En nokså vilkårlig dag

En nokså vilkårlig dag i 1997 skrev jeg ned noen notater – en slags dagbok. Her er min lille beretning om 14. august 1997 omtrent slik den ble notert ned på slutten av forrige årtusen. Tidlig Klokken er 07.28. Klokkeradioen slår seg på og over eteren kommer mer eller mindre tilfeldige politiske utsagn fra en av NRKs faste kåsører. Jeg våkner først når nyhetene slår inn 2 minutter senere. Radiorøret ble oppfunnet i 1902 og i løpet av en periode på 20 år tok vår ”moderne” radio over for datidens krystallapparat, som også var i stand til å sende radiobølger (elektromagnetiske bølger) gjennom luften. Radiorøret ble også en sentral komponent i TV-apparatene og i de første datamaskiner som så dagens lys rett etter annen verdenkrig. Som vanlig er jeg trøtt om morgen, så jeg husker ikke stort fra disse få minuttene i senga. Jeg dusjer, kler på meg, rasker med meg avisen, og går ut i bilen og kjører til Fornebu for å rekke 08.05-flyet. Frokosten venter på flyet. Vi tar av Det er en strålende sommermorgen i midten av august. For noen minutter siden hørte jeg over bilradioen at vakthavende på Færder fyr nok en gang hadde registrert en tropenatt – den attende denne sommeren. Klokka er litt over åtte og jeg presses tilbake i setet av noe som må være kraftig. Flyet tar av fra Fornebu, mot syd, gjør en sving slik at jeg kan se Drammen på venstre side og setter så kursen nordover mot Værnes – Trondheim lufthavn. Om vel en time skal jeg møte kollegaer i Trondheim. Ferske nyheter Sammen med smørbrød og kaffe, servert av en morgenfrisk flyvertinne, kan jeg sitte i ro og fred og fortære dagens aviser. Det er ferske nyheter fra inn og utland godt blandet sammen med mer kulørt stoff. Hvor sannsynlig er det at Drillos, med tre gjenstående kamper i kvalifiseringen, vil nå VM-sluttspillet i Frankrike sommeren 1998? 87,5%? Verdien av de nye teknologiselskapene skyter i været og totalindeksen ved Oslo Børs nådde i går på ny ”all time high”, noe den for øvrig også gjorde dagen før. Det som går opp må før eller siden gå ned, noe som nødvendigvis ikke har med etterpåklokskap å gjøre. Vi kan lese at det er færre innbrudd så langt denne sommeren og det spekuleres (konkluderes) med at de fleste, også tyvene, blir latere i varmen. Orville og Wilbur Etter vel et kvarter rives jeg ut av denne, etterhvert, noe standardiserte rutine. Været er like flott og sikten er fantastisk. Jeg sitter like bak fly-vingen – et glinsende flak av aluminium formet på en slik måte at hele den enorme flyskrotten løftes av den usynlige luften som presses forbi. Under vingen henger et ovalt formet monster av en jetmotor. Det var denne og tvillingsøsteren under vingen på den andre siden som sørget for at jeg ble presset ned i stolen da flyet tok av fra bakken. Inne i flykroppen sitter jeg og mange andre, og vi har det rimelig behagelig. Vi drikker kaffe, snakker med personen i nabosetet eller leser avisen. Vingene, jetmotorene, og flykroppen danner et helhet av aluminium, glass, elektronikk og mye mye mer! Denne turen ble foretatt litt under hundre år etter at brødrene Wright (Orville og Wilbur) tok verden første flytur i 1903. Høy og ”åbbår” Jeg titter videre ned under motoren. Øverst i synsfeltet ser jeg Mjøsa, og det skal ikke mye fantasi til for å se at det er Skibladner som ligger ved Holmen utenfor Gjøvik. En dampdrevet båt, ikke fra 1900-tallet, men fra århundret før der. Dampmaskinen var selve symbolet på den industrielle revolusjon som startet på 1800-tallet. Rett under meg ser jeg Vardalsåsen, Skumsjøen og garden hjemme med alle minnene fra barndommen. På Vardalsåsen har flere generasjoner av mine forfedre levd av skogen. På Skumsjøen har jeg gått på skøyter og pilket ”åbbår” (abbor). Borte ved dammen hjemme på garden lærte jeg å slå med ljå og bak låven lærte jeg å hesje av bestefar. Hesjestaur med en og halv meters mellomrom, en ekstra skråstilt staur i hver ende som forsterkning og fire tråder fra staur til staur som man hengte høyet på. Det var oppskriften, men ikke like trivielt som det høres ut til! Det var helt klart at når graset var nyslått og fuktig skulle man ikke bruke mer en fire tråder på hesjene. Jeg husker godt hva som skjedde da jeg prøvde å bruke fem tråder for å spare tid og dermed rekke fotballtreninga. Hesjene klarte ikke tyngden, men bestefar reddet allikevel fotballtreninga den dagen. Det fine været i sommer har vel gjort at de fleste tørket høyet på bakken, tenker jeg. Det var ganske stort de få gangene vi kunne gjøre det, men som oftest måte høyet opp på hesjer. Når været var dårlig for tørke var hesjene den sikreste måten å skaffe godt høy til vinteren.  På forsommeren sto hesjene på  rekke og rad over det ganske land. I dag tørkes høyet ved hjelp av tekniske innretninger på låven eller det vakumpakkes i store hvite baller som hentes ute på jordet etter behov gjennom vinteren. Hesjene var for meg den selvfølgelige tekniske innretning som skulle til for å sikre dyra mat til vinteren. Et spett, mye staur, ståltråd og en høygaffel skulle til etter at slåmaskinen hadde gjort sin del av jobben. Trøndelag i sikte Ferden går videre, snøen er borte over Dovre, men vi kan skimte breene mot sørvest. Bare 35 minutter etter at vi tok av fra Fornebu annonserer kapteinen at vi nå skal lande på Værnes. For 1 time 20 minutter siden lå jeg å sov i min egen seng. Nå er jeg snart i Trondheim. Bestefaren min var aldri oppe i et fly! På jobb På bussen på vei inn til Trondheim fisker jeg opp mobiltelefonen for å gi noen beskjeder til Sigurd – min nærmeste kollega på jobb i Oslo. Klare og uklare beskjeder formidles gjennom luften fra en liten dings som man kan plassere i brystlommen. Dagen i Trondheim går med til møter og faglige diskusjoner omkring forskning og teknologi. Det handlet om animert værmelding, beregninger av krefter på marine konstruksjoner og nye metoder for representasjon av kart. Etter en helt normal dag i Trondheim bærer det hjem til Oslo, via Værnes - Trondheim lufthavn. Trøtt Været er fremdeles flott, men etter en lang dag er det ikke vanskelig å falle i søvn til den monotone duren fra jetmotorene der ute under de blanke vingene. Underlig dette her – at vi må sove med jevne mellomrom. Har noen egentlig forstått hvorfor? Fotball Loffende gjennom ankomsthallen på Fornebu sammen med mennesker som tilsynelatende fyker i alle retninger, prøver jeg å huske hvor jeg parkerte bilen. Andre tredje eller fjerde etasje i parkeringsbygget? Jeg prøver tredje plan, og  denne gangen traff jeg på første forsøk! Det er rush-tid, og så fort jeg når Drammensveien tetner det til. Er litt sent ute, så jeg må dra rett til Røa-banen for å overvære en fotballkamp med min sønn som ivrig høyreving. I det jeg når banen fyker ballen inn i nylonnettet – nabogutten har puttet på som det heter i de kretser. Stillingen er 4-2 til rivalene fra Fossum. Her er det litt småhissige smågutter, overivrige foreldre som slenger ut sine mer eller mindre fotballkyndige formaninger, nett av nylon bak to målmenn med skyggelue og hansker fra Manchester Uniteds suvenirbutikk ved Old Trafford, målstolper i lettmetall fra Norsk Hydro, og en fotballbane av kunstgress til bruk hele året. Løkka bak låven i Vardal var flott den, men ikke flat! Epost og dataspill Middagen fortæres sent, men mikrobølgeovnen gjør at gutten og jeg ikke behøver å vente mange minuttene på middagen. Etter snart 20 år med internett og e-post blir man avhengig også av det, og siden jeg ikke har lest e-posten min i dag så bærer det rette ned i kjelleren der PC’n står og venter. Noen klikk med musa og litt venting så triller de frem alle de 28 meldinger som har dumpen inn i løpet av dagen. Noen ignoreres, noen får svar og noen er bare til informasjon. Et en snau time står det et par småtasser og tripper. De sikler etter å få kloa i PC’n. Nabogutten står med en CD i handa – et nytt spill som ved hjelp av små fingre blir lastet inn og satt i drift. RollerCoaster Tycon heter det – en rimelig kompliserte greie for ”gamle” folk. Matematikeren John von Neumann og hans kollegaer skrudde på strømmen på verdens første datamaskin den 14 februar 1946. En helt vanlig bil er i dag utstyrt med anslagsvis 40 datamaskiner. Fjernsyn Kvelden avsluttes med TV-bilder fra fjern og nær – sågar en direkte overføringer fra Nevada-ørkenen der ei romferge i dette øyeblikk lander som et fly. I ti dager har dette monster av et skip kretset rundt jorda. Disse syv astronauter, ei dame og seks menn, har hatt en rimelig god utsikt den siste uka, men de så nok ikke hesjene bak låven. Sent På denne dagen i august 1997 kunne jeg velte meg fremover i tiden ved hjelp av teknologisk løsninger basert på kunnskap om fenomener i naturen og innsikt omkring komplekse problemstillinger. Dette gjelder for øvrig for de fleste dager i mitt liv. Det startet engang før de gamle grekere – det slutter ikke før sola går ned for godt. Undringens underfundige kraft og menneskenes evne til nytenkning vil stadig endre dette bilde. Barndommens hesjer har blitt til teknologiske tørke-innretninger i moderne låver. Biler og fly frakter oss fra sted til sted med en hastighet som var rene fantasien for bestefar. Med en liten dings fra lommen kan jeg ringe fatter’n i Vardal mens jeg vasser i peanøttskall på Raeffles Bar i Singapore by. Dette kan vi, men hva vil natten bringe. Fantastiske drømmer hinsides virkeligheten, eller noe helt annet!