: Knut Løvås

Professormakten øker i de offentlige utvalgene

Forskerne toger inn i de offentlige utredningsutvalgene. Men ikke fra realfag og teknologi.

Andelen forskere i norske utredningsutvalg er nesten firedoblet fra 1970-tallet og fram til i dag – fra 8 til 30 prosent.

– I dag er én av fire medlemmer en forsker, og forskere deltar i åtte av ti utvalg. Hver tredje utvalgsleder er forsker, forteller sosiologiprofessor Cathrine Holst ved UiO.

Politikere, derimot, blir det færre av.

– På 1970-tallet var det flere politikere enn forskere i offentlige utvalg. I dag er forholdet omvendt – forskerne er ti ganger så mange.

Viktig å vise til solid, faglig innsikt

– Det typiske utvalget på 1970- og 1980-tallet besto av partene i arbeidslivet og byråkrater. Fortsatt er interessegruppene nokså stabilt representert. Samtidig består stadig flere utvalg av bare forskere og byråkrater. For regjeringen kan det være viktig å vise at forslagene deres bygger på solid, faglig innsikt, heller enn på ideologi og partsinteresser, mener Holst.

Fakta

NOU

  • NOU er en forkortelse for Norges offentlige utredninger. Regjering eller departement setter ned et utvalg for å få utredet et spørsmål eller et bestemt politikkområde. Sluttrapporten kommer som en NOU.
  • Å sette ned et utvalg er gjerne første steget på veien mot en stortingsmelding eller et lovforslag.
  • Å hente inn kunnskap og innspill fra aktører utenfor byråkratiet er blitt gjort helt siden 1814. Utredningsserien NOU startet i 1972.

I årenes løp har mer enn 10.000 personer med ulik bakgrunn sittet sammen i utvalg og skrevet utredninger på oppdrag fra regjering og departementer.

– Det ligger mye makt i makten til å utrede. Derfor bør vi være opptatt av hvem som lager NOU-ene, understreker hun

Selv er den anerkjente sosiologen opptatt av nettopp det. De siste fire årene har hun, sammen med statsviter Johan Christensen, ledet et stort forskningsprosjekt på Universitetet i Oslo som spesielt undersøker hvilken rolle vitenskapelig ekspertise spiller i offentlig utredningsarbeid (EUREX).

Prosjektet har samlet inn mye data, og forskerne kan nå benytte seg av et komplett register over alle offentlige utvalg som har levert NOU-er fra 1972 til 2018. Forskerne har også gjennomført mange intervjuer med dem som har nedsatt utvalg, utvalgsmedlemmer og sekretærer. 

– Når vi analyserer dataene, ser vi noen tydelige trekk: Forskerne blir stadig flere i de offentlige utredningsutvalgene. Veksten er særlig sterk blant dem med størst definisjonsmakt, nemlig utvalgslederne. Før var den typiske utvalgslederen en byråkrat, nå er det en professor. Det er et interessant og viktig skifte, mener Holst.

Naturviterne faller ut

Ulike faggrupper er ulikt representert i utvalgene. Samfunnsfagene skiller seg ut.

 – Forskere innen samfunnsvitenskapene – og særlig økonomi – er blitt fullstendig dominerende. Økonomene utgjør hele 30 prosent av alle forskere i norske utredningsutvalg. Vi ser også en sterk vekst av andre samfunnsvitere, som sosiologer og statsvitere, som til sammen står for enda 30 prosent. Dette gjelder i utvalgene som utreder ny politikk, mens juristene, naturlig nok, dominerer i lovutvalgene, sier hun.

Men for andre viktige faggrupper står det dårligere til. Der har utviklingen gått motsatt vei.

– Naturvitenskapene, medisin og teknologi- og ingeniørfagene er relativt mindre representert i utredningsutvalgene i dag enn de var for 40 år siden og står til sammen for 10 prosent av forskerne. Humanistene sitter nå som før sjelden i utvalg, sier Holst.

Hvilke forskere som sitter i utvalgene, er ikke likegyldig, påpeker hun.

– Tenk på utredningsarbeid innenfor miljøfeltet. Er det en jurist som leder utvalgene? Eller en økonom eller en teknolog? Svaret kan bety mye for hva slags utredninger vi får. Økonomene vil typisk gå for kvoter og skatt, juristene for nye lover og regler, mens teknologene vil satse på grønn teknologi.

Artikkelen, i en lengre versjon, ble først publisert i Apollon