Image
DHIS2

Kristin og Jørn Braa på jobb med kollegaer i HISP-nettverket. Foto: DHIS2

UiO-forskere bidro til global smittesporing og blir viktige for å hindre nye pandemier

Det amerikanske smittevernbyrået vil stoppe nye sykdommer der de oppstår. Derfor støtter de det UiO-baserte HISP-senteret.

Da Covid-19 spredte seg til flere land var det mange som pekte på at risikoen for at dette skulle skje hadde vært kjent i lang tid. Likevel var store deler av den vestlige verden totalt uforberedt. Selv om pandemien også er en utfordring i Det globale sør hadde de etablerte smittesporingssystemer som kunne tilpasses den nye situasjonen i løpet av få dager. Disse systemene er utviklet i et norsk forskningsprosjekt ledet av HISP-senteret ved UiO. 

Det amerikanske smittevernbyrået (Centers for Disease Control and Prevention, CDC) vil bygge videre på helseinformasjonssystemet. Derfor har de inngått en femårig samarbeidsavtale med HISP, og i 2022 investerer CDC 3 millioner dollar, eller cirka 26 millioner norske kroner, i dette arbeidet. Målet er at systemet skal bidra til rutinemessig overvåkning av smittsomme sykdommer slik at tilløp til nye pandemier kan stoppes på et tidlig tidspunkt.

– Vi skal ikke bare respondere på pandemi, men hindre nye pandemier, sier Kristin Braa, leder av HISP-senteret som har utviklet programmet.

Kristin Braa (til høyre) og Jørn Braa (midten) ved Instituttet for informatikk ved Universitetet i Oslo. Fra 2013 da de vant Innovasjonsprisen sammen med kollega Sundeep Sahay. Foto: Terje Heiestad/ UiO 

Systemet er utviklet over mange år

Systemet som nå skal videreutvikles var i utgangspunktet utviklet på 1990-tallet gjennom forskningsprosjektet HISP, som Jørn Braa startet opp. Systemet ble laget for å gjøre helsedata på tvers av rase og helseforetak tilgjengelig for lokale beslutningstakere i distriktene i et post-apartheid Sør-Afrika. Denne måten å dele informasjon på vist seg å være nyttig i mange ulike sammenhenger.

Systemet har fått navnet DHIS2 og er først og fremst er et helseinformasjonssystem for innsamling, validering, analyse og presentasjon av helsedata. Det ble laget som åpen kildekode slik at programvaren er gratis på nett og hvem som helst kan laste det ned. Snart 30 år senere brukes det til alt fra overvåkning av smittsomme sykdommer, til skoledata, eller oversikt over sanitære forhold og jordbruk. Forskerne kaller det for «aksjonsforskning» og har gjort bevisste valg for at systemet skal være både tilpasningsdyktig og robust. Det har gjort det svært egnet for å bygge videre på til eventuelle nye pandemier. 

Siden 90-tallet har systemet holdt seg relevant fordi det stadig videreutvikles og tilpasses nye behov gjennom lokale innovasjoner. Nå har det som startet i Sør-Afrika blitt til HISP-senteret ved Universitetet i Oslo. 70 land deltar i nettverket som drives fra senteret. Hvert av landene som tar i bruk DHIS2 blir en forlenget del av HISP-senteret og fellesskapet de har etablert og får opplæring og kompetanse som en del av deltakelsen. Kristin Braa forteller at det er en helt sentral del av samarbeidet at det skal bygges lokal kompetanse på både utvikling og drift av systemet. I tillegg legger hun vekt på at i dette nettverket skal nye ideer og «apper» deles åpent. 

Les også: Internasjonal pris til Kristin og Jørn Braa for å «forbedre helsen over hele verden»

Et kart over land i verden som bruker DHIS2 som helseinformasjonssystem. Skjermdump fra senterets nettsider.

Åpen kildekode er uvanlig i helsesektoren

– Alt er open source, sier Kristin Braa. 

Målet er å dele innovasjon og dele løsninger slik at alt som utvikles er tilgjengelig for alle. Dette er nokså uvanlig i helsesektoren, men ifølge Ola Hodne Titlestad som jobber på HISP-senteret er alle sikkerhetsvurderinger og personvern ivaretatt like strengt som når kildekoden til appen er hemmelig. 

– De samme risikovurderingene er gjort her som for kommersielle løsninger. Helsedataene kan sikres på samme måte selv om koden for programvaren er åpen, forklarer Titlestad. 

At kildekoden er åpen bidrar til at de ulike aktørene lettere kan videreutvikle programmet og lære av hverandre. Dataene som samles inn lagres lokalt. Ifølge Braa og Titlestad blir dataene som samles inn sikret og lagret på forsvarlig måte. 

Først ute med smittesporing av Covid-19

DHIS2 var et av de første IT-systemene som ble tilpasset pandemien Covid-19 ifølge det amerikanske smittevernbyrået CDC. Selv mener de ansatte ved senteret at mye av tilpasningsdyktigheten skyldes at systemet jevnlig utvikles og brukes til smittesporing av andre sykdommer. 

– Norge er ikke vant til pandemier, men det er jo verden. Det globale sør er vant til sykdomsutbrudd. I Norge var det ingen systemer. I de 70 landene som vi samarbeider med var det alt fra ebola, hiv, malaria, og vaksinestatistikk. Derfor kunne systemet lett tilpasses Covid-19-situasjonen, sier Braa. 

Ifølge Braa begynte HISP-senteret å samarbeide med CDC etter ebolautbruddet i Vest-Afrika 2014-2016. 

– Det var første gang global helsesikkerhet kom på agendaen, forklarer hun. Vi fikk da finansiering for å lage bedre systematikk for sykdomsovervåkning. 

Ifølge henne var det lettere å holde oversikt over ebolasmitten for de landene som tok i bruk systemet. 

– Etter ebolautbruddet ble CDC opptatt av global helsesikkerhet.  Tankegangen var at ved å investere i å stoppe sykdomsutbrudd lokalt bedrer man samtidig sikkerheten globalt, forklarer Titlestad. 

Fakta

HISP-senteret fremmer forskning, innovasjon og kapasitetsbygging innen digital global helse.
De støttes av norske og internasjonale partnere som Norad, WHO, og CDC.
HISPs hovedfokus er DHIS2, en åpen-kilde software programvare som brukes til innsamling og analyse av helsedata i 73 land, og til COVID-19 respons i flere enn 40 land.
I 2022 har senteret et budsjett på ca 23 millioner dollar.

Samarbeider med Verdens helseorganisasjon

HISP-senteret har også nylig forlenget et offisielt partnerskap med Verdens helseorganisasjon (WHO), som et av syv samarbeidssentre i Norge. Et av målene er å utvikle standardiserte løsninger for overvåkning av smittsomme sykdommer på landnivå. Dette kan gjelde for sykdommer som polio, meslinger, gulfeber, og nå også Covid-19. 

– DHIS2 skal bidra til rutinemessig overvåkning for å fange opp nye sykdomsutbrudd lokalt og hindre nye pandemier. Når det rapporteres om nye tilfeller tidlig nok så er det mulig å ta affære før det sprer seg, sier Braa. 

Ettersom DHIS2 ble utviklet for å være et rutinemessig statistikkverktøy er det også i overvåkningen at styrken ligger. God statistikk og gode rutiner over tid kan bidra til å fange opp sykdommer som kan bli pandemier eller epidemier på et tidlig tidspunkt. Rutinedata har også den fordelen at det finnes et system for hvem som følger opp og har ansvar for dataene som samles. 

– Når det kommer en stort utbrudd går det fra å være rutineovervåkning til respons og smittesporing, som er en annen logikk, sier Braa. 

Vanskelig å ta i bruk «open source» i vestlige land

Til tross for at systemet viste sin effektivitet i Det globale sør tok det lang tid før systemet ble tatt i bruk i Norge og andre vestlige land. Braa hevder at noe av utfordringen ligger i EUs anskaffelsesdirektiv som ikke er like åpne for å bruke åpen kildekode. 

I tillegg er det vanskeligere å finne noen som kan ta ansvaret for lokal tilpasning og drift av systemet. Denne kompetansen er bygget opp over mange år i Det globale sør, men var ikke på plass i Norge. HISP-senteret hadde ikke selv anledning til å drifte systemet i Norge, men med litt støtte i starten har likevel Kommunesektorenes organisasjon (KS) tatt i bruk systemet og bygget opp lokal kompetanse i løpet av pandemien. Nå er det om lag 130 kommuner som bruker en variant av DHIS2 for smittesporing. 

– I starten av pandemien satt vi med penn og papir. Norge var åpenbart litt dårlig forberedt på pandemi når det gjaldt informasjonssystemer, sier Braa. 

Hun mener at noe av årsaken til at systemet ikke brukes mer her hjemme er at norske institusjoner ønsker seg mer komplekse systemer. Det betyr at systemene kan håndtere mer data, eller ha en annen type utforming. I Det globale sør er det et vesentlig poeng at systemet skal være så enkelt som mulig, nettopp for at det skal fungere også steder med begrenset infrastruktur og kompetanse på IT. 

Dette betyr at innsamling av data også må kunne fungere via enkle løsninger som SMS, når tilgang på internett og strøm er begrenset eller ikke-eksisterende. 

Figur: Slik kan det se ut med enkle systemer for sykdomsovervåkning. Eksempelet her brukes til smittesporing ved skoler i Uganda.