Ole Christian Lingjærde. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Ole Christian Lingjærde var ikke spesielt interessert i spyfluer i utgangspunktet, men de åpnet en ny forskningsverden for ham. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Slik ble matematikeren kreftforsker

GØY PÅ LAB'EN: Spyfluer på kadmiumdiett åpnet Ole Christian Lingjærdes øyne for hva han kunne bruke matematikken til.

Av Eivind Torgersen
Publisert 19. juni 2020

– Jeg har aldri stått i et laboratorium og gjort det man ser på som typiske lab-ting. Og det tror jeg mange skal være glad for, sier Ole Christian Lingjærde.

Lingjærde er professor i informatikk ved Universitetet i Oslo, og det er datamaskinen som er hans laboratorium. Forskningen hans går ut på å lage matematiske modeller som blant annet brukes til å undersøke kreftsvulster.

Men når han skal trekke frem et høydepunkt fra karrieren sin, vil han snakke om fluer i glassbur og populasjonsbiologi. Populasjonsbiologien studerer mønstre og prosesser i en samling med individer av samme art.

– Det var et skikkelig kick å oppleve at jeg kunne ta med min faglige bakgrunn fra matematikk, statistikk og informatikk og ha nytte av det inn i et rent biologisk miljø, sier Lingjærde til Titan.uio.no.

Åpnet øynene

Da han var ferdig med doktorgraden på slutten av 1990-tallet, havnet han i lab'en til biologiprofessor Nils Christian Stenseth. Der fikk han i oppgave å lage datamodeller som kunne beskrive hva som skjedde i populasjoner av spyfluer.

Forskerkollegaer Leicester i Storbritannia hadde nemlig fluer i glassbur som de fulgte nøye med på.

– Annenhver dag telte de hvor mange larver, pupper og voksne individer de hadde. Ut fra disse observasjonene og en matematisk modell som kom fra min verden, klarte vi å forutse noen svært interessante egenskaper ved dette systemet, forteller Lingjærde.

– Til og med egenskaper ved spyfluene som kom helt uventet på biologene.

Kadmium i fôret

Spyfluene ble utsatt for to ulike behandlinger. Noen fikk normalt fôr og andre fikk kadmium i maten for å se hvordan dette påvirker hele livssyklusen. Kadmium er veldig giftig både som rent metall og i forbindelser, men dosene var ikke dødelige.

– Hypotesen vår var at alt går dårlige for de populasjonene som fikk kadmium i fôret.

Det ville bety færre larver og mindre andel som vokser opp.

– Til en viss grad var det det som skjedde, men vi så også en underlig effekt: Overlevelsen fra larve til voksen økte i populasjonen som fikk kadmium i fôret.

– Derimot sank overlevelsen blant de voksne. Ikke uventet, siden de fikk gift i maten, sier Lingjærde.

Ole Christian Lingjærde. Foto: Eivind Torgersen/UiO
I dag er det kreftforskning som er målet for Ole Christian Lingjærdes datamodeller. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Datamodellen Lingjærde og hans kollegaer utviklet, klarte altså å beregne hvordan dette kunne slå ut. Det ble bekreftet i følgende studier av helt andre spyfluepopulasjoner. Dataprogrammet hans gikk fra å være en teoretisk modell til en praktisk innsikt som gjaldt noen faktiske dyr.

– Det at vi kunne predikere noe ut fra denne rent matematiske innsikten om oppførselen til disse spyfluene, det har sittet i meg hele forskerkarrieren, sier Lingjærde.

Kan brukes i kreftforskning

Han har tatt dette med seg over i kreftforskningen han i hovedsak har holdt på med de siste årene.

– Jeg var jo ikke spesielt interessert i spyfluer i utgangspunktet. Men denne typen modeller kan også tilpasses til bruk på helt andre dyrearter.

Til og med i forskning på kreft hos mennesker, der bananfluer og rundormer brukes som såkalte modellorganismer.

– Det er jo ikke kreft i disse organismene som er det interessante. Men mange av de genene som regulerer metabolismen og andre funksjoner i disse organismene, ligger ganske nær det vi finner hos mennesker.

– Vi kan faktisk få innsikt i kreft hos mennesker ved å studere bananfluer, sier Lingjærde.

Og det var altså spyfluer på kadmiumdiett som åpnet øynene hans for hva han kunne bruke datamodellene sine til.

Fakta

Gøy på lab'en

Vitenskapelige eksperimenter er først og fremst preget av langsiktig, tålmodig og nøyaktig pirkearbeid. Men innimellom dukker det opp aha-opplevelser og plutselige høydepunkter.

I denne artikkelserien deler forskere gode historier fra laboratoriet.

Gode kollegaer

Det spørs om forskerkollegaen i Leicester, han som annenhver dag gjennomsøkte flueburene, ser på det samme prosjektet som et høydepunkt.

– Det var kanskje ikke en spesielt hyggelig jobb, sier Lingjærde.

Samtidig er det å arbeide sammen med andre noe av det han setter mest pris på med forskerjobben. Enten det er i prestisjefulle forskningssentre eller å veilede doktorgradsstudenter frem til disputasen.

– Noe av det fineste er å få lov til å samarbeide med kloke, hyggelige, innsiktsfulle og dyktige kollegaer.

– Når jeg tenker på høydepunktene i min forskerkarriere, tenker jeg med en gang på store øyeblikk jeg har delt med andre, sier Lingjærde.

Kontakt:

Ole Christian Lingjærde, professor ved Institutt for informatikk

Emneord: Informatikk