hjerne teknologi

Fremtidens datamaskiner vil lære av den menneskelige hjerne og bli smartere. Foto: Colourbox

Tenkemaskiner på opplæring

Skillet mellom evnene til mennesker og maskiner har lenge vært veldig tydelig. Maskiner er gode på matematikk og å reptere samme oppgave igjen og igjen. Mennesker er gode på oppgaver som krever intuisjon og skjønn. Men nå har vi roboter som kan lage mat på samme måte som oss mennesker. Vi har biler som kjører av seg selv og programmer som komponerer musikk, skriver studentblogger Bjør Ivar Teigen.

Av Bjørn Ivar Teigen, Gunhild M. Haugnes
Publisert 14. apr. 2016

På fødestua på Ullevål sykehus kommer et nytt menneske til verden. Lille Eva skriker og veiver med armene. I flere måneder skal hun bare spise og sove. Og lære.

Verden er et ukjent sted, men spedbarn er utstyrt med alt de trenger. Det lille hodet hennes suger til seg kunnskap. Snart beveger armene seg litt mer bestemt, og hun lærer å kjenne igjen foreldrene. Spedbarn kan ikke så mye, men på å lære er de best i verden.

Hjernen og maskinen

Hjernen er et hukommelsesapparat. Den løser oppgaver ved å huske hva den gjorde forrige gang, og hvor bra det gikk. Det er derfor man må øve og opparbeide seg erfaring hvis man skal bli god. Hjernen har evne til å generalisere slik at vi kan takle situasjoner som ligner på noe vi har opplevd før.

De fleste datasystemer trenger ikke erfaring. Hvis programmet er skrevet riktig, vil de regne seg frem til den perfekte løsningen på første forsøk. Spesialdesignede systemer er veldig gode på det de er laget for, men blir fullstendig ubrukelige når det skjer noe de ikke er programmert til å takle.

baby spedbarn

Eva er laget med nysgjerrighet, og hun lærer fort at det går an å prøve seg frem eller å spørre om hjelp hvis det er noe hun ikke klarer. Slik får Eva erfaring på en ufarlig og effektiv måte. Hun spør pappa hva ting heter, og det tar ikke lang tid før hun kan gjøre seg forstått og uttrykke sine egne meninger.

Når maskinene lærer

Vi får stadig mer kunnskap om hvordan hjernen fungerer. Denne kunnskapen er med på å drive utviklingen av kunstig intelligens.

Hjernen er fasiten, og ved å studere oss selv får vi bedre forutsetninger for å knekke intelligenskoden. Det handler ikke bare om å lage nyttige maskiner, men også om å forstå hvordan vi selv fungerer.

Et program som kan lære simulerer et nettverk av nerveceller. Når programmet er nytt og ikke har fått erfaring enda, kan det ingenting. Det vet ikke noe om verden. Vi lar programmet lære ved å prøve seg frem. Det er laget med evne til å finne egne løsninger. Noen ganger har vi en fasit og kan fortelle programmet hva som er riktig. Andre ganger må det prøve å finne ut av det på egenhånd. Maskinene begynte på en måte i andre enden enn oss mennesker.

Allerede i 1959 ble en av pioneerene innen maskinlæring slått i brettspillet Damm av sitt eget program.

Nå nylig vant Googles program AlphaGo over elitespiller Lee Se-dol i Go, et kinesisk brettspill som krever dyp innsikt og intuisjon. Men mange av de tingene vi mennesker tar for gitt, og som Eva lærer i sine første leveår, har vist seg å være utrolig vanskelig å lære datamaskiner.

Læring er vanskelig

På 70-tallet var det stor optimisme rundt kunstig intelligens. Mange av dem som jobbet med feltet trodde kunstig intelligens på menneskets nivå bare var noen år unna. Etterhvert ble det tydelig at det ikke er så enkelt. Bare det å kjenne noen igjen når du ser dem er komplisert og det har tatt mange år å utvikle systemer som klarer det.

Skillet mellom evnene til mennesker og maskiner har lenge vært veldig tydelig. Maskiner er gode på matematikk og å reptere samme oppgave igjen og igjen. Mennesker er gode på oppgaver som krever intuisjon og skjønn.

Men nå har vi roboter som kan lage mat på samme måte som oss mennesker. Vi har biler som kjører av seg selv og programmer som komponerer musikk.

Når Eva blir voksen og får egne barn, vil de også være ganske hjelpesløse når de kommer til verden. Maskinene derimot, trenger ikke å starte på nytt. De blir bare flinkere, og kan fortsette å bygge videre på det de har lært i hundrevis av år.

Tenk om vi kan lære dem å tenke

Kunstig intelligens kryper stadig nærmere menneskets nivå. Det er fortsatt langt igjen, men vi har allerede sett maskinlæring gi robotene nye evner. De har lært å gå.

De blir flinkere og flinkere til å skjønne hva vi sier, og de har så vidt lært å snakke. Kanskje begynner de en dag å stille oss spørsmål. “Eva, hvor kommer jeg fra?”

Mer informasjon:

Artikkelforfatter Bjørn Ivar Teigen er UiO-student og fra formidlingskurset MNKOM. Han har også opprettet sin egen blogg - robotikkblog

Emneord: MNKOM, AI