Trives best i ukjent farvann

– Jeg trives best i ukjent farvann. Det er nettopp der mulighetene er størst til å oppdage noe nytt, forteller professor Hedvig Nordeng på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Fire dager i uken står hun opp klokka kvart på fem i familiens hvite åttitallsvilla på Rykkinn i Bærum og svipper eldstesønnen på fjorten innom morgentreningen hans i svømmehallen på Hundsund før hun seiler inn på kontoret på Blindern innen klokka runder slaget null seks null null.

– Da får jeg lagt ned en god arbeidsøkt før de andre kommer på jobb ved halv ni-nitiden.

Hedvig Nordeng blir kalt superkvinnen. Hun gir alltid bånn gass. Selv et par fødsler la ingen demper på aktiviteten. Hun jobbet til veene kom og skrev bøker innimellom ammingen.

Hennes store lidenskap er hvordan alskens pilleknask – som antidepressiva, smerte- og kvalmestillende, migrenemedisin og antibiotika – påvirker hjernen og sentralnervesystemet i fosteret. Det er greit å vite. Åtte av ti gravide bruker legemidler under svangerskapet. Det betyr – fortalt i store tall: Hvert år sluker nesten 50 000 norske kvinner en eller annen form for medisin mens de går gravide med nye verdensborgere.

Det har lenge vært velkjent at visse legemidler, som thalidomid og valproat, kan skade fosteret. Uheldigvis mangler samfunnet fortsatt mye kunnskap om hvordan en rekke andre medisiner påvirker det gryende livet i mors mage.

Det nye målet til Hedvig Nordeng er å undersøke hvordan legemidler påvirker fosterets hjerne på sikt. Jobbingen er beinhard.

Hun sammenligner forskerlivet sitt med det å være toppidrettsutøver.

– Det er undervurdert hvor mye jobb og trening som må til for å drive forskning i verdensklasse. Vi drives av en nysgjerrighet om å forstå de spørsmålene vi ennå ikke vet svarene på. Vi må være enormt tålmodige og ha så mye is i magen at vi makter å vente i ti år før vi finner svarene. Da må vi være skrudd sammen som toppidrettsutøvere.

Men som hun sier:

– Det er ikke bare snakk om talent og trening.  Du må også ha gode folk rundt deg og være i et miljø som lar deg blomstre.

Sommerferie: Hytta vs. forskeropphold

Den store arbeidskapasiteten sin fikk hun allerede som 16-åring, da hun dro fra det trygge hjemmet sitt på Gjettum til Lyon i Frankrike for å ta videregående.

– Skolen var veldig god, men i starten skjønte jeg ingenting. For å bli like flink som de andre, måtte jeg jobbe vanvittig mye. Da trengte jeg fighterinstinktet mitt.

Vertsfamilien var antikvitetsforhandlere. De vasset i kuriositeter.

– Jeg ble tatt inn i den fantastiske kunstnerfamilien. De var med på å påvirke meg. Og dette var Frankrikes gastronomiske hovedstad! I dag angrer jeg litt på at jeg jobbet så mye. Vi hadde skole også på lørdager. Vi var så bevisste og  skulle representere Norge og ville ikke gjøre noe galt. Vi skjønte hvor mye arbeid som måtte legges ned. Det var der jeg fikk arbeidsdisiplinen min. Vi var alene. Uten hjelp fra foreldre.

Frankrike ga henne så mye luft under vingene at Hedvig Nordeng fikk lyst til å flakse mer. Dragningen kom godt med da hun skulle søke penger fra Det europeiske forskningsrådet i Brussel. Her var det ikke nok å være god forsker. Du måtte også vise til forskeropphold i utlandet.

– Det finnes mange måter å få internasjonal erfaring på. Jeg benyttet muligheten min om somrene.

Etter noen runder på et sykehus i Toronto var hun en sommer gjesteforsker på Harvard. Neste sommer tok hun familien med seg til universitetet i San Diego.

Her er det et stort men.

– Jeg reiser bare hver tredje sommer. Familien er ikke så mobil.

Forklaringen er av det enkle slaget. Mannen hennes er sørlending og trives best på hytta innerst i Topdalsfjorden ved Kristiansand.

– Han er den rettferdige og kloke strafferettsadvokaten som jeg ville bygge familie med. Jeg er hans største fan, og det er han som drar meg ned på jorda og sier: Nå må burugla ut! Han elsker friluft og drar meg ut på tur og skjønner ikke hvordan jeg kan sitte inne når solen skinner. På hytta får jeg en helt spesiell ro.

Takket være fjernaccessen rekker hun likevel å skrive og rette oppgaver.

– Ferie er avveksling, men jeg duger ikke til å ligge på en strand. Da er jeg som en pesende hvalross. Jeg er rastløs og finner ikke roen på stranden, men jeg elsker å være sammen med guttene mine på 12 og 14 år. De er inne i en utrolig spennende alder og får meg med på mye moro. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg ikke hadde hatt barna. De får meg ut av  forskerboblen min.

Reddet av ringeklokken

Da hun en av de mange gangene var midt inne i forskerboblen sin og hadde en knallhard helgeinnspurt, ble hun reddet av den fjerde mannen i sitt liv.

– Jeg var alene med guttene og hadde kjøpt inn 60 wienerpølser. Guttene måtte greie seg selv og spise når de var sultne. Søndag kveld ringte Adams Matkasse på døren. Det var god timing. Det ble ham! Matkassen, altså.

Likevel tar ikke farmasien hele livet hennes.  Humaniora står også hennes hjerte nær.

– Selv om jeg er realist, elsker jeg språk og kuriøse ord. Når jeg blir pensjonist, skal jeg studere kunsthistorie og lære mer språk. Da drømmer jeg om å ha et lite emerituskontor og vanke nede på Litteraturhuset.

Bøker drar henne rett tilbake i boblen.

– Når jeg leser en god bok, enser jeg ikke folk rundt meg. Favorittboken min er Ringenes Herre. Jeg har lest den på norsk, engelsk og fransk for å sammenligne ordbruken og se hvor rikt engelsk og fransk er. Her er det utrolig mange nyanser og skildringer av personer og stemninger.

Hun sluker også Harry Potter som andre sluker Paracet.

– Akkurat nå skriver eldstesønnen min en særoppgave om tilpasningen av Harry Potter-bøkene til film. Jeg har lyst til å ta over hele oppgaven!

Om høsten og våren er hun tungt inne i loppemarkedbransjen fordi yngstesønnen spiller det «bisarre instrumentet trombone».

– Da tømmer jeg dødsbo og sjauer ned sofaer fra fjerde etasje.

Men det største vervet hennes er jakten på finlopper, som porselen og andre verdifulle klenodier.

– Jeg gleder meg alltid til alle seansene med loppemarked. Jeg får da en reise gjennom norgeshistorien, med mye norsk design og kuriositeter og samleobjekter, men jeg prøver å skjerme meg fra de tyngste vervene. Jeg kan ikke være loppegeneral. Det går ikke. Men jeg bidrar med mitt på husgeråd og baker drøssevis av kaker, vel å merke posebaserte.

Innsatsen har satt sine spor i heimen.

– Mange hjem ser ut som IKEA. Hjemmet vårt ser ut som hummer og kanari. Det er ikke der jeg har lagt sjelen min. Vi har rosa plysjsofa fra loppemarkedet. Den var det mannen min som fant.

Valgte bort tribuneplassen

Den andre sønnen hennes satser på svømming. Hun tilbringer derfor mye tid i svømmehallen. Tribuneplassen ble for kjedelig.

– Som farmasøyt er jeg opptatt av lover og regler. Det er det mye av i svømming. Jeg har derfor tatt på meg vervet som svømmedommer.

Hver gang dømmer hun i timevis, ikledd hvit dommeruniform med emblem og det hele.

– Dømmingen skal være lik. Jeg kan holde fokus i mange timer i strekk. Svømming er vanvittig interessant. Det handler om hvordan du beveger deg i vann og bruker kroppen på den mest effektive måten. Her dreier det seg om de små nyansene. Svømmerne legger ned like mange timer som de beste langrennsløperne. Akkurat som oss forskere. Jeg kommer til å se tilbake på disse årene som noen av de mest fantastiske i mitt liv.

– Hvor får du all energien din fra?

– Jeg blir lett entusiastisk og nysgjerrig. Det er drivkraften min, både hjemme og på jobb. Men søsteren min er enda mer ekstrem enn meg. Hun har fire barn, tok medisinstudiet mens hun var finansanalytiker i Statoil og løper maraton på si'.

Arvelig belastet

Moren deres har betydd mye. Hun var prestedatteren som dro til New York i 1968 og ble med i hippiebevegelsen, før hun kom tilbake og ble lærer i Ila landsfengsel.

– Hun har alltid vært mitt store forbilde og har aldri vært opptatt av verken titler, ære eller prestisje. Hun jobber med de svakeste i samfunnet, mens jeg har de mest lærehungrige studentene. Tenk deg kontrasten! Det står enormt respekt av valget hennes. Jeg snakker med henne nesten hver dag.

Moren var svært bevisst på å lære de to søstrene å ta sine egne valg.

– Hun sa: Hvorfor velge som alle andre? Du må ikke være redd for å bryte med mainstream. Selv om ideene våre var crazy, fikk vi aldri nei, men vi måtte alltid argumentere med hvorfor. Når andre tenkte ballett, tenkte vi på stepping, og når andre tenkte på norsk videregående, tenkte vi på hvor i verden vi ville.

Det var likevel litt tilfeldighet som brakte Hedvig Nordeng inn i farmasiens verden.

– Jeg var nok ikke så bevisst da jeg valgte faget, men jeg elsker kombinasjonen realfag og medisin. Dessuten var jeg arvelig belastet fra bestemor. Hun var farmasøyt på Bien Apotek på Frogner, fikk seks barn og hadde sitt å holde på med. Hun var minst like aktiv som meg.

Kveldsjobb

Det var også tilfeldigheter som styrte Hedvig Nordeng inn i  svangerskapsmedisinens verden. Under mastergraden i legemiddelanalyse måtte hun ty til ensomme kveldstimer fordi apparaturen var opptatt på dagtid. Der møtte hun tilfeldigvis professor Ingrid Matheson, som forsket på hvordan mors legemidler kan påvirke barnet gjennom morsmelken. Møtet med Ingrid Matheson hadde store konsekvenser for Hedvig Nordeng, som ble Mathesons vitenskapelige assistent.

– Ingrid Matheson var en fantastisk fagperson og lidenskapelig opptatt av faget sitt. Jeg var utrolig heldig som fikk henne som veileder.

Under doktorgraden fikk Matheson dessverre alvorlig kreft. Veiledningstimene fortsatte mens hun lå på dødsleiet.

– Da kunne hun bare nikke og si ja og nei.

Sterk opplevelse om bivirkninger

I løpet av arbeidet med doktorgraden fikk Nordeng anledning til å følge opp fem nyfødte barns medisinske bivirkninger. Mødrene deres hadde brukt en ny type antidepressiva tett opp imot fødselen. Ungene var urolige og hadde problemer med å puste.

– Det ble en sterk opplevelse. Det var da jeg ble klar over hvor viktig det var med rett medisinering av gravide kvinner.

Hedvig Nordeng overtok arbeidet til Ingrid Matheson. En av oppgavene hennes var å oppdatere informasjonen om hvilke av de nesten 2000 virkestoffene i Norsk legemiddelhåndbok som kan brukes under svangerskap og amming. Ti år etter er Hedvig Nordeng fortsatt like engasjert i dette arbeidet.

– Vi lager anbefalinger om hvilke legemidler som kan brukes, men vi mangler dessverre opplysninger om mange av dem. Vi prøver å finne ut av hvilke som er trygge, hvilke gravide må holde seg unna og hvilke forholdsregler de bør ta.

Helt frem til 1960-tallet trodde de fleste at morkaken, som forresten er yndlingsorganet til Hedvig Nordeng, var en beskyttende barriere mellom mor og foster.

– I dag vet vi at det ikke stemmer. Morkaken lekker som en sil. Hvis dosen er høy eller medisinen tas over lang tid, vil nesten alle vanlige legemidler passere gjennom morkaken og over til fosteret. Før så man bare på de synlige skadene ved fødsel.

– Man talte fingre og tær og veide barna og så etter misdannelser. Vi er derimot opptatt av de usynlige skadene på hjernen – som det tar flere år å oppdage.

Paracet, som halvparten av alle gravide bruker, kan påvirke barnets hjerne. Hedvig Nordeng slår fast at litt Paracet er OK, men at mer enn fire uker med Paracet kan øke risikoen for ADHD. Hun har også funnet at psykofarmaka, en type medisin som brukes ved psykiske lidelser, kan føre til at barnet får forsinket psykomotorisk utvikling, atferdsproblemer og konsentrasjonsvansker.

– I praksis er det likevel et større problem at mange gravide er redde for å bruke nødvendig medisin. Listen er lang over de sykdommene som må behandles for å unngå å sette mor og barn i fare. Gravide kvinner med kroniske sykdommer som epilepsi, astma, alvorlig psykisk sykdom og for lavt stoffskifte må fortsatt bruke reseptmedisinen sin.

Ettersom det naturlig nok er uetisk å eksperimentere med legemidler til gravide, bruker Hedvig Noreng data fra Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa), der 100 000 barn er fulgt opp gjennom mange år. Hun kobler disse dataene med de store nasjonale helseregistrene, slik som reseptregisteret.

– Vi kan ikke utføre randomiserte, kontrollerte studier på sikker legemiddelbruk hos gravide. Vi bruker derfor våre fantastiske helseregistre til å simulere disse studiene.

Fra nei til ja

For to år siden fikk Hedvig Nordeng et europeisk forskningsstipend på 15 millioner kroner som gis til yngre, fremragende forskere. Hun fikk da muligheten til å forsterke forskergruppen sin.

Første gangen hun søkte, gikk det ikke så bra. Vel fremme i Brussel gjorde hun det virkelig dårlig på intervjuet.

– Spørsmålene til juryen vippet meg av pinnen.  Jeg ble skikkelig sjokkert.

De lurte på hvorfor hun ikke sammenlignet aborterte fostre med søsknene fra samme familie.

– Jeg svarte måpende at det aldri kom på tale å samle slike data.

Neste år søkte hun på ny, men denne gangen var hun forberedt på spørsmålet og fikk svart juryen på en bedre måte.

– Jeg har derfor lært: Et nei er kanskje bare et utsatt ja.

Nordeng er et ja-menneske. Hun blir likevel svært fornøyd når hun greier å si nei.

– Jeg sier ja til mer enn jeg burde. Da ryker nok en helg. Nå er jeg blitt flinkere til å si nei. Hver gang jeg sier nei, sier jeg yes! Det er godt å si nei noen ganger.

Forskning på tre minutter

Hun er opptatt av at alle forskerne hennes skal få de beste mulighetene.

– Vi bygger karriere sammen. Jeg vil at de tar universitetspedagogikk, publiserer gode, vitenskapelige artikler, tar forskeropphold i utlandet og veileder masterstudenter for å få mest mulig erfaring. Hele poenget er at de skal kunne konkurrere om faste stillinger i akademia, men også være godt rustet til en fremtid utenfor universitetet.

Forskningsformidling er også viktig.

– Vi øver på klar tale og formidling til allmennheten. Stipendiatene må kunne samarbeide med forskningsjournalister og kunne forklare hovedbudskapet i ny forskning på tre minutter.

Formidlingen hennes har gjort at hun tidliger er blitt kåret til Årets farmasøyt, og i desember fikk Nordeng årets Titan-pris for en uvanlig og fremragende innsats med å fortelle om forskningen ved UiOs matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

Hun er også opptatt av kort vei fra forskning til innovasjon. En av hennes nye ideer er å finne en biomarkør for nevrotoksiske stoffer fra legemidler. Da vil det være mulig å ta en blodprøve av nyfødte og reagere i tide før ungen får vansker senere i livet.

Som om dette ikke er nok: For et par år siden ble Hedvig Nordeng også leder for en tverrfaglig forskningsgruppe, PharmaTox. Her skal de ikke bare se på sammenhengen mellom legemiddelbruken til mor og utviklingen til barnet, men også forstå hva som skjer i cellen og på molekylært nivå. De er spesielt interessert i å undersøke hvordan medisinen til mor er med på å skru av og på barnets gener.

For å klare det har Hedvig Nordeng inngått et tett samarbeid med epigenetikere, biologer, farmasøyter, statistikere, matematikere og  bioinformatikere. Her erkjenner svømmedommeren at hun er på dypt vann.

– Jo mer du kan, desto mer vet du at du ikke kan. Jeg trives i ukjent farvann og er der hver dag. Det er nettopp der potensialet er størst for å finne noe helt nytt og unikt, forteller Hedvig Nordeng.

Artikkelen ble først publisert i Apollon